(OK, jeg skal innrømme at jeg i min irritasjon og desperasjon over den
nåværende situasjonen slo alt for uartikulert ut mot Braanens leder
(ikke fordi jeg tror det gjør noe inntrykk på KKs parnass at jeg sier
det, det føyer antakeligvis bare ytterligere forakt til den som allerede
finnes, men blås i det, jeg skal ikke spare opp noen prestisjekapital
der eller annetsteds likevel)).
Jeg skal trøtte med en nærmere undersøkelse av lederartikkelen i
Klassekampen på den historiske dato 8. april 2002 (heretter L), som
viser seg å være en dunkel, men epokegjørende kortroman om norsk
verdens- og utenriksfilosofi, en uovertruffen opptakt til nytolkninger
av 9. april 1940.
Litt Oslomllologi, bedrevet fra deres ydmyke landsbygd:
L: ”tatt til orde for en mer realistisk norsk utenrikspolitikk”
Spennende opptakt. Kan noe som ikke finnes bli ”realistisk”? Er den som
ikke foreslår, men som medlem av et parti som er den sittende
Høyreregjeringens humane og selvutslettende alibi under dens glidende
overgang mot ”Brave New Norway” bare ”tar til orde for” å gjøre det som
ikke finnes ”mer realistisk”, selv overhodet ”realistisk”? Hvorfor er
dette ”utspill” i mediene i det hele tatt interessant? Svaret kommer
kanskje her:
L: ”Janne Haaland Matlary viser til at det «geo-politiske primat» i
Norge i store deler av etterkrigstiden har vært å importere sikkerhet
fra USA og Nato. ””
Uha-uha. Uhadada. ”Geopolitikk” vet vi hva er, vistnok? Det vant fram i
den såkalte mellomkrigstiden som en nazistisk betegnelse på det de mer
rettframme (og noen vil si plumpe) har kalt ”Griff nach der Weltmacht”.
Men hva i heteste, huleste er ” ”det geopolitiske primat” i Norge”? Et
tobent norsk pattedyr som griper etter makta i verden? Haakon Lie?
Trygve? Men hvordan i svarteste, grønne granskauen gik det til da dette
dyr i den kristelige professorens historiske åpenbaring ”importerte
sikkerhet” ”fra USA og (!) Nato”!!?!!? Det lukter sensasjon: Verken
Norge eller USA meldte seg i virkeligheten inn i Nato i 1949: Norge
begynte å ”importere” et eller annet fra Nato NB! OG USA. Det ble
opprettet en trepartshandelsavtale for forsikringsselskaper mellom
Norge, Nato og USA?
Uansett: Det høres iallfall veldig vitenskapelig og viktig ut. Så langt
så godt. Men hva betyr det? Det er det jeg ikke begriper.
L: ”Hun viser til at dette paradigmet i norsk utenrikspolitisk tenkning
ikke er uproblematisk, og at det nå er forholdet til USA som krever
strategisk tenkning.”
Her får vi påny vite mye: det finnes en ”norsk” ”utenrikspolitikk”. Den
inneholder et uforståelig ”paradigme” som bygger på ”tenkning”. Norske
utenrikspolitikere var en ny filosofisk skole, grunnlagt av Haakon Lie,
som forsket rundt dette med å handle med sikkerhet ut fra forestillingen
om norsk verdensherredømme? En versjon av ”paradigmet” sto muligens i
norske historiebøker for skolen som var i bruk til langt opp i
åttiårene: ”Trygve Lie er verdens mektigste mann”. Men hva skulle man da
med ”geopolitikk”?
L: ”«Man velger samarbeid der det passer, velger det bort der det ikke
passer». I denne situasjonen åpner hun for en
redefinering av norsk utenrikspolitikk, der hovedspørsmålet ikke lenger
bør være allianse under en supermakt, men i stedet motmakt.”
Koreakrigen var ”samarbeid”, Vietnamkrigen var det ikke? Med hvem?
”Man”? Det engelske mennesket? Det ubegripelige handelspolitiske
forskningsseminaret ”norsk utenrikspolitikk” skal ”redefineres” (hva var
den gamle ”definisjonen”?) Allianse under ”en supermakt” (en vilkårlig?)
skal erstattes av allianse under en motmakt? Hvem (unnskyld uttrykket)
pokker er DET? Kina? Gud? Djevelen? Carl I. Hagen og Høyre?
L: ”I en ideell verden er internasjonale avtaler, løsninger og regimer,
garantert av et mektig FN, det beste. Men i en verden der USA bruker
av-og-på-knappen i forhold til FN, vil småstater være et lett bytte for
supermaktens «skiftende humør».”
Hva skal en verden som er ”ideell” med FN Avtaler? ”Løsninger”?
”Regimer”?
Ikke vet jeg. Jeg kan ikke se inn i verken Braanens eller Matlarys hoder
og studere denne interessante ideverden, bare konstatere at Platon tok
helt feil. Det er nå endelig oppklart takket være disse to filosofenes
banebrytende arbeider. Og jeg kan lese at en ikke-ideell verden er en
”der USA bruker av-og-på-knappen i forhold til FN” og har et svingende
”humør” som er på jakt etter små stater. Det oppklarer jo mye. Det ser
mørkt ut på veggen i Platons hule, mørkere enn selv denne trodde. USA er
besjelet med et glupsk humør. Napoleons verden var ideel?
Folkeforbundets? Universet er fullt av soler.
L: ”Hvordan Norge skal bidra til å skape effektiv motmakt mot USA i en
slik situasjon er ikke enkelt å se for seg.”
På bakgrunn av det ovenstående: enig med Braanen der, bortsett fra at
det altså er litt dunkelt hva ”en slik situasjon” betyr. Men hva med
”motmakt med” eller ”medmakt mot”? Medbrakt mat? Hamburgere? Big Mac?
Cola?
L: ”Noen vil hevde at dette gjøres best innenfor rammen av EU. Vi
tillater oss å tvile på det. En første forutsetning er i hvert fall at
Norge begynner å tale i klarspråk i internasjonale spørsmål.”
Dristig tvil der. Men kanskje ”Norge” kan oppnå noe i EU hvis det
begynner med en eller annen slags tungetale i ”internasjonale spørsmål”?
Hva vet jeg. Hvordan begynner klarspråk? I en leder i Klassekampen? Hvor
er logopeden?
L: ”Å stole på at Norges utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske behov
blir ivaretatt av supermakten USA, kan vise seg å være farlig naivt.”
Her er jeg i tvil. Hvem stoler på hva? Matlary? Ville hun intet
paradigmeskifte likevel?
Men een ting beroliger meg: uansett hvem som stoler på hva, så har det
ennå ikke ”vist seg å være farlig naivt”.
Det var da enda bra, selv om det foruroliger meg at det ”kan vise seg”.
Tenk hvis Bush ikke blir gjenvalgt? Hva blir det da av den trygge linjen
fra Nixon til farmann? Gerhard Schröder kan bli farlig.
Man vet aldri.
Den som leser neste leder i Klassekampen får se?
Karsten Johansen
Leder:
Motmakt
Av Bjørgulv Braanen, mandag 08. april, 2002
Professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, tidligere
statssekretær i Utenriksdepartementet og nå leder av Kristelig
Folkepartis internasjonale utvalg, Janne Haaland Matlary, har i flere
sammenhenger, nå sist i Aftenposten i forrige uke, tatt til orde for en
mer realistisk norsk utenrikspolitikk.
Janne Haaland Matlary viser til at det «geo-politiske primat» i Norge i
store deler av etterkrigstiden har vært å importere sikkerhet fra USA og
Nato. Hun viser til at dette paradigmet i norsk utenrikspolitisk
tenkning ikke er uproblematisk, og at det nå er forholdet til USA som
krever strategisk tenkning.
Amerikansk utenrikspolitikk er, slik Matlary framstiller det, basert på
at USA bruker FN når landet trenger det, mens landet ellers velger å
operere på egen hånd. «Man velger samarbeid der det passer, velger det
bort der det ikke passer». I denne situasjonen åpner hun for en
redefinering av norsk utenrikspolitikk, der hovedspørsmålet ikke lenger
bør være allianse under en supermakt, men i stedet motmakt. «For å ha
frie valg er motmakten mest attraktiv fordi den skaper likevekt», hevder
Matlary.
I en ideell verden er internasjonale avtaler, løsninger og regimer,
garantert av et mektig FN, det beste. Men i en verden der USA bruker
av-og-på-knappen i forhold til FN, vil småstater være et lett bytte for
supermaktens «skiftende humør». Hvordan Norge skal bidra til å skape
effektiv motmakt mot USA i en slik situasjon er ikke enkelt å se for
seg. Noen vil hevde at dette gjøres best innenfor rammen av EU. Vi
tillater oss å tvile på det. En første forutsetning er i hvert fall at
Norge begynner å tale i klarspråk i internasjonale spørsmål. Å stole på
at Norges utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske behov blir ivaretatt
av supermakten USA, kan vise seg å være farlig naivt.
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST