>Hvem som er kommunister er vanskelig å bedømme. Jeg vil ikke si at AKP er de
>eneste kommunistene i Norge. når jeg likevel har valgt AKP, er det fordi det
>er det klart største av alternativene og fordi jeg mener politikken er den
>mest relevante.
Er du enig i at antallet av medlemmer ikke kan ha noe å si for hvem som har
den mest fornuftige politikk? Karl Liebknecht var f.eks. helt isolert i
1914, han og Rosa utgjorde en bitteliten gruppe. Det argumentet holder ikke
vann. Man må se på hvordan de utvikler seg over en lengere periode.
Liebknecht og Luxemburg vant titusener av tilhengere på få år inntil de ble
drept. AKP er i dag en liten brøkdel av hva de var for 15 år siden uten å ha
turdet ta stilling til de avgjørende årsakene til dette.
Er du enig i at de ikke kan avgjøres hvem som har den mest fornuftige
politikk ut fra hva de kaller seg selv? Er du enig i at "den mest relevante
politikk" er intetsigende? På hvilke punkter fører AKP i dag politikk (som
er offentlig kjent, som det jo må være for å være politikk)? Og hva går den
ut på som skiller den fundamentalt fra RVs og SVs? Jeg kan nevne noen
aktuelle eksempler: 1) KK. Innsettelse av en redaktør som sensurerer avisa
for nyheter som ikke passer AKP - jvf. fortielsen av Dahles utmelding,
nektelsen av å ta inn Ebbings innlegg. Hvis det er dette som ligger i
"relevant politikk" betyr det altså knebling av synspunkter som ikke passer
AKP i "hele venstresidas avis". Redaktøren *fungerer* som stråmann/trojansk
hest for AKP. "Hele venstresidas avis" blir til falsk reklame. Styrker eller
svekker det tiltroen til KK og til venstresida hos de som ikke allerede er
frelst? Fremmer eller hemmer det en demokratisk utvikling?
2) SOS Rasisme: ødeleggelse av en viktig organisasjon ved å legitimere
manipulasjons- og kuppmetoden som metode i massebevegelser. Helt parallelt
til hva jeg selv har opplevd i over en halv snes år i studentorganisasjoner,
streikestøttekomiteer, demonstrasjonsledelser osv. osv. fra stalinister hva
enten de het DKP, MLE, KFML, DKPML, KPDML, KPD, SKP, KFML(r) eller alle de
portugisiske smågruppene som det fører for vidt å ramse opp her. Av disse
eksisterer i dag bare DKPML og KPML(r) som isolerte smågrupper. AKP er
tilsvarende redusert. Har det noe med partioppfattelsen og politikken deres
å gjøre?
Er du enig i at vi i dag er meget fjernt fra en revolusjonær situasjon
At
det altså ikke i dag kan avgjøres hva ordet revolusjon vil bety i en eller
annen fremtid? At det å erklære seg revolusjonær i dag er intetsigende og
snarere blokkerer forståelsen for hva som begrunner at man er ubøyelig
motstander av de herskende forhold såvelsom falske og undertrykkende
alternativer? At det vil være en fordel med en fredelig overgang til
sosialistiske tilstander hvis det i det hele tatt er mulig? At vi ikke
prinsipielt kan utelukke at det vil være mulig selv om det er lite
sannsynlig? At vi bør arbeide for at det blir mulig, samtidig med at vi
forbereder oss på at motstanderen vil forsøke å avskaffe demokratiet den dag
det ikke fungerer som han ønsker? At vi derfor ubetinget må være de mest
radikale og konsekvente demokrater i nåtiden og i vår stillingtagen til
fortiden? At revolusjon i den tradisjonelle oktober-betydning av ordet altså
ikke er ønskelig/mulig og at revolusjon forstået som mere udefineret
voldelig oppstand ikke er et mål i seg selv, men tvertimot noe som bør unngås?
>Vardøger-gruppa er såvidt meg bekjent ikke revolusjonær
>(eller tar jeg feil), og de er ihvertfall ikke organisert enhetlig.
Det er ikke deres mål å være en partibyggende smågruppe i AKP-forstand. Hva
mener du om deres analyser? Deres kritikk av SV-ledelsen?
>> AKP burde i det minste vende tilbake til
>>leninismen anno 1917 - innføre de tendens- og fraksjonsrettighetene som ble
>>forbudt i 1921. Alle er mot at organisasjoner spriker, problemet er hvordan
>>man håndtere de motsigelesene som oppstår, om man har en maoistisk to-linje
>>kamp modell i hodet sitt (I alle viktige spørsmål er det to linjer, en
>>borgerlig og en proletær).
>>(skrev Anders og du svarte:)
>Selvsagt spriker en organnisasjon. Også AKP. Det viser for eksempel striden
>rundt KK og SOS Rasisme. Forskjellen mellom for eksempel RV og AKP er at
>standpunkter i AKP fremmes til diskusjon i hele organisasjonen slik at alle
>kan få sagt sitt, og deretter konkluderer man og går enhetlig utad, mens
>diskusjonen fortsetter innad. Dersom tid eller krefter hindrer at en
>diskusjon går i organisasjonen, avgjøres den av høyeste organ som har fått
>denne tilliten av landsmøtet.
Hvem avgjør i AKP hvilke diskusjoner "tid og krefter hindrer"? Hvis
medlemmene av en organisasjon ikke må røpe interne uenigheter for
omgivelsene blir de da ikke tvunget til å lyve for omgivelsene (inntil de
sprekker i eksklusjoner)? Hva betyr det for demokratiet i omgivelsene der
hvor denne organisasjon har sterk innflytelse? Hvis organisasjonen blir
forbiløpt av erkjennelsen i omgivelsene, hvordan vil det slå ut? Lenins
organisasjonsmodell fra 1902 (uforandret i 1917) er en organisasjonsmodell
for et parti i *illegalitet* under et primitivt og sterkt voldelig regime.
Passer den i dagens Norge?
>I RV derimot er det ingenting som hindrer en i
>å gå offentlig ut mot programmet. Du kan kalle AKP stalinistisk eller hva du
>vil, spørsmålet er hva som fungerer.
Ingenting? Da må det være et dårlig program. AKPs organisasjonsform fungerer
- konserverende og oppløsende som vi har sett.
>FFVD er ikke en sammenslutning av antikommunister.
Det var da ennda bra!
>Men det finnes mange erklærte sådanne der.
McCarthyister? Hvem?
>At disse slutter seg til prosjektet, tyder ikke på at
>det er eksplisitt revolusjonært.
Nei. Kontrarevolusjonære er ikke eksplisitt revolusjonære. Snarere
tvertimot, for å sitere Darwin P. Men er de du taler om det?
Vh. Karsten Johansen