Ola Lars Andresen har ikke fått inn dette på KK-forum p.g.a. tekniske
vansker. Det legges derfor ut av meg.
Trond Andresen
liste-adm.
********************************************************
Venner
Anders Sandvig slåss sitt livs tøffeste kamp. Mot kreften. På årsmøtet i
Kritikerlaget traff jeg en fyr som ba om at bl.a dette oppslaget i
Klassekampen fra 1996 kommer ut på nettet på en eller annen måte. Foreløpig
legger jeg det ut her, hvis det lar seg gjøre teknisk.
Et 70 års intervju med Anders Sandvig har på en eller annen måte havnet på
Kvasir, for de som er ytterligere interessert.
ola
KLASSEKAMPEN " FREDAG 25. OKTOBER 1996 Av OLA LARS ANDRESEN
(tittel) NorgeIsrael i ly av pressefeigheten
(boks)
MISTØSTENHISTORIE
TO AKTUELLE bøker har satt Norges forhold til Israel i fokus. Først ute var
forskeren og historikeren Hilde Henriksen Waage med en studie av offisiell
norsk Midtøstenpolitikk i årene 194956, fulgt hakk i hæl av NRKjournalist
Odd Karsten Tveits "Alt for Israel". Altså først en forsker som tar opp sju
års utvikling på rundt 400 sider tett dokumentasjon, og dernest en
journalist som pensler 30 års hendelser ut på til sammen snaue 800 sider.
Til sammen byr de på et kildemateriale som tør være enestående i norsk
sammenheng. Selv om Tveit i sitt forord skriver: "Hvis noen skulle forvente
en analyse av norsk Midtøstenpolitikk og Norges betydning ... for Israel i
denne boken, vil de bli skuffet", er det ingen tvil om at begge forfatterne
gir oss forklaringer på hvorfor norsk Midtøstenpolitikk ble sionistisk
utenrikspolitikk, og hvordan dette påvirket norsk opinion og dermed kanskje
norsk velgeratferd. Henriksen Waages forskning omfatter også vurderinger av
pressens medvirkning i denne prosessen. Hun har særlig tatt for seg
Arbeiderbladet og avisas redaktører, spesielt tidligere utenriksredaktør
Erik Loe, som til tider ble beskyldt for å være partiledelsens talerør i
redaksjonen. I en tredje murstein av en bok som foreligger denne høsten -
Rune Ottosens Fra fjærpenn til Internett - Journalister i organisasjon og
samfunn- belyses norsk presse og norske journalisters rolle som aktører i
påvirkningen av norsk opinion.
--- (ingress) Det er ingen grunn til at pressen skal gå fri i debatten om hvorfor Norges kom til å drive en prosionistisk utenrikspolitikk. ELLER er det tilfeldig at da norsk presses mest prestisjetunge organ for første gang på 50 år ble dømt for brudd på pressens helligste prinsipper, var det for et vellykket forsøk på å undertrykke ikkesionistiske synspunkter og informasjoner? I en tredje murstein av en bok som foreligger denne høsten - Rune Ottosens Fra fjærpenn til Internett - Journalister i organisasjon og samfunn - belyses norsk presse og norske journalisters rolle som aktører i påvirkningen av norsk opinion. Det skal kanskje ikke forundre noen at den boka ble heller uvennlig mottatt av Journalistens anmelder, siden den ripper opp i en av de svarteste hendingene i norske journalisters historie - da Pressens faglige utvalg (PFU) 3. november 1980 i Oslo byrett ble tvunget til å inngå forlik og betale saksomkostninger til journalisten Anders Sandvig, som PFU offisielt, men usaklig hadde beskyldt for å ha en "antijødisk" holdning. "NJ (Norsk Journalistlag) hadde i sakens anledning gått til det oppsiktsvekkende skritt å skrive et brev til UD, der det ble uttrykt frykt for at Sandvigs uttalelser omkring Midtøsten konflikten skal skape vanskeligheter for andre journalister som arbeider i/besøker disse landene", fastslår Rune Ottosen. Ubetenksom brøler "Anders Sandvig hadde i 1960 og begynnelsen av 1970årene livnært seg som frilanser med Midtøsten som spesialområde", skriver Rune Ottosen, og viser til at Sandvig ikke bare i mange år "sto for den samme Israelvennlige dekningen som unisont preget norske medier", men at han til og med hadde "meldt seg som frivillig på Israels side" under krigen i 1967. "Etter hvert inntok han et mer balansert synspunkt og tok i skrift og tale til orde for en løsning på Midtøstenkonflikten som prinsipielt kan sammenlignes med tankegangen i ... Osloavtalen," skriver Ottosen. Det vil si at den løsningen Farmand korrespondenten Anders Sandvig i tekst og tale gikk inn for, var en løsning han på den tida ironisk og paradoksalt nok bare delte med det palestinske og det israelske kommunistpartiet, nemlig den såkalte "tostatsløsningen": Ideen om å anerkjenne Israel og opprette en fri og uavhengig palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripa. Men Anders Sandvig sluttet i 1975 som Midtøstenkorrespondent i Farmand med å begå en "ubetenksom" brøler. Den sto ikke å lese i Farmands spalter, men ble i høyeste grad gjengitt i blant annet Dagbladet, hentet fra den Beirutbaserte avisa Daily Star, som i januar dette året trykket et langt intervju med den norske journalisten. Der ble han blant annet spurt om årsakene til at nordisk presse var så pass proisraelsk, kunne ha sammenheng med jødisk "kapital og innflytelse" på samme måte som i USA. Jødiske redaktørhustruer Det er en vanlig oppfatning at det som lenge var den største avisa i Skandinavia, Expressen, eies av en jødisk familie, og at daværende sjefredaktør for en av Danmarks mest innflytelsesrike aviser, Politiken, Herbert Pundik, var og er dansk jøde og israelsk statsborger. Dette påpekte Sandvig før han sa at "i tre ledende aviser i Norge" var "redaktører gift med jøder". Seinere har han vært den første til å innrømme at det var nesten utrolig dumt sagt, men beklagelsene hans hjalp ikke mye. "I en leder i Dagbladet 23. januar 1975 og i en ledsagende reportasje av Karl Emil Hagelund ble det fremstilt som om Sandvig var på jakt etter jøder, og Sandvigs metoder ble karakterisert som ekstremt antijødiske og antiisraelske", skriver Rune Ottosen. Det hører med til historien at Dagbladet hengte ut en tidligere medarbeider. Sandvig, født i 1929, arbeidet i avisen fra 1953 til 1960. Ifølge Sandvig førte sleivkjeften hans til at han ble utsatt for en "systematisk, vel overveiet og målrettet kampanje" i store deler av norsk presse. Ottosen skriver blant annet at i "et intervju konfronterte journalist Bodil Stein i Morgenbladet Sandvig med et" angivelig "rykte som gikk i pressekretser: Sandvig var 'betalt PLOagent'". Dette skjedde seinere, høsten 1982, i forbindelse med utgivelsen av Sandvigs bok Libanons tragedie. Spørsmålet Stein stilte lød: "For noen år siden ble det påstått i norsk presse at De var en betalt agent for PLO. Er De det?" "[Men] heller ikke i venstresidens organer som Ny Tid og Klassekampen var Sandvig stueren, fordi han argumenterte for staten Israels rett til å leve som premiss for sin analyse", poengterer Ottosen: "Det er vanskeleg å sjå at Sandvig angrip Midtaustenspørsmålet på prinsipiell forskjellig måte frå det sionistane sjølv gjer [...] Vi deler PLOs syn på kva målsetjinga må vere. Ikkje to statar - ein israelsk og ein palestinsk - men ein sekulær stat der ingen av folkegruppene har særskilte privilegier", skrev Ny Tids redaktør Aud gunn Oltedal 1. november 1978. Skal vi oppsummere i ettertid, er det kanskje lov å bruke en forslitt frase og skrive at Sandvig på siste halvdel av 70tallet var en ensom svale i norsk Midtøstenengasjement. Antijødisk Helt ensom var han allikevel ikke. Uten at Sandvig visste om det, klaget ungdomsskolelæreren Audun Tolleshaug til PFU over Dagbladets behandling av en tidligere medarbeider. Tolleshaug hadde lest flere av Sandvigs artikler og bøker, hvor han rett nok fant kritikk av Israel, men ikke på "antijødisk eller antiisraelsk grunnlag". PFU behandlet klagen 28. juli 1976: "Det er ikke bestridt at Anders Sandvig faktisk har uttalt seg slik som gjengitt i Dagbladet. Men hverken overfor Dagbladet eller utvalget er det dokumentert at redaktørene i de tre viktigste norske aviser er gift med jøder. Klageren utelukker ikke at både Anders Sandvig og han selv kan være feilinformert". "Men uansett hvordan dette forholder seg, må Sandvigs uttalelser etter utvalgets mening oppfattes som uttrykk for en antijødisk holdning," besluttet PFU. Noen vil si at den konklusjonen om mulig var enda dummere enn Sandvigs sleivbemerkning til Daily Star, som han alltid har hevdet at han ville ha korrigert, hvis han hadde fått sjanse til å lese intervjuet før det ble trykt. For man kunne kanskje oppfatte uttalelsen som uttrykk for antijødiske holdninger. Men man måtte ikke. Den ble for eksempel ikke oppfattet slik av kjente israelske jøder, som redaktør Uri Avnery og politikeren og forfatteren Elie Eliachar, som i sin tid var medlem av Israels forsvarsråd. Det ble først kjent seinere. I mellomtida jublet blant annet Hagelund og Dagbladet. "Antijødisk holdning hos Anders Sandvig", forkynte til og med Sandvigs egen lokalavis, Gulbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer, på bakgrunn av nyhetsmeldinga på NTB. Og plutselig var landets avisspalter på det nærmeste hermetisk lukket for Anders Sandvig. Han prøvde fortvilet å forsvare seg, men ytringsfriheten omfattet ikke lenger en av landets journalister. Skjellsord og trakasserier Anders Sandvig måtte i stedet venne seg til å motta brev og telefontrusler om "død og pine", som han skrev i boka I ly av pressefriheten, som kom på Aventura i 1984. Men det var ikke alle som aksepterte heksejakta. I forordet til en annen av Sandvigs bøker skrev Aftenpostens Midtøsten-ekspert gjennom mange år, Per A. Christiansen: "Det han har gjort, er til stadighet å påpeke palestinernes skjebne, deres rettigheter og den rolle de må spille hvis det i det hele tatt skal bli fred i området. [...] For disse synspunkter har Anders Sandvig ikke høstet stort annet enn skjellsord, trakasserier og direkte fysiske overgrep fra en sterk proisraelsk norsk offentlighet." Dessuten forelå blant annet det faktum at tidligere formann i Norsk Zionistforening, Herman Kahn, i sin tid skrev et brev til Anders Sandvig, hvor man blant annet kan lese: "Som en liten takk for at De meldte Dem frivillig til tjeneste i Israel, har vår forening latt plante et tre i Israel på Deres navn. De vil ganske snart motta et diplom som bekrefter dette." Hvem som helst måtte kanskje spørre seg om PFU og kjente pressefolk hadde mistet all dømmekraft? Troverdighet Høyskolelektor Lawrence Young, forfatteren Finn Alnæs og Hans Undset Svarstad (Sigrid Undsets sønn) stilte seg det spørsmålet og overtalte Sandvig til å gå til sivilt søksmål mot PFU. Tor Erling Staff lovet å ta saken, men da han hadde sittet på den i 30 måneder, gikk Sandvig til høyesterettsadvokat Ketil Lund (ja, han med rapporten dere vet). Lund tok øyeblikkelig affære og skrev i mars 1979 til PFU og foreslo forhandlinger med sikte på en felles "beriktigelse" av utvalgets uttalelse. I brevet skrev han blant annet: "Utvalgets uttalelse har [...] hatt den funksjon å stemple Sandvig som antisemitt, med den følge at han i løpet av de siste år er møtt med en yrkesforbudsliknende avvisning i norsk presse." Men utvalget holdt på sitt, og etter et resultatløst meklingsforsøk i Oslo forliksråd i september 1979, tok Lund ut stevning, hvor han hevdet at uttalelsen var ærekrenkende. Stevningen inneholder en veritabel kraftsalve mot PFU, som liksom skulle være vokteren av god norsk presseskikk og etikk: "Så meget verre er dette som utvalget tillegges en objektiv troverdighet som pressen selv ikke har. Utvalget pretenderer å gjøre rett og skjell. Utsagnet (uttalelsen) har derfor en helt annen kvalitet enn for eksempel redaksjonelle meningsytringer i pressen. Det er snakk om en selvstendig ærekrenkelse som pretenderer et objektivt uangripelig nivå." Lund gikk også inn på realitetene bak foranledningen til hele saka, nemlig spørsmålet Sandvig fikk fra journalisten i Daily Star, og skrev: "Sandvigs poeng er at oppfatningen av konflikten i MidtØsten blaant annet må sees på bakgrunn av jødenes aktive engasjement, uansett hvor de befinner seg. I denne forbindelse er selvfølgelig tilknytning til opinionsdannende media en vesentlig faktor. Også tilknytning på det private nivå, slik som Sandvig viste til i intervjuet, må ansees relevant. Det viser ingen antijødisk holdning å peke på dette." Ytringsfrihet Lund la ved en kritisk imøtegåelse av PFUkjennelsen fra Per A. Christiansen, trykt i Journalisten i august 1976, der Aftenpostenmedarbeideren siterte den kjente amerikanske New York Timesjournalisten James Reston: "Man kan betrakte det som en generell regel at enhver kritikk av Israels politikk vil bli angrepet som antisemittisme." "De av oss som har arbeidet med MidtØstenproblematikken i noen år, og som har forsøkt å se den ut fra et annet enn rent proisraelsk synspunkt, har iblant fått merke sannheten i Restons ord. [...] Det viktigste spørsmålet er følgende: Hvor langt skal man ha lov til å gå i retning av å kritisere israelsk, sionistisk eller jødisk politikk før det er berettiget å bruke uttrykk som 'ekstremt antijødisk og antiisraelsk'"? spurte Christiansen. Han ga selv et slags svar: "Om man skal følge Dagbladets linje i slike saker, kan det i realiteten komme til å bety en innskrenking ikke bare i Sandvigs, men også andres ytringsfrihet i denne uhyrlige viktige politiske saken. Kommer man over på skjellsordplanet, vil dette tjene til å skade all saklig debatt på dette felt. Det er bare synd at Pressens Faglige Utvalg ikke har villet se saken ut fra denne synsvinkel..." I tilsvaret fra PFU skrev prosessfullmektig Torvald C. Løchen blant annet: "Den som engasjerer seg i en debatt i et så kontroversielt spørsmål som MidtØsten, der meninger og følelser er sterkt engasjert, må tåle en del spissformuleringer i den videre debatt og vurdering. Man kan ikke legge de mest følsomme normer til grunn, og man må tåle unyanserte karakteristikker". Honorær Allah Hva hadde Løchen egentlig i tankene? Redaktør Chr. Christensen i Morgenbladet, som en gang erklærte: "Vi har bare den tilbøyelighet her nord at når vi først gjør noe, så gjør vi det bombastisk. Derfor ble vi også mer proisraelske enn noen israeler"? Eller tenkte han mer spesifikt på følgende usignerte artikkel i Dagbladet 25. januar 1975? "Den dobbeltløpede revolverjournalist, Anders Sandvig, som i sin vekslende karriere har vært for og mot det meste (for NATO/mot NATO/for USA/mot USA) opptrer nå også som honorær Allah og araberstatenes beste venn. Under en pågående reise i arabiske ørkenstrøk har han brutt det generelle påbud om å unngå stekende sol og ukjente drikkevarer, og uunngåelig falt i en tilstand av sterke synsforstyrrelser og frittflytende fantasier. Da krisen var på sitt høyeste, tilkalte han Beirutavisen Daily Star og uttalte at den internasjonale jødedom sentraldirigeres av hustruene til tre redaktører i Oslopressen". Eller tenkte Løchen på at Sandvig i samme Dagbladet temmelig utilslørt var blitt hengt ut som nynazist? Det siste skal være usagt. PFU/Løchen viste i hvert fall til nazipropaganda fra 1941 1945 for å begrunne at Sandvigs uttalelse hadde vært antijødisk. Dette tok Ketil Lund opp spesielt i sitt prosesskrift: "Sammenlikningen med nazistenes antisemittisme viser hvor umulig det har vært å peke på selv elementære sammenhenger uten å bli uthengt som antisemitt. Fordi nazistene brukte opplysninger om jødisk innflytelse som begrunnelse for en sionistisk sammensvergelse med sikte på verdenshegemoni og derigjennom som begrunnelse for å utrydde jødene, ble det siden umulig å si at jøder har innflytelse overhodet. [...] Alvoret i dette illustreres også av at rasisme er gjort straffbart gjennom vedtakelse av Straffelovens § 135 a." Forlik I Oslo byrett 3. november 1980 foreslo byrettsdommer Fredrik Dahl et forlik, der PFU beklaget sin uttalelse av 28. juni 1976. Fram til da hadde PFU av såkalt prinsipielle grunner avvist noe slikt. Derfor var Sandvig blitt påført betydelige saksomkostninger. Ketil Lund hevdet at "rimelighetshensyn" tilsa at PFU pliktet å betale disse. Byrettsdommeren var enig. PFU godtok forliket, men ikke å betale Sandvigs saksomkostninger. Dermed ble den delen avgjort ved en voldgiftskjennelse, og PFU ble dømt til å betale. Forliket lød som følger: "Pressens Faglige Utvalg har ikke hatt noen forutsetning for å bedømme Anders Sandvigs holdning til jødene, og har med sin uttalelse ikke ment å gi noen karakteristikk av Sandvigs holdning. Da Pressens Faglige Utvalgs uttalelse kan være blitt oppfattet som en karakteristikk av Sandvigs holdninger til jødene, beklager Pressens Faglige Utvalg de skadevirkninger dette må ha hatt for Sandvig". Dermed burde saken ha vært over. Det var den ikke. "Da NTB sendte ut en kort melding om kjennelsen på bakgrunn av de papirene NP (Norsk Presseforbund) hadde overlevert redaksjonen, var den svært vesentlige informasjonen om at PFU var idømt saksomkostninger, utelatt. Sandvigs advokat, Ketil Lund, understreket betydningen av denne utelatelsen ved å skrive i Journalisten at PFU nekter 'å informere publikum om nettopp det element i den rettslige behandlingen som understreket at Sandvig i realiteten ble gitt full oppreisning'. Etter påtrykk fra Sandvig gikk det ut en ny melding fra NTB, og først etter nye henvendelser fra Sandvig ble ulike nedkortede og redigerte versjoner trykt på beskjeden plass i VG, Dagbladet og Aftenposten", skriver Rune Ottosen i Fra fjærpenn til Internett - Journalister i organisasjon og samfunn. Ottosen peker på at ingen av de mediene som en rekke ganger hadde angrepet Sandvig tok seg bryet med å gjøre "et journalistisk poeng ut av at PFU hadde fått domstolen mot seg for første gang i sin historie. I dagsavisene var det bare noen få, deriblant Fremover i Narvik og Klassekampen, som hadde eget stoff om saken. I fagbladet Journalisten ble forliket nevnt i en notis, men heller ikke der stod det i første omgang at Sandvig ble tilkjent saksomkostninger". Fortsatte å skrive Rett skal være rett. Nå reagerte omsider enkelte journalister både på PFUs og visse store avisers opptreden, og det interessante er kanskje å legge merke til det fullstendige fraværet av felles politisk farge hos de tre som reagerte tydeligst, for det var Jan Otto Hauge fra Ny Tid, Gunne Hammarstrøm fra NÅ og Einar Lyngar i Nationen. "Mer interessant er det at man ikke fant det bryet verdt å offentliggjøre dommen om saksomkostningene selv om man ikke skulle være juridisk forpliktet til det. Våre tillitsvalgte må da formodes å vite at juss ikke nødvendigvis er identisk med presseetikk?" skrev Hauge, og fikk støtte fra Hammarstrøm, som poengterte at PFU ikke "under noen omstendigheter" måtte "risikere å bli utsatt for den ringeste mistanke om å ville forsøke å skjule en ubehagelig opplysning". Lyngar mente ganske enkelt at "PFUs behandling av saken totalt sett" har "svekket utvalgets troverdighet i etisk og faglig sammenheng". "Sandvig fortsatte å skrive om Midtøsten, men ikke primært for et norsk publikum. Hans siste bok ble anmeldt sammen med en bok om Oslokanalen i det anerkjente fagtidsskriftet Middle East International i april 1994. Sandvig blir berømmet for sitt mangeårige forslag om å bygge et nordisk fredssenter i Jerusalem som ledd i dialogen mellom israelere og palestinere, et forslag han har gjentatt med jevne mellomrom i tjue år," skriver Ottosen avslutningsvis om Anders Sandvig bedrøvelige erfaringer i ly av norsk pressefrihet. Dermed har vi forhåpentligvis ikke sett slutten på oppgjøret med norsk presses innsats for ensidig israelske interesser, og medias, redaktørers og journalisters iherdige forsøk på å undertrykke alternativ informasjon, dissentere og annerledes tenkere. Kanskje norsk presse trenger en forsker av Hilde Henriksen Waages format til å kikke seg selv i historikken. Hvis det da ikke er en oppgave norske journalister nettopp burde ta tak i selv, så noe av troverdigheten kan gjenopprettes. For det kan vel trengs. Det må da være et tankekors at PFU så seint som i 1980 fortsatte sine forsøk på å undertrykke små og store sannheter?
This archive was generated by hypermail 2b29 : Tue Apr 04 2000 - 08:02:42 MET DST