MOT HAGEN
Da Carl I. Hagen stilte opp i Birkelunden på Grünerløkka i
kommunevalgkampen i 1995, måtte han søke dekning for egg og
andre gjenstander som unge demonstranter kastet mot ham. Jeg er
overbevist om at han takket av hele sitt hjerte for hvert eneste egg.
Bedre markedsføring kunne han knapt få for penger. Carl I. Hagen,
Den Dannete og Velkledde Mannen som taler den lille manns sak
møter Den Røde Pøbelen. Eggkasterne burde ha fått penger fra
Hagens valgkampfond.
Hvordan møte en dyktig demagog?
Åpningsordene betyr ikke at undertegnede har noen annen vurdering av Hagen
enn eggkasterne. Når jeg ser hans arrogante oppsyn der han systematisk setter
undertrykte grupper opp mot hverandre, sier ryggmargen at han fortjener
dårligere føde enn egg der han står. Men politikk bør fortrinnsvis drives med noe
mer enn ryggmargen. Eggkasterne undervurderer Hagen. De skjønner at han er
farlig, men de skjønner ikke hvor farlig. De skjønner ikke at han er så farlig at
han også kalkulerer inn eggkastinga i sin demagogiske strategi. Hver gang
Hagen blir angrepet, føyer han et nytt kapittel til selvbiografien "Min Kamp" der
han, Hagen står fram som den ene, ærlige, som står fast mot alle slags angrep,
mens alle de andre kaster seg over denne sanne Messias. Og så godt kan han
dette spillet at journalister og politiske motstandere ofte går rett inn i de rollene
han har skrevet for dem. Venstresida er dessverre ikke noe unntak.
Demagogen og underklassen
Peter Normann Waage i Dagbladet refererte under valgkampen en venn med
islamsk bakgrunn som sa at Hagen og Khomeiny hadde mange ting felles og at
en av de mest slående er at Hagen på samme måte som Khomeiny har vist en
fabelaktig evne til å få oppslutning fra de menneskene som vil bli de første
ofrene for hans politikk. Hagen får fattige arbeidere til å stemme for et parti som
vil ta fra arbeiderne de mest elementære rettigheter. Han får fattige, gamle
kvinner til å stemme for et parti som vil knuse velferdsordningene og overlate alt
til markedet. Dette er et demagogisk mesterstykke og slik sett er Hagen den
norske politikeren som har mest til felles med Adolf Hitler.
Adolf Hitler kalte ikke sitt parti Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti
for ingenting. Overfor arbeiderklassen framstilte han seg som en sosialist som
ville ta fra de "jødiske plutokratkapitalistene" for å sikre velferden til tyske
arbeidere. Han spilte på arbeidsløsheten og nøden og ga et inntrykk av at
nazismen hadde løsninga på disse problemene. Han utnyttet mesterlig
frustrasjonen over de korrupte og udugelige politikerne i Riksdagen. Han
utnyttet det at seierherrene i første verdenskrig på en hårreisende måte hadde
kastet alle byrdene fra krigen over på taperne, og da særlig på Tyskland. Og
mange undertrykte og fattige tyskere trodde på budskapet. At "løsninga" var å
knuse fagbevegelsen, avskaffe demokratiet, utrydde jødene og starte krig, fikk
de ikke med seg. Samtidig var den tyske storkapitalen ikke i tvil om at Hitler var
deres mann. De så bak den folkelige retorikken til innholdet i politikken og så en
mann som kunne fremme deres imperialistiske interesser, samtidig som han
framsto som en samlende representant for det tyske folket. Hitler tok opp
virkelige frustrasjoner og virkelige problemer i Tyskland. Samtidig hentet han
fram de mest grumsete fordommene i det tyske folket, mot jødene, de homofile,
sigøynerne osv.
Overfor denne typen demagogi, hjelper det ikke bare å angripe demagogen. Man
må prøve å nå fram til hjertene til de samme menneskene i underklassen som
demagogen og gi dem riktigere svar.
Forakter vi deler av arbeiderklassen?
To tredeler av Hagens velgere har en klassetilhørighet, en sosial situasjon, som
gjør at de burde ha stemt RV. Men det er andre ting enn politikk som hindrer
dem i det. Jeg vil påstå at vi venstreintellektuelle, som på mange måter preger
RV, har sterke fordommer mot, ja langt på vei forakter vi den delen av
arbeiderklassen som stemmer Hagen. Kulturelt føler vi oss bedre enn dem. Vi
har en følelse av at dette er en del av arbeiderklassen som leser Se og Hør, liker
svensktoppar og fyller hjemmene sine med Princessgardiner og prismekroner fra
postordrekatalogene. De er Harry, mens vi er kule. Dessuten er de
mannssjåvinister, liker porno og misliker pakistanere. Dette er stilt på spissen,
men kjenn etter om det ikke er noe i det.
Vi venstreintellektuelle synes vi er så fordømt mye bedre. Vi har riktige
meninger, riktig smak og riktig livsstil. For eksempel synes vi synd på
innvandrerne og asylsøkerne. Men snakker vi med dem? Avisa Klassekampen
har kontorer i en del av Oslo som kalles lille Karachi. Men kan man se det i
spaltene til avisa? (NB. Dette er like mye AKPs problem som KKs problem.
Dette er ikke et innlegg i den store debatten som nettopp har hjemsøkt vårt land.)
Mange innvandrere fra den tredje verden har erfaringer fra revolusjonære
kamper som har gått på livet løs. Men gjenspeiles det i revolusjonære
organisasjoner i Norge? Ser vi på innvandrerne som ei revolusjonær kraft, eller
har vi også fordommer mot dem? Er vi riktig heldige, kan vi komme til å
oppleve at de fattigste og dårligst organiserte hvite arbeiderne går til Carl I.
Hagen, mens fattigste innvandrerne går til Hamas.
Hvordan bryte ut av fella?
AKP og RV har en mulighet til å bryte ut av denne fella. Erling Folkvord har
vist at han kan snakke slik at folk på Oslo øst føler at han er deres mann. Aslak
Sira Myhre viste fabelaktige evner som agitator og taktiker. Det samme gjorde
Charlotte i Tromsø og Torstein i Bergen. Og for all del, det finnes mange,
mindre kjente som har gjort mye bra. Det kan vi se av skolevalgresultater og
lokalvalgene. Men det gjenstår mye.
Mye av dette handler om form. AKPs og RVs retorikk må endres ganske kraftig
for å svare til den tida vi lever i. I dag er det faktisk mye farligere for
borgerskapet om vi sier at vi er for "fredelig revolusjon" enn om vi sier at vi er
for "væpna revolusjon". Det kommer av at verden i dag er så skakkjørt at det
faktisk er flere enn før som synes at revolusjon, i betydninga total endring av
samfunnet, er fornuftig. La borgerskapet stå som voldens representanter, slik det
alltid har vært. (Og vi er jo også tilhengere av fredelig revolusjon. Det ville jo
være langt å foretrekke at borgerskapet ga fra seg makta frivillig, så slipper man
vold og tragedier. Når vi har vært helt klare på dette, kan vi føye til at vi ikke har
store illusjoner om borgerskapets vilje til å gi avkall på rikdommene når flertallet
av folket krever dem, men da plasserer vi ansvaret for dette der det hører
hjemme. Og folk vil skjønne hva vi sier.) Legg til side så mye som mulig av den
retorikken som vekker motstand hos de folka vi vil nå, konsentrer om innholdet i
politikken. Vi må glemme at vi ikke liker samme musikk som Hagens tilhengere
på Stovner eller i Flekkefjord. Vi må prøve å finne ut hva det er de tente på i
budskapet til Hagen og så må vi nå fram med vårt alternativ, sagt på en måte
som gjør at de skjønner at det er dem vi snakker til.
RV har sjansen
På det nevnte møtet på Grünerløkka i forrige valgkamp, prøvde Kristin
Halvorsen å ta konfrontasjonen med Carl I. Hagen på sak. Det lyktes ikke, blant
annet på grunn av demonstrasjonene. Dessuten er ikke SVs program et godt nok
redskap for å nå fram til arbeidsfolk. Men RV kunne valgt en slik taktikk, slik
Jon Michelet gjorde i Østfold. Argumentet med at en slik taktikk vil være å
legitimere Hagen holder ikke. 25% av det norske folket har sagt seg villige til å
stemme på Hagen. Skal vi ta fra Hagen legitimiteten overfor dem, må vi være
dyktigere enn ham i direkte konfrontasjon og vi må kunne vise at vi har en bedre
politikk. Å slå Hagen på hjemmebane er det som teller.
Situasjonen er for så vidt gunstig. Aldri før i etterkrigstida har lojaliteten overfor
det tradisjonelle partisystemet vært så lav som den er nå. De 25% som vurderte å
stemme Hagen er fritt vilt. De har ikke solgt sjela si til noen, og kan når som
helst svikte Hagen. Nå er det klart at noen av dem er gamle Høyrevelgere som
går til Hagen siden FrP gir dem fri fart, null skatt og fri fyll, mens Petersen
fortsetter å prate i lovotten sin. Dem kan vi bare glemme, men de andre bør RV
prøve å nå. Et annet gunstig forhold er at de unge folka som er i ferd med å
overta RV og forhåpentlig snart også AKP, har helt andre evner til å ta nåtida på
pulsen enn hva min generasjon har.
Pål Steigan
steigan@cappelen.no