Artikkelen, "Teoretiske territorier" av K. Bulie og S.I. Jørgensen, inn-
ledes slik: "Det er en stund siden postmodernismen begynte å miste noe
av sin magnetiske tiltrekningskraft. Man må imidlertid spørre hva som
eventuelt vil komme i stedet. Hva slags teoretisk landskap avtegner seg
i kjølvannet av denne strømningen?"
Deretter refererer artikkelen noen svar fra en rekke størrelser innen
norsk humaniora. Her er noen "utklipp":
Trond Berg Eriksen, prof. i idehistorie ved UiO, betrakter seg ikke som
pm., selv om han har blitt kalt det. Han betrakter det postmoderne som en
diagnose, og mener at mye lar seg beskrive ved pm-termer, spesielt når
det gjelder storbyliv og den nye informasjonsteknologien. Ellers hevder
han at litteraturvitenskapen er veldig motebevisst, der kan en måte å
snakke på være avlegs i løpet av et semester, sier han. Han vil ikke være
med på at pm.ismen er politisk reaksjonær, snarere har den vært mer opptatt
av premissene for politisk handling i en tid hvor nesten alle politiske
riter og koder er endret. Nå opplever han det slik at det er mange sterke
kritikere av akademisk sekterisme, og at mange ønsker seg tilbake til den
offentlige debatt.
Espen Schaanning, som er førsteamanuensis samme sted, er i tvil om frukt-
barheten ved å bruke begreper som moderne og postmoderne. Vi bør være mer
presise, mener han. Selv sikter han med pm. til den form for fornufts-
kritikk som bl.a. er representert ved franske poststrukturalister som
Foucault, Derrida og Kristeva. Men Schaanning peker på en "tredje vei" han
aner er under utvikling, der troen på sannheten og fornuften forsøkes
beholdt, samtidig som man drar veksler på den pm. kritikken. Her nevner
han bl.a. Habermas, og fortsetter:
"Det er viktig å ikke bli for likegyldig og tro at "anything goes" ...
(Man må kunne) tro at det man gjør er fornuftig og sant, uten dermed å
måtte universalisere egne sannheter. En del av dem som har satt seg inn i
det pm. tankegodset har nok sett seg lei på at alt til slutt løses opp i
perspektiver."
Francis Sejersted innrømmer på sin side at han alltid har hatt vansker
med begrepet pm. Knut Ove Eliassen hevder at postmodernismen lever i beste
velgående, men vil ikke være med på at pm.istene betrakter seg selv som
apolitiske.
Siri Meyer, kunsthistoriker og leder for Senter for Europeiske Kultur-
studier ved UiB, poengterer at "de store fortellingenes" tid er forbi.
(Noe Lyotard hevdet i "Den postmoderne tilstand" fra 1979. Eksempler
på slike store fortellinger er troen på menneskehetens framskritt, på at
de ulike vitenskapene på sin måte bidrar til menneskehetens frigjøring
osv. Andre bruker religioner og totaliserende ismer som eksempler, og
idag kan vi kanskje si at troen på "IT-revolusjonen" er en ny "stor
fortelling", som altså kanskje likevel lever i beste velgående. Min anm.)
Hun understreker at de store fortellingene/teoriene hadde et politisk
potensiale:
"Når man i dag er mer opptatt av de små kontekstene, blir utfordringen
å komme med teoretiske nydannelser som er politisk operative. Forholdet
mellom individualiseringsprosessene og de sosiale institusjonene må
tenkes på nytt. Hvis enhver er fornøyd med sin egen lille hage, blir det
umulig å handle kollektivt på vegne av samfunnet." Politikken er ikke
lenger teoretisk innovativ, hevder Meyer.
Til slutt sier Tom Egil Hverven, som vi kjenner fra KK-f, at han er grunn-
leggende skeptisk til mye av tenkningen omkring det postmoderne. Han mener
at både det vi kaller moderne og pm. egentlig har eksistert som to
parallelle trekk ved europeisk sivilisasjon siden renessansen. Han synes
det gir mer mening å snakke om et epokeskifte fra industrialisme til
postindustrialisme.
Et påfallende trekk ved disse uttalelsene, er at begrepene modernisme
og pm. er høyst uklare, og kanskje ikke de mest fruktbare for hverken
debatter eller slike "felttog" vi har sett antydninger til her på KK-f.
Jeg tror mange har både uklare og ofte svært forskjellige syn på hva
"postmodernisme" betyr. Og ikke minst innebærer, f.eks for politisk
forståelse og engasjement i dagens (jeg hadde nesten lyst til å si post-
moderne) samfunn.
Jeg vil i denne anledning nevne at både Berg Eriksen og Espen Schaanning
tidligere har skrevet lesverdige og instruktive innføringer om pm. Her
kommer noen klipp fra disse også (når jeg først er igang).
Trond Berg Eriksen skriver i sitt essay "Etter postmodernismen?" (trykt
i Samtiden 1/1990 og i boka "Briste eller bære" fra 1990) at "postmod-
ernismen har vært så lenge på banen at den fortjener en grundigere over-
veielse". Så forsøker han å karakterisere fenomenet, bl.a. ved å peke på
følgende fem punkter:
1) Pm. er ikke bare nok en teori, men analyserer reelle endringer i
vanlige menneskers dagligliv (altså diagnosen, som nevnt over).
Pm. forsvarer gjerne mangfoldet og oppfatter det som en positiv tilstand.
2) De norske kritikerne har ofte oversett det moralske og politiske
innholdet i pm.s kritiske ansatser. Det er ikke bare en estetisk ideologi
... som heller vil på cruise enn å drive fagforeningsarbeid. Pm. tolker
forsvaret for det prinipielt heterogene som et antitotalitært fremstøt
og bekjemper alle som ønsker seg et hegemoni for absolutte sannheter.
3) Det pm. er ikke noe helt annet enn det moderne, men snarere en
konsentrasjon om radikalt moderne erfaringer og teorier...
4) Pm. vil ikke legge overskride eller legge bak seg noe som helst, den
betrakter modernitetens modell av avantgarden - kunstens, vitenskapens
og filosofiens speidere - som et tegn på modernitetens stadig uinnløste
absoluttisme. Det er Stalin som er modernitetens hemmelige ideal, hevdes
det. ... Enhver overskridelse er mer å betrakte som en helt ny begynn-
else, et annet og usammenlignbart prosjekt, enn som et skritt videre på
en kontinuserlig ferd mot den endelige forsoning eller forløsning...
5) Pm. forsøker å forstå og beskrive den nye forbindelsen mellom elite-
kultur og massekultur. ... De pm. tenkerne ønsker å problematisere
modernitetens mytologiske elitetenkning...
I fortsettelsen tegner Berg Eriksen et så negativt bilde av det moderne
og tilsvarende godt bilde av det postmoderne, at det ikke er til å undres
over at han selv blir kalt postmodernist. Avslutningsvis går han inn i
en diskusjon med Hans Skjerveim, som har hevdet (som god Habermasianer)
at pm. avviser rasjonaliteten og dermed i prinsippet godkjenner alle
overskridelser og all voldsutøvelse. Men ifølge Berg Eriksen innebærer
pm. hverken en godkjennelse av "alles krig mot alle" eller en ren
kulturrelativisme. Den handler om å verne om og opprettholde det faktiske
mangfoldet for å unngå totalisering og hegemoni.
Espen Schaanning setter i boka "Modernitetens oppløsning" fra 1992
opp en oversikt over hva han anser som sentrale karakteristika ved
moderniteten, eller "det moderne prosjektet". Denne oversikten kan
i neste omgang brukes i en tilnærming til det postmoderne. I en
forelesningsrekke ved Universitetet i Oslo høsten 1992, som jeg fulgte,
nyanserte Schaanning sitt "skjema" noe, og pekte på følgende syv
kriterier ved moderniteten:
1) Troen på vitenskapelig sannhet. Naturen skilles fra Gud og
det religiøse, og denne sekulariseringen fører til et syn på
naturen som en kvantifiserbar struktur. Naturvitenskapenes tro
på objektiv sannhet overføres etterhvert til andre områder som
skaper et lovmessig syn på mennesker, samfunn, økonomi,
historie osv.
2) Troen på vitenskapelige metoder. Descartes er et sentralt
navn i etableringen av troen på metoden, som en garanti for at
man kommer fram til det sanne.
3) Troen på moralens gyldighet. Prestene erstattes av
moralfilosofene, som utvikler fornuftige, og ikke religiøse,
prinsipper for "god moral". Kant's kategoriske imperativ og
Mill's liberale "alle kan gjøre som man vil, bare det ikke
skader andre," er eksempler på dette.
4) Troen på siste-instanser. Det moderne prosjektet bygger på
at det finnes en grunn eller basis som sannheten hviler på og
metoden finner fram til: det finnes siste-instanser man ikke
kan gå bakom. Nå er det ikke lenger Gud som er siste-instans,
de legges "nærmere" mennesket. Dette kan f.eks. i forhold til
moralske spørsmål være lykken, nytten eller plikten. I vitenskapen
har det særlig vært sansene (særlig synet) og fornuften som har
vært de to siste-instanser man har hatt å ty til.
5) Troen på avsløringsstrategien. Troen på at man ved hjelp av
fornuft skal kunne avsløre fordommer, overtro, vanetenkning,
falsk bevissthet osv. har vært og er fortsatt sterk. "Den
falske maske og det bedragerske skinn skal rives bort". Denne
tradisjonen føres videre av bl.a. Marx, Nietzsche og Freud, som
ønsker å avsløre at mennesket ubevisst forledes av materielle
forhold, av vilje til makt og av begjær. Ikke minst her ser vi
at moderniteten er svanger med sin egen oppløsning; den mis-
tanken den retter mot andre instanser, rammer til slutt den selv.
6) Troen på framskrittet. Dette er kanskje det mest framtredende
aspektet ved moderniteten: troen på en iboende utvikling i
historien, en fornuftens selvrealisering. Troen på at viten-
skapen skal bli sannere og skape en bedre verden, at kunsten
skal bli vakrere og at menneskene skal bli bedre og snillere
har lenge stått sterkt.
7) Troen på friheten. Mennesket er fritt, både til å skape seg
selv, sitt samfunn og historien. Det er en moderne forestilling
at utviklingen kan styres. Å tro at man har framtiden i sine
hender ville vært blasfemisk i andre tider, eller i andre kulturer
den dag i dag.
Schaanning konkluderer i sin bok med at moderniteten, forstått i lys
av disse syv punktene, ikke er i fullstendig oppløsning, men at
disse forutsetningene problematiseres. Det moderne prosjektet
fortynnes og modernitetens stramme grep på tenkningen "løses opp",
etterhvert som kritikken tilspisses. Scaanning presenterer en rekke
tenkere som "tøyer modernitetens strategier så langt at det rammer
disse strategiene selv". Disse tenkerne (Horkheimer, Adorno, McLuhan,
Feyerabend, Foucault og Lyotard) karakteriserer han dermed som pm.
Forøvrig vil jeg takke Ronny Selbæk Myhre for et veldig interessant
innlegg om Foucault her på KK-forum (selv om heller ikke jeg skjønte
hvorfor du absolutt måtte prøve å overgå Karsten V. Johansen i ekle
sarkasmer og usakligheter!). Kanskje det innlegget (likevel) kan
være kimen til en litt mer nyansert debatt om postmodernismen her på
KK-forum, noe jeg selv håper å ha bidratt til med dette innlegget.
Angående Foucault vil jeg også minne om at Røssaak hadde en kommentar
i KK 20.7.96, der han beskrev Foucault som et forbilde for vår helt
i Mecico, altså subcomandante Marcos. Er det noen på KK-forum som vet
noe mer om dette interessante forholdet?
Ellers er det kanskje litt paradoksalt at et internett-forum skal være
åsted for et "felttog mot postmodernismen". I boka "Kulturens digitale
felt" (fra 1993, red. av Terje Rasmussen og Morten Søby, ANBEFALES!),
skriver Andrew Feenberg (prof. i filosofi i San Diego, USA) dette som
innledning til sitt bidrag ("Fra Lyotard til Minitel - om fransk teori
og postmoderne teknologi"):
"Vi har datamaskinen å takke for prefikset 'post' i 'postmodernitet'.
Ingen annen teknologi dominerer på samme måte diskusjonen om de endring-
er som skjer i samfunnet i dag. Ingen annen teknologi former i samme grad
bildet av fremtiden med forventninger og frykt. Det samme kunne kanskje
vært sagt om atomkraften eller romforskningen for en generasjon siden,
men disse teknologiske undrene ga løfter om mer modernitet og en bedre
modernitet, om vekst innenfor paradigmet, ingen endring av det modernes
mening. Det er her datamaskinen er unik; den streker over århundrer av
visshet om hvem vi er og hva vi ønsker som medlemmer av et moderne
fellesskap. Enkelte hevder til og med at den gjør slutt på selve
moderniteten..."
Vel vel, fra dette kunne det være fristende å avslutte med å stille et
spørsmål til Trond Andresen, som har vært en av de mest ivrige og over-
beviste kritikerne av "pomo" (posmodernismen) her på KK-forum, og som i
tillegg tidligere har levert en interessant skisse til et framtidssamfunn/
utopi, nemlig "GAFS: Det GjennomAutomatiserte FramtidsSamfunn" (er bl.a.
diskutert under debatten om IT: Teknikk, politikk og utopi):
-Er det ikke endel klare postmoderne trekk ved GAFS-samfunnet?
Jeg tror svaret på dette spørsmålet, som jeg har tenkt litt på, vil vise
at begrepet/fenomenet postmodernisme ikke er så entydig enkelt å forholde
seg til, langt mindre være helt for eller mot. "GAFS" innehar etter min
mening radikale uttrykk for både modernisme og postmodernisme, slik disse
begrepene kan tolkes.
Og er dermed en utopi for "en tredje vei"?
Som nå er i ferd med å komme "på moten"?
Med vennlig hilsen
Bjarne Nærum