Jeg har lyst til aa trekke et skille mellom debatten om kultursidenes
innhold og deres form. Det er viktig at det blir en debatt om innholdet,
slik at det skapes bevissthet om avisas rolle i forhold til revolusjonaert
arbeid, progressiv politisk kamp, faglig arbeid, marxistisk tenkning osv.
Men naar det kommer til formen, er det ett tema som er helt uinteressant for
debatt, og det er at formen maa gjøre innholdet f o r s t a a e l i g
for den opplyste og interesserte leser. Dette maa vaere en absolutt og
ufravikelig maalsetning for alt som presenteres i avisa.
Dette betyr slett ikke at fremmedord ikke kan brukes, men at de
fremmedordene og fagtermene som brukes, og som det er rimelig aa anta at den
opplyste og interesserte leser ikke kjenner betydningen av, maa forklares i
hver artikkel. Slik kan presisjonsnivaaet sikres, samtidig som stoffet blir
forstaaelig. I tillegg laerer leserne betydningen av nye ord.
Dette betyr heller ikke at ethvert femstavelsesord må forklares (I såfall
ville man ha skrevet for den surmaga, uopplyste og læringsvegrende leser).
Den opplyste og interesserte leser har et relativt stort ordforraad
allerede, og skribenter maa rett og slett utvise godt skjoenn for aa
oppfylle maalsetningen ovenfor.
Forklaring av nye ord vil ta opp noe spalteplass i artikler. Fordelen med
dette er at det da bare er et begrenset antall nye ord som kan forklares i
hver artikkel, slik at utvidelsen av ordforraadet skjer i et behagelig
(behagelig? Ja behagelig!) og overkommelig tempo for leseren.
Fremmedordboeker, som velmenende skribenter i forumet har foreslaatt, har
etter min mening ingenting aa gjoere paa et kjoekkenbord, i en sofa, på
bussen, på do eller hvor folk naa enn pleier aa lese avis.
Jens Plahte