Det var interessant og oppløftende å lese innlegget til Pål Steigan. Han
viser til potensialer for RV (jeg innskrenker meg til RV) og viser til en
optimistisk taktisk retning for økt oppslutning på venstresida. Det er et
par ting jeg vil kommentere.
1. revolusjonær:
I debatten rundt KK florerte begrept "revolusjonær" i spaltene og det er
tydelig at det tolkes forskjellig. Jeg refererer fra RV´s program, da det
passer godt til hva Steigan skriver: Under punkt 6. i Prinsipp-programmet
står det: "En konsolidering og utvikling av sosialismen (..) kan ikke
gjennomføres uten aktiv deltakelse fra flertallet i folket. Det er ingen
revolusjonær situasjon i Norge i dag" Videre: "En overgang til
sosialismen kan skje fredelig forutsatt at borgerskapet respekterer
demokratiske spilleregler". RV betviler at det vil skje og skriver: "RV
forsvarer folkeflertallets rett til også med voldelige midler å stanse
voldsbruken til et lite mindretall som vil hindre overgangen til
sosialismen". Jeg tolker dette som at RV primært er et demokratisk parti,
sekundært et revolusjonært parti. Under punkt 1. i det samme programmet,
står det at den kommunismen RV forfekter bl.a. er inspirert av Karl Marx´s
visjoner, "men den har ikke noe felles med de byråkratiserte klassesamfunna
som har gått under denne betegnelsen" (altså betegnelsen "kommunisme").
Jeg tror dette synet på hva det vil si å være "revolusjonær" og at RV tar
avstand fra tidligere stater´s "kommunisme", er en forutsetning for markant
økt oppslutning for RV. Min erfaring er at en del potensielle RV velgere,
f.eks anarkister som lar være å stemme, andre som stemmer SV eller Venstre
(og sikkert en del Frp og AP velgere) tror at RV støtter "proletarets
diktatur" og "væpna revolusjon" og ikke tar avstand fra Sovjet, Kina osv.
2. potensialer
RV har store potensialer. For det første, i de to valgkretsene Gamle Oslo
og Tøyen, steder hvor RV skal stå sterkt, var det i høst en oppslutning på
bare førti (40) prosent, på Grunerløkka, Sofienberg og Toshov, var
oppslutningen på ca. femti (50) prosent. I disse kretsene er det uten tvil
en del innvandrere, men også en del anarkister som lar være å stemme. For
det andre er klasseforskjellene i dag mer sprikende og mindre egalitært enn
i 1969/1973, er forskjell som har forsterket seg på 90-tallet. Det er
grunn til å tro at forskjellene vil øke i de nærmeste åra. I dag er det
paradoksalt nok større forskjeller *etter* skatt! og forskeren Ivar Brevik
snakker om en ny-fattigdom på 15 prosent.
Som Steigan skriver, setter Hagen grupper opp mot hverandre, og han klarer
å få støtte fra folk som vil tape på en realisering av Frp´s politikk.
Hagen er et kontekstuelt mennesket, innenrikspolitikkens Rød Larsen, en som
både snur med vinden, og pisker opp vinden, med den ene for øye, å vinne
makt. Det er jo nettopp hans sjonglering fra sak til sak, hans "frihet" i
forhold til programmet, som gir han en unik muligheten til å tiltrekke seg
folk fra de fleste partier og fra alle samfunnslag. Samtidig skal vi ikke
glemme at han i dag en av de mest erfarne politikerne. Men Hagen kan
overvinnes. For å klare det, holder det ikke med ønske om mer
rettferdighet, eller gode og "riktige" teorier, det kreves også en sterk
vilje til makt og et profesjonelt "amerikanisert" snakketøy.
Det er en forutsetning at vi må ta velgerne til Frp alvorlig. Hagen er en
rev vi neppe kan vinne over, før vi også tar han alvorlig.
Jan Åge Gundersen