Venstresida og intellektuell eiendom
Spørsmålet om «intellektuell eiendom» er aktualisert med oppstyret rundt
Jon Johansen som knekte DVD-koden. Mange på venstresida påpeker helt riktig
at all informasjon burde deles gratis mellom mennesker (dette er en del av
den kommunistiske utopi som jeg er tilhenger av), og at det dessuten blir
vanskeligere og vanskeligere å hindre at dette skjer når det gjelder slike
«varer» som bare består av informasjon (programvare, musikk, annen digitalt
lagret informasjon). For slike varer kan dupliseres og spres i masseomfang
til neglisjerbare kostnader.
Men jeg vil advare litt mot den ensidige jubel som enkelte gir uttrykk for.
Den er, reint psykologisk, forståelig på bakgrunn av at den «revolusjonære»
venstresida (uthengt som den er for å angivelig å ha stivna i «gammmeldags»
tenkning , med laber tilslutning og usikkerhet om sine programmer og
visjoner) nå endelig har fått et nytt og «moderne» ikon som de kan trykke
til sitt bryst, hackeren som gratis bytter informasjon globalt med sine
kompiser, og dermed «peker fram mot kommunismen». Likevel bør man gjøre en
edruelig analyse. Og den mener jeg konkluderer med at spørsmålet om
patenter, lisenser og intellektuell eiendom må tas alvorlig på venstresida.
Man kan ikke *bare* avvise slikt som det nyeste desperate utslaget av
kapitalistisk griskhet, og bombastisk erklære at all informasjon bør deles,
og alle som greier å stjæle/tjuvkopiere er forbilder for «de revolusjonære
kreftene». Venstresida må i stedet utvikle sin *egen* politikk for
håndtering av intellektuell eiendom, som sjølsagt må være annerledes enn
storkapitalens.
Jeg skal ikke snakke om forfatterne, filmfolka og musikerne, for deres
rimelige bekymring for hvordan de rammes når det er fritt fram å tjuvkopiere
og -distribuere, er velkjent og får brei dekning. I stedet skal jeg fokusere
på hva lovgiving og regelverk for intellektuell eiendom betyr i en verden
hvor den materielle produksjonen i stigende grad er karakterisert ved
*økende skalautbytte*, og hva dette betyr for små lands mulighet til å
ha et allsidig produksjonsliv.
Først vil jeg definere minskende, konstant og økende skalautbytte (engelsk:
«Diminishing, constant, increasing returns to scale»). Minskende
skalautbytte betyr at kostnaden pr. ekstra produsert enhet stiger etterhvert
som produksjonsvolum øker ut over et visst nivå. Eksempler på produksjon som
av naturlige grunner har minskende skalautbytte, er gruvedrift, jordbruk,
fiske, energiproduksjon: Det er innlysende at ressurstilgangen setter et tak
for den enkelte produsent, og videre produksjon over dette taket blir ekstra
kostbar. Minskende skalautbytte stabiliserer konkurransesituasjonen, og
hindrer at den bedrift i en bransje som i øyeblikket er størst, drar
fullstendig fra de andre i konkurransen.
Men på grunn av den teknologiske utviklinga blir det motsatte fenomen,
*økende* skalautbytte, stadig mer typisk for dagens produksjon. Dette kan
generelt forklares ved at forsknings- og utviklingskostnader - og andre
kostnader som skyldes den informasjon som må framskaffes for å produsere den
første enhet av produktet - blir et mer og mer dominerende innslag på
bedriftenes utgiftsside. Og på den annen side: Hvis først produksjonen er
kommet opp på et visst nivå, blir det svært billig å produsere enda en enhet
av produktet. Den ekstreme utgaven av dette er programvare og andre
produkter som bare består av digitalt lagret informasjon. De koster nesten
ingenting pr. enhet å masseprodusere og å distribuere, når den første enhet
er laget. Men dette gjelder også for den stadig økende andelen av
høyteknologisk fysisk produksjon, om enn ikke i samme grad. Eksempler er
fly, biler, farmasi, programvare. Forskning og utvikling og andre
start-utgifter er enorme for å få fram den første enhet (prototyp), men
betales (forhåpentligvis) gjennom salg av mange enheter.
En annen type produksjon med økende skalautbytte er massemedia. Utgiftene
pr. "enhet" er enorme for å lage et eksemplar av ei avis, eller sende
TV-program for *en* eneste seer. Men når seerskaren blir stor, eller avisa
har hundre tusen kjøpere, er utgiften per ekstra seer/kjøper nærmest null.
Ja, for kommersiell TV og radio er jo de marginale kostnadene pr seer/lytter
lik null, så her snakker vi faktisk om en horisontal kostnadskurve som
funksjon av antall "kjøpere"!
Økonomen W. B. Arthur har beskrevet konsekvensene av økende skalautbytte
slik: Hvis to produsenter omtrent samtidig lanserer et nytt produkt, så vil
den produsenten som av tilfeldige og diverse årsaker får et
omsetningsforsprang, kunne vokse på bekostning av den andre og dra fra ham,
sjøl om han faktisk har et dårligere produkt! Etter noen år vil dette
produktet dominere fullstendig, og sette en standard som andre bare må
tilpasse seg. Et eksemple er VHS kontra Beta som standard for videomaskiner:
VHS vant, sjøl om mange vil hevde at Beta er et teknisk bedre system. Et
annet eksempel er operativsystem for personlige datamaskiner: DOS/Windows i
kamp med Mac, hvor det dårligste system vant (og Bill Gates er blitt verdens
rikeste mann..)
Med andre ord i er vi i stigende grad på vei inn i en type kapitalistisk
økonomi hvor
(1) uregulert konkurranse mellom store enheter med halvgode produkter og
mindre enheter med gode, ikke fører til at «den beste vinner». De store
vinner uansett.
(2) Det er veldig vanskelig å starte opp med et nytt produkt, fordi
kostnadne som påløper er så store før du får solgt den første enheten. Da er
det en mager trøst at du teoretisk kunne tjent veldig mye hvis du bare hadde
fått lov til å komme til det punkt hvor du masseproduserte.
Dette siste poenget reiser spørsmålet om «intellektuell eiendom»: Patenter,
lisenser og lignende. Det er ofte bedre å kjøpe retten til å lage en god
merkevare, f.eks. for det norske markedet eller Norden, fra et vel etablert
storkonsern - enn å finne opp kruttet på nytt og forske fram en ny norsk
utgave og så bruke svære beløp på å overbevise publikum om at de bør prøve
dette nye produktet som skal konkurrere med vel innarbeidede importerte
alternativer av høy kvalitet. Derfor er det rasjonelt i dag, hvis man ønsker
allsidig produksjon i Norge (og det gjør jeg), å *kjøpe* informasjon som
trengs for avansert produksjon. Og tilsvarende den andre veien: Å *selge*
informasjon der hvor norsk kunnskap er i verdenstoppen, som da gir rett til
produksjon i andre land. Dette kan skje i form av lisenser eller patenter.
Den verdenskjente «grønne» økonom Herman Daly sier det slik: «Bytt
oppskrifter, ikke varer». Han vil ha mindre transport og mer lokal
produksjon, noe jeg er enig i. Men så lenge man ikke har et verdenssamfunn
med kommunistisk økonomi, må nødvendigvis slikt «bytte» foregå via penger
som byttemiddel, dvs. *kjøp og salg* av lisenser og patenter.
Når alt dette er sagt, betyr det sjølsagt ikke at jeg går god for de
multinasjonale selskapene og ders håndtlanger WTO sitt *misbruk* av slike
begreper som «intellektuell eiendom», f.eks. vedrørende informasjon om
planter og arvemateriale som de stjeler fra fattige land for så å
«patentere» det hjemme. Eller hemmelighold og «patentering» av så mye som
mulig av medisinsk og genetisk informasjon for i neste runde å tjene mest
mulig penger på sjukdom og helseproblemer.
Men hell ikke barnet ut med badevannet i begeistring over den unge datafrik
i Vestfold. I stedet bør man starte diskusjonen om hva som bør være radikal
alternativ politikk for håndtering av «intellektuell eiendom».
Trond Andresen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Wed Mar 15 2000 - 12:52:12 MET