I tider som dette kan det vera mykje kjekt å henta i litteratur frå det
glade tredvetal. Sjølv har eg mykje glede av ordvekslinga mellom Dimitrov og
Göring i rettssalen, som ein kan finna i boka "enhet mot fascisme og krig".
Ein annan som kan lesast med stort utbyte er den kristne antifascisten
Ronald Fangen, den første intellektuelle som vart arrestert i Noreg under
krigen. Han har til ein viss grad vorte retusjert ut av norsk intellektuell
historie: Tekstane hans passa dårleg med femtitalets grunne optimisme, og
han passa heller ikkje i kulturradikalarane sitt kram. Boka hans frå 1938 -
"Kristendommen og vår tid - er ei svært god bok skrive med ein tone av
foreståande katastrofe. Ho inneheld ein betre disseksjon av fascismen enn
det kulturradikalarane greidde. Kritikken av Sovjetkommunismen er også
råkande, og har fleire dimensjonar enn etterkrigstidas propaganda. Fangen
lagar seg heller ikkje nokon "stalinismekonto" for å avskriva alt vondt og
vanskeleg. Også vestleg demokrati og fridom blir underkasta same nådelause
metode. Og humanismen, sjølvsagt. Under nokre saltkorn til å tygga litt på -
kanskje er dette ord som finn større ressonansbotn i dag enn på femti- og
sekstitalet?
"I denne panikktid er det også et annet ord man bruker som et slags
besvergelsesformular. Det heter humanisme. Det er sånt et vakkert og
oppløftende ord, - men hvad betyr det egentlig og hvor har man det fra? Når
vi beveget og hemmelig stolt over oss selv sier: Vi er humanister, - hvad
finnes det så for realitet i det? Naturligvis anvender vi ikke ordet
humanisme i videnskapelig betydning som en slags fagmessig betegnelse. Man
mener noe henimot en totalitetsinnstilling overfor menneskeheten, en respekt
for alle mennesker og alt menneskelig, som da skal stå i motsetning til den
nye, brutale kollektive vurdering (fascismen) som i virkeligheten er så
gammel som denne jord.
Saken er jo den at mennesket i sig selv slett ikke har noen opprinnelig
respekt for det menneskelige. At vi alle er mennesker - det vet sannelig
også kannibalene. Og ingen av menneskehetens store tyranner som for et godt
ord har utslettet menneskeliv, har vært i tvil om at det var menneskeliv de
utslettet. De har ikke kunnet gå med på at mennesket som menneske har noen
særlig betydning og "verdighet". Og intet tyder på at vi efter alle disse
århundrers civilisasjon er kommet synderlig lenger i så måte. Herrene og
herskerne betrakter fremdeles mennesket som masse - "et stykke natur" - med
Hitlers uttrykk, kanonføde, nødvendige midler til oppnåelse av forskjellige
maktmål, i høyden utstyrt med den verdi de får fra kollektivet, folket,
rasen eller klassen." ....
"Blant de gudsfornektende humanister finner man mange typer. Man kan samle
dem i to hovedgrupper: Optimistene og pessimistene. Optimitene bygger på en
slags vulgær-rousseauianisme, en urealistisk overtro på at mennesket i sig
selv er godt, og at oplysning, fremskritt osv. nok en gang skal føre
menneskeheten frem til lykksalighetstilstanden. Pessimistene, som vel idag
er i majoritet, innrømmer at alt ser sort ut, men humanistenes opgave er å
oprettholde en trossig dyrkelse av menneskelige verdier i en verden hvor de
fornektes, en slags desperat trossholdning midt i håpløsheten."
"Når kristendommen sier at verden ligger i det onde, og at verden uten Gud
er en fortapt verden, - da sier den bare en ting som livet og verden
uavbrutt bekrefter. Og at verdens elendighet er en menneskelig elendighet -
det er ikke et kristent postulat, men det er virkelighetens eget utsagn.
Alle kriser er forsåvidt kunstige kriser som det ikke er noen ting i veien
med jorden. Den har alt det som mennekeheten - og en langt større
menneskehet enn den som nu lever - trenger til. Den har alle livets
fornødenheter i overflod. Krisene og katastrofene kommer av menneskenes
forhold til hverandre og administrasjonen av godene. De er i ordets
egentlige forstand humane foreteelser, som menneskene, og alene menneskene,
er årsak til og derved har ansvar for. En humanisme som fornekter dette det
ondes realitet, og derfor står likegyldig overfor det ondes problem, den er
objektivt sett et bedrag. Den kan saktens pyte litt op når tiden er vennlig;
i onde tider virker den dom en sminket paradefigur, en oprørende og
løgnaktig luksusforeteelse vandrende mitd i en nødstedt menneskehet. Det er
i virkeligheten det evige eventyr om keiserens nye klær, - der skriden
denne sakrosankte humanisme frem fulgt av en ærbødig prosesjon av
hoff-forvaltere og hoffnarrer som bærer dens imaginære slep av silke og
purpur. Barnet har for lenge siden ropt at den har ikke klær på sig, og den
nødlidende menneskehet har vendt sig i forbitrelse fra optoget. Den kan
ingen bebreide den. For den optimistiske humanismes deklamasjon er i
virkeligheten oprørende. Det må fordres at mennesker som vil ha et ord å sti
til menneskehetens hjelp i denne jerntid, som skånselløst knuser alle
verdier, at de vet hvad deres tro består i og bygger på. Den optimistiske
humanisme bygger ikke en gang på sand, men på hengemyr og dynd, og den
består av illusjoner.
Nei, takke mig da til de pessimistiske humanister. De har både ærlighet og
holdning. Og det stemmer: Har man intet annet grunnlag å stå på enn det
humanistiske, da må man være pessimist. De utstyrer ikke menneskene med
imaginære klædebon av silke og purpur, stolthet, edelhet og verdighet, de
vet at mennesket er nakent og forkomment, et irrasjonelt vesen "hvor halvt
en engels, halvt dyrets drifter bor", - en gåte omgitt av gåter, av og til
fylt av lengsel efter klarhet og frigjort liv, men ute av stand til å
tilfredsstille den, - av og til, i selvoppgitt slapphet og i slaveri hos den
golde egocentrisitet, bare fylt av lengsel efter døden, utslettelsen. De ser
det klart at menneskeheten som helhet er et anarki av stridende viljer,
ulykkelig maktbegjær, en evig floke av gode og onde impulser. De ser
misforholdet mellem den tekniske og kulturelt skapende evne og den moralske
avmakt. De bekjenner sig i saktmodig og resignert kjærlighet til den
menneskelige kulturs høieste åpenbaring, - klart på det rene med at denne
kulturs liv er truet og at den ikke i sig selv har noen effektiv
beskyttelse. Deres virkelighetserkjennelse forbyr dem å ha noen kullsviertro
på fremskritt og noe håp for fremtiden. De forskanser sig gjerne i arbeide,
i videnskapelige metoder - de sier: Vi spør ikke efter hensikt, og vi tror
ikke på hensikt, men vi får arbeide på redelig vis og forsone oss med våre
kår. Der er i denne resignerte pessimistiske humanisme en ærlighet og
stolthet som under alle omstendigheter er tiltalende. Men vanskelig stillet
er den, - og det er nesten bare et skritt fra denne resignerte humanisme til
en triumferende diabolisme. Og det er et skritt som mange i denne tid har
tatt. Vi kan se det overalt i den moderne litteratur, kanskje i særlig grad
i Amerika. Og det uhyggelige er at dette skritt ofte ser ut til å virke
frigjørende. Fra å sitte innestengt og forsagte i en resignert bekjennesle
til tapre, men tapende verdier, kommer man nu liksom ut i fri luft, i
seierssammenhengen: Demonene er seierrike, - det er et fnysende og
praktfullt skuespill, - se hvordan stormflakene pisker over menneskehetens
hav, - dette er orkanen, dette er undergangen, - vi kan intet gjøre, - vi
har intet ansvar, - slipp alle hemninger løs. Det er den undergangsvellyst
som Freud har skrevet om, - det er den uhyggelige estetiske glede som man
kan utvinne selv av håpløsheten, selv av døden og opløsningen.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST