kk-artikkel 28/9-96

Espen Ytreberg (espen.ytreberg@media.uio.no)
Mon, 30 Sep 1996 09:54:00 +0100

Trond Andresen har vært så vennlig å spørre om jeg kunne plassere
artikkelen min i KK 28/9 i dette forumet, så folk i KK-forum kan lese den.
Værsågod!

<h1>Radikalt fjernsyn og bakstreverske radikalere</h1>
av Espen Ytreberg

Det er på tide for venstresidens radikale å tenke om igjen på hva de ønsker
seg av fjernsynsmediet. Mediekritikerne preges av bakstreveri og
intellektuell slapphet, mens fjernsynsmediet selv utvikler seg i stor
hastighet. Hvordan skal refleksjonen omkring fjernsynsmediet klare å hente
mediet inn igjen?

Fjernsynet i tre stadier

Forenklet, svært forenklet, kan man si at fjernsynet tre ganger har bidratt
med noe kvalitativt nytt i kulturen. I noen grad snakker vi her om tre
stadier, men også om tre typer fjernsyn som sameksisterer. Første stadium
var etableringen av et sett realistiske konvensjoner for formidling av
fakta og et lignende (men ikke identisk) sett av realistiske konvensjoner
for formidling av fiksjon: "Dagsrevyen", "Utenriksmagasinet", "Familien
Ashton", "Kruttrøyk". Fellesnevneren var et realistisk formspråk som ledet
oppmerksomheten bort fra seg selv, over mot programmets innhold. Annet
stadium var framveksten av et formeksperimenterende fjernsyn, der formen i
stigende grad påkalte oppmerksomhet. I løpet av 80-tallet gikk
formeksperimentering fra å være en sak for spesielt interesserte seere av
modernistisk fjernsynsteater til å bli en del av mainstreamen: MTV, "U",
Alex, "Max Headroom". På åttitallet var det populært å hevde at slikt
fjernsyn var "innholdsløst", som om innhold var noe som lot seg avskaffe.
Det som i realiteten skjedde var at innholdssiden mistet oppmerksomhet, og
stagnerte.
Det tredje stadiet er i ferd med å etablere seg. Det kombinerer
selvbevisst, utfordrende form med tilsvarende innhold. De mest markante
eksemplene kommer fra utlandet, ettersom Norge nå som alltid er i
fjernsynsutviklingens periferi. På fiksjonsområdet er Dennis Potters
dramatiske trilogi "Pennies from Heaven", The Singing Detective" og
Lipstick on your Collar" en milepæl. Fra slutten av åtti- og nittitallet
finnes flere britiske komedier som kombinerer skarp samfunnssatire med
ukonvensjonell form: "The Young Ones", "Absolutely Fabulous", "The Ruby
Wax Show". På faktaområdet har utviklingen gått tregere, og bare i liten
grad nådd Skandinavia. Kroneksemplene er også her britiske: for eksempel
serien "Buzz", Peter Greenaways "TV Dante", Werner Herzogs "Heart of
Darkness". Et antall enkeltstående dokumentarer hører også hjemme her. På
faktaområdet nådde det tredje stadiet Norge med NRK2s program "Puck",
nærmere bestemt de "Puck"-programmene som lages av Ane Aasheim, Erling
Fossen, Runar Hodne og Jonas Ekeberg.

Tilfellet "Puck"

Disse programskapernes første-utgave av "Puck" ble slaktet av en tilnærmet
enstemmig kritikerstand. Samtidig er det et faktum at "Puck" representerer
noe ganske nytt i norsk fjernsyn. Dette er åpenbart ikke et program som tar
mål av seg til å presentere interessante fakta på en nøytral måte, selv om
det er til dels svært informasjonstett. Det er heller ikke et program som
hengir seg til rene formeksperimenter, selv om det formale påkaller seg
oppmerksomhet. "Puck" forsøker for det første å presentere en eksplisitt
subjektiv saks-agenda, og programmet er komponert for å presentere denne
agendaen i saks-form. For det andre forsøker det hele tiden å formidle
sakene på uvante, påfallende måter, slik at selve formidlingsprosessen ikke
trer i bakgrunnen, men vekker oppmerksomhet, fascinasjon, motstand, tidvis
forvirring.
En smule forvirring burde imidlertid ikke hindre noen i å få tak i
prinsippene bak "Puck", som er såre logiske. Programskaperne satser på et
alternativ til den etablerte tradisjonen for faktaformidling i fjernsynet.
De ønsker å fremme en saks-agenda som står et godt stykke utenfor norsk
kulturpolitisk konsensus. Agendaen er utviklet gjennom noen år i
programskapernes tidsskrift "F. eks." - først og fremst tankene om den
"elektroniske nomade" som framtidens menneske og by-regionen som framtidens
geografiske enhet i informasjonssamfunnet. Dette er tanker som foreløpig
har nokså begrenset gjennomslag i offentligheten. Derfor satser
programskaperne ikke på tradisjonelt, konsensuelt, realistisk fjernsyn. De
hører ikke hjemme i denne konsensus, men den tiltakende differensieringen
og nisjetenkningen på det norske fjernsynsmarkedet har gitt dem adgang.
Derfor satser de isteden på sjokktaktikk, på å provosere heller enn på å
behage, på å skape fascinasjon og nysgjerrighet, til og med motvilje,
heller enn konvensjonsbasert aksept. Kombinasjonen av en eksplisitt
subjektiv saks-agenda, en subkulturell anti-konsensus-holdning og en
ukonvensjonell fortellemåte er helt gjennomført i de to programmene som i
skrivende stund er sendt. Programmet bærer riktignok preg av å være laget
av uerfarne folk; informasjonstettheten er ujevn, og programledernes
fremtoning er tidvis famlende. Slike innkjøringsproblemer er imidlertid
helt vanlige i fjernsynet, og pleier ikke å føre til noe slakt fra
fjernsynsanmelderne. Men "Puck" er altså ikke noe gjennomsnittlig
fjernsynsprogram.

Kritikkens slapphet

Den som importerer til fjernsynet virkemidler som bryter radikalt med
publikums forventninger, må vente seg kjeft. Det at "Puck" møtes med til
dels heftige innvendinger er derfor ikke overraskende. Mottakelsen av
"Puck" er imidlertid alarmerende i sin intellektuelle slapphet. Det virker
som om kritikerne har gitt gladelig slipp på det grunnprinsipp at man bør
prøve å danne seg et noenlunde klart bilde av hva programmet har prøvd å
oppnå, før man som Hans Rossine erklærer det for å være en "kalkun" i en
Dagblad-anmeldelse dagen etter "Puck"s premiere. Rossines anmeldelse er en
usammenhengende serie skjellsord, framført med kavende aggresjon:
"ubehjelpelig", "amatøraktig", "en vits", "selvfølgeligheter",
studentnachspielsnakk", "selvforherligelse", "en lidelse", "kjedsommelig",
"drepende kjedelig", kvasiintellektuell", "...uten interessant vinkling på
stoffet", "uten evne til å stille kritiske sprørsmål". Rossine har ikke
sett den subjektive agendaen, har ikke lagt merke til programledernes bruk
av selvparodi, har ikke sett den måten de hele tiden søker ukonvensjonelle
fortellemåter for å stille saksinnholdet i et nytt lys. Rossine har ikke
sett noen ting, annet enn programleder Erling Fossen, som han åpenbart ikke
liker fjeset på. Rossine har bakgrunn som teateranmelder, og i den rollen
ville han ganske sikkert voktet seg vel for å dømme et stykke nord og ned
fordi det var provoserende og tungt tilgjengelig; i det minste ville han
brukt litt tid på å finne ut av hva hensikten kunne være med en slik
taktikk. Når han ser fjernsyn, forvandler Rossine seg imidlertid til en
karikatur av en spissborger; stilt overfor fjernsyn han ikke skjønner noe
av, går han opp i fistel og blir der. Det er sørgelig, men likevel et
faktum: Anmelderen i den avisen som tradisjonelt har vært toneangivende for
norsk radikalisme, reserverer sin mest uhemmede motvilje ikke for de
utallige slappe, plankepregede programmene vi tilbys, men for et som er
annerledes og utfordrende.
Med sin intellektuelle slapphet illustrerer Rossine et av
problemene som dagens fjernsynskritikk står overfor: Den er foreløpig
sørgelig uinformert om fjernsynets sjangere og fortellemåter.
Fjernsynsanmeldelsene i avisene begynte som en sjanger for journalister som
hadde ledig tid utover kvelden. De ga seg trøstig til å skrive om hvor godt
eller dårlig ungene deres likte Barne-TV, og om hvor mye heller de ville
gått en tur i frisk luft. Disse anmelderne var fullstendig uhindret av
kunnskap om emnet, og ble etterhvert erstattet av kulturjournalister, etter
at de hadde brakt sjangeren ettertrykkelig i vanry. Kulturjournalistene var
på mange måter et framskritt; noen visste en del om film, flere av dem
satte seg inn i maktkampen blant aktørene på fjernsynsmarkedet og kunne
rapportere om den. Men svært få av dem har foreløpig vist noen synderlig
interesse for fjernsynssjangernes egenart, for mediets særlige
fortellemåter, henvendelsesmåter, argumentasjonsmåter. Derfor faller de
tilbake på de elitekulturelle favorittdogmene sine, de er ikke istand til å
fange opp nyskapningene, utfordringene, og analysere deres betydning.
Derfor blir de usigelig konvensjonelle, tidvis rent bakstreverske; de er
bare sånn måtelig fornøyde med tingenes tilstand i fjernsynsmediet, men de
vil ingen steder, og ender opp med å oppmuntre det konforme og det
ensartede.

Inn i framtiden med ryggen først

Så langt fjernsynskritikken slik den framstår blant annet i Dagbladet, som
tradisjonelt er et hovedorgan for norsk radikalisme, og som trolig har den
mest innflytelsesrike fjernsynskritikk-spalten i norsk presse. Nå er
riktignok Dagbladets image som radikalt organ noe falmet etterhvert; slik
sett skulle man tro at Klassekampen ville være mer patent. Det er
imidlertid ikke tilfelle. Her lider fjernsynskritikken av en tiltakende
surhet, ettersom det kapitalistiske konsum-komplottet vinner fram dag for
dag. I Knut Selsjords Klassekampen-artikler om fjernsyn skinner for tiden
denne surheten stadig igjennom, og legger seg som leirbål-røyk rundt det
han skriver om NRK2. Markedstenkning er blæh, ungdomsretting er blæh, tungt
og ungt er blæh. Selsjords grunnresonnement er at medieindustri
trivialitet. I forhåndsomtalen av NRK2s premiere forteller han oss om
årsaken til gjeipen: "NRK2 er enda et medieindustrielt trekk fra NRK og som
sådan grunnleggende trivielt". Fjernsyn som ikke skal være triviell, kan
altså ikke være medieindustriell. Men som Selsjord selv påpeker har
medieindustriell tenkning helt overtatt det norske fjernsynsmarkedet,
inkludert NRK. Dersom vi skal følge Selsjords tanke er det bare ett sted vi
kan se oss om etter gode vilkår for kvalitet i fjernsyn, nemlig bakover,
til den tida da NRK ikke var kommers industri, men borger-oppdragelse.
Her skriver Selsjord seg inn i en etablert venstreintellektuell
tradisjon. I NRK-monopolets tid pleide de venstreintellektuelle - både
akademikere og journalister - å angripe NRK for høyrevridning, for å være
talsmann for den store, kvelende, sosialdemokratiske konsensus. Da
monopolet falt, var avskyen for kommersialisering så sterk at NRK ble
omdefinert fra bad guy til good guy aldeles uten selv å ha gjort noe for å
fortjene det - fordi allmennfjernsynet nå var blitt det siste halmstrå i
syndfloden av reisesjekkere og reklamesnutter. Dermed var det duket for en
fjernsynskritikk som var tilbakeskuende, og som sto i stadig fare for å
foretrekke det konvensjonelle og det konsensuelle framfor det nye og
uvante. Når NRK2 er et faktum, skriver Selsjord to anmeldelser. I den
første skriver han i en setning at det sikkert vil komme gode programmer på
NRK2, et spor han brennfort forlater for å si seg enig med dem som har gitt
kanalen dårlige anmeldelser. Selsjord er ikke interessert i å drive
egenaktivitet for å få med seg noen gode NRK2-programmer. Han virker fint
lite interessert i programmene overhodet. Han avskriver dem i bisetninger,
og reduserer dem til brikker i forjævliseringstesen sin. Ikke overraskende
konkluderer Selsjord i sin anmeldelse nr. 2 med at kanalen står for
"...provokasjoner mot en offentlig bevissthet og anstendighetsfølelse".
Radikale kulturuttrykk har alltid vært provokasjoner mot offentlig
bevissthet og anstendighetsfølelse. Men i Selsjords selvoppfyllende
profetier er det ikke plass for alternative perspektiver; Han forlanger at
vi alle skal bli med i begravelsen, skuffe sand over liket og kose oss i
rollen som gråtekoner.

Radikale krav til fjernsynet

Faktum er at kritikernes slapphet og bakstreveri har ført til at
fjernsynsselskapene har sluppet unna med å by oss alt for mange "planker",
alt for mange billige løsninger, konsepter på tomgang. Det er på tide at
noen stiller informerte krav om noe annet. Men radikaleres krav til
fjernsynet kan ikke ha form av krav om fullet gjennomslag for de "rette
sakene". Den intellektuelle venstresidens problem i forhold til fjernsynet
er i prinsippet det samme som det problem den har til ethvert
kulturuttrykk: Venstresiden ønsker at kulturuttrykket skal formidle
korrekte progressive/revolusjonære verdier, og risikerer dermed å diske ut
en form for estetisk diktat. Den sosialrealistiske kunsten viser hvordan
veien til helvete er brolagt med gode forsetter; ønsket om å formidle de
riktige politiske verdiene frambringer en kultur som er konvensjonell,
kjedelig, full av tomme fakter.
Støtet må derfor settes inn på et mer allmennt plan, overfor den
klamme konsensus, konvensjonene, som i sitt vesen alltid er konservative.
Vi må kunne kreve av fjernsynet at det presenterer programmer som bryter
innholdsmessig med konvensjonene, ved å presentere verdiene og synspunktene
til utgruppene, subkulturene, de marginaliserte, alle dem som føler
uvirkeligheten krype innover seg når Erik Diesen presenterer nok et
reisebrev fra de kortermede skjortenes land. Og vi må kunne kreve at disse
programmene lages i et formspråk som ikke tilhører denne konsensus, som
ikke er konvensjonelt, men som bryter, som slår gnister, som ikke har den
gjespende respekten for sjangergrenser, for det "nøytrale", som ikke løper
formale pliktløp hver bidige kveld. Vi trenger ukonvensjonelle
fortellemåter både fordi de hører sammen med et ukonvensjonelt innhold, og
for det rene nytelses-sjokket som det nye og uventede kan gi. Sett i en
slik sammenheng er "Puck" et viktig program; ikke uproblematisk, ikke
alltid vellykket - men viktig.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Espen Ytreberg
Dept. of Media and Communication, University of Oslo
P. O. Box 1093 Blindern, 0317 Oslo

phone: (47) 22 85 04 21
fax: (47) 22 85 04 01
e-mail: espen.ytreberg@media.uio.no
URL (WWW): http://www.media.uio.no/ansatte/espen.ytreberg/

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx