Stian Kåklev er såå representativ for dagens unge. Alle reagerer vi på
arbeiderpartistyret med sin perfekte fasade hvor alt fremstår som det mest
naturlige og som om det har vært slik i alle år og vil fortsette å være
slik i alle år. Det norske sosialdemokratiet er velfungerende, men det er
så inni hampen kjedelig og åndelig paralyserende, folk dør i
sosialdemokratiet på en annen måte enn under antimperialistiske despoter,
her dør vi så sakte at vi tror vi lever.
Marx skal ha definert kommunisme generelt som den bevegelse som opphever
den nåværende tilstand. Den bevegelsen som får verden til å svinge, som får
hjerter til å banke og hvor det reiser seg "a heaven above", som Prince
synger om. Forelskelsen er på denne måten kommunisme, en god roman, Henry
Miller!, Sexus!, er kommunisme. Men det mest kommunistiske jeg har opplevd
til nå i mitt norske liv er oppdagelsen av andre sivilisasjoner side om
side med vår egen, fullstendig andre måter å oppleve verden på enn den
sterotypt vestlige, sosialdemokratiske. Den erkjennelsen er sentral i
marxismen, den utgjør på mange måter marxismens essens, hinsides
ekspropriering av eiendom og avskaffelse av penger, umulige rosenrøde
drømmer som hører det forrige århundrets dekadente borgerskap til og er
fremmed for dagens litt mer modne moderne verden.
Erkjennelsen av at det finnes uendelig mange måter å oppfatte virkeligheten
på er et genuint humanistisk prinsipp, det gir verden dypde og åpenhet; i
hvillken verden er du? Hvilket språk snakker du? Hvorfor snakker vi
forskjellige språk?
Jeg bor sammen med en iraner på studenterhjemmet mitt og vi har sittet til
langt på natt og snakket sammen om dette, og gjennom dette mennesket får
jeg øye på en annen verden utenfor den vestlige som på mange vis er å
foretrekke, med sin historie,- og evighetserkjennelse. Jeg blir forelsket i
denne iraneren, om ikke seksuelt, for jeg er hetero, altså, tror jeg.
Dette marxistiske perspektivet har aldri stått sterkere i Norge og vesten
enn idag, og med afrikanere og pakistanere og russere og samer alle vegne
så bare tiltar det i styrke. Bare så synd at bevegelsen ennå ikke har nådd
universitetet for fullt, jeg går nemlig på institutt for øst-Europeiske og
Orientalske studier og der får vi bare mindre og mindre penger fordi
politkerne ikke skjønner hva de skal med oss og professorene skjønner det
ikke riktig selv heller, og ikke studentene heller egentlig, så da går det
som det går. Fordi man må være åpen for marxismen for virkelig å skjønne
det, og det er alt for få i dette landet etter CIA` herjinger og
venstresidas unnfallenhet.
Så Stian Haklev, fatt mot, dere er ikke aleine, men sett spørsmålstegn ved
noen av forestillingene dine og lukt litt på NKP og Friheten, se bak
gamleguttas navlebeskuelse. Det kan lønne seg for noen og enhver.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen