For det første reagerer jeg på at gjenvalgte leder Anne Elisabeth Hansen
nektet å svare på det hun ble spurt om, om det var vanskelig å drive en
splittet organisasjon. Jeg ville tro at hun innerst inne mente det var det,
men at det var vanskelig for henne å innrømme det.
For det andre var det riktig å vise kritikken av organisasjonen som ble
fremført av blant annet Leif Helland. I hele min tid i SOS Rasisme har jeg
fått inntrykk av at aktivismen har vært det sentrale i organisasjonen, også
når det gjelder medlemsverving. Derfor har organisasjonen utstedt
verveblokker. Og når man betaler inn kontigenten på til en aktivist med
verveblokk, regner man med at man blir registrert som medlem (selv om jeg
personlig har opplevd det motsatte i for eksempel Ungdom Mot Narkotika). Det
gjelder både Ida Gabrielsen og Leif Helland. Dersom man ikke blir det, er
det en sak mellom SOS Rasisme sentralen og den utro tjeneren som da
tydeligvis har stukket pengene i egen lomme. Blir det ikke det, kan man
drive en enorm lokal satsing på organisasjonen uten å vite at man ikke er
registrert som medlem. Det uthuler organisasjonsdemokratiet når aktivister
blir avvist på den måten. Har man først valgt systemet med verveblokker, må
man ta konsekvensen av de eventuelle uregelmessighetene det medfører. Det er
ikke akseptabelt at noen skal få sitt medlemsskap bestemt av en tredjeperson
i en organisasjon som er åpen for alle antirasister. Tor uttaler videre i
tilfellet Leif Helland at en slik praksis vil kunne legge opp til kupping av
SOS Rasisme. Spørsmålet mitt blir da; er det lettere å kuppe via verveblokk
enn ved å sende inn 25 kroner på egenhånd til et kontor i Haugesund? Eller
er det slik at kontorpersonalet sitter og sjekker CVen til enhver som melder
seg inn for å se om vedkommende kvalifiserer kravene til ikke å være kuppmaker?
Martin Raknerud og Erik Skobba ble avvist fordi lokallaget deres var lagt
ned og fordi de ikke bodde i området lenger. Nå er det faktisk slik i SOS
Rasisme at et lokallag kan sende et hvilket som helst medlem de vil, bare
hun er medlem i organisasjonen. Personlig mener jeg dette er en uheldig
regel som fører til at sterke lag kan ta kontrollen over svakere lag. Men
den er nå der. Så dermed er det ene argumentet til Tor avvist. Når det
gjelder nedleggelse av lag, har jeg en temmelig annen erfaring enn det som
har blitt gjort i forhold til landsmøtet. Da Porsgrunn SOS Rasisme ble
dannet var det fordi det bestående SOS Rasisme-laget lå dødt, og at det var
umulig å komme i kontakt med det sittende styret. Laget ble stort, og ble
snart delt i Skien og Porsgrunn, fremdeles med Grenland som et tredje lag i
området. Den eneste aktiviteten som var i laget, var at en ISer som aldri
hadde jobbet aktivt fikk delegatstatus på landsmøtet i 1995. Uten formelt
delegatvalg. Hennes status var det imidlertid aldri spørsmål om (når hører
det riktignok med til historien at hun forlot landsmøtet kort etter at hun
hadde kommet). Da jeg poengterte overfor "SOS Rasismes sterke mann" Kjell
Gunnar Larsen at det var dumt med to lokallag i samme by så lenge det ene
ikke fungerte, fikk jeg en illsint faks tilbake hvor han sa at han ikke
kunne legge ned lag uten videre. Han måtte ha tillatelse fra
lokallagsstyret. Hvorfor er det snudd helt opp ned nå? Hvorfor har ikke en
gang lokallagsstyrer fått beskjed om at lagene deres er nedlagt? Dette er
nok et udemokratisk trekk ved SOS Rasisme. Ledelsen tar seg rettigheter på
tvers av aktivistene.
Jeg har i det siste lagt ned mye arbeid i SOS Rasisme. Jeg har vært aktiv i
Skien SOS Rasisme hvor jeg blant annet har organisert avissalg og foredrag
på borgerlig konfirmasjon og for ungdomsskoleelever i kommunen. Jeg har vært
med å arrangere fakkeltog i forhold til krystallnatta. Jeg er også medlem av
skoleutvalget (hvis sentralledelsen ikke har lagt ned det også). Jeg ønsker
å drive antirasistisk kamp på bred basis. Da jeg etter sommeren flyttet til
Bergen ble det imidlertid mindre arbeid med organisasjonen. Dette har til en
viss grad sammenheng med valgkamp, men primært er det fordi SOS Rasisme i
praksis ikke eksisterte i byen. Dette på grunn av samarbeidsproblemer med
ledelsen i Haugesund (Bergen er for øvrig ikke det eneste lokallaget som har
samarbeidsvansker med "SOS Rasismes sterke mann"). Vi var imidlertid en
gruppe mennesker som var innstilt på å starte SOS Rasisme opp igjen etter
landsmøtet dersom leder og hovedkasserer ikke ble gjenvalgt. Jeg har aldri
hatt store samarbeidsvansker med Larsen, derfor var det underordnet for meg.
Jeg finner det likevel problematisk å jobbe i en organisasjon hvis ledelse
ikke reagerer på, men heller deltar i, dokumentfalsk og svindel. Jeg vil
fremdeles bygge SOS Rasisme her i byen, men er nå blitt den eneste. Jeg er
forberedt på å drive kamp innad i organisasjonen. Og jeg legger ikke skjul
på mine hensikter. Jeg ønsker ikke en organisasjon ledet av Anne Elisabeth
Hansen og Kjell Gunnar Larsen etter det de nå har stelt i stand. Men jeg
innser samtidig at det å bygge SOS Rasisme i Bergen er å bygge luftslott. De
andre jeg ville jobbe sammen med om prosjektet har eksplisitt trukket seg
ut. Og SOS Rasisme har ikke noe godt renome noe sted i byen. Landsmøtet
fører trolig til at SOS Rasisme blir uten aktive lokallag i Hordaland og
Telemark, de eneste fylkene hvor jeg kjenner organisasjonen mer enn på ansikter.
Landsmøtet i SOS Rasisme har svekket den antirasistiske bevegelsen, slått
den årevis tilbake. SOS Rasisme blir i beste fall en svært svekket
organisasjon, i verste fall går den rett i dass. Jeg har også liten vilje
til å starte noe nytt. For det første vil jeg ikke ha en intern krig innen
den antirasistiske bevegelsen. Og dersom vi likevel prøver å bygge en ny
aktivistorganisasjon, vil SOS Rasisme-ledelsen (dersom organisasjonen
overlever) gjøre det den kan for å falle en ny organisasjon i ryggen.
Selvsagt, for også de ønsker antirasistisk enhet, men etter mitt syn på gale
prinsipper.
De vil også utvilsomt fortsette i samme baner som før landsmøtet og rope
"AKP-kupp" (hvor mange ganger har vi ikke hørt det den siste tiden). Dette
er latterlig. Mer AKP-dominert ledelse skal du se lenge etter. Det finnes
vel bare ett sted, og det er i AKP. Det at AKP har gått ut som de har gjort,
tyder heller på styrke. På vilje til å gå mot en horribel
organisasjonspraksis, selv om det er deres egne folk som driver den. Det
tyder på at AKP faktisk har blitt det jeg har håpet på, et parti som ser at
noen ganger har de riktige folkene de gale svarene og de gale folkene de
riktige svarene. Som setter politikk fremfor person.
Jeg ønsker å jobbe i SOS Rasisme, men jeg her problemer med å se hvordan jeg
kan jobbe fremover. Men, men, rasismen rammer jo ikke meg, eller...?
--- Revolusjonær hilsen Mathias