Det som følger her kan ha intersse for forumets lesere. Det
er et innspill til Klassekampens redaksjon og andre
som skriver i avisa. Sender kopi hit.
(Henrik Hovland er fhv. leiesoldat, og har markert seg ved å kritisere
fordømmelsen av den tidligere forferdelige militære undertrykkinga i
Guatemala, til fordel for mer fordømmelse av geriljaen. Han ga også ut en
roman i høst, se Dagblad-artikkel nederst. Det er heller noen ulempe for
fyren når det gjelder hvordan boka blei mottatt blant synserne, at han --
som mange av dem -- var litteraturstudent en periode før han blei leiesoldat).
Trond Andresen
_______________________________
Fortsetter mine innspill med utgangspunkt i Henrik Hovlands bok og den
velvillige behandling av ham i KK. En annen supporter er forfatter Trude
Marstein, se Dagblad-artikkel inkludert nedenfor. I hennes uttalelser ligger
innebygget en meget interessant programerklæring om hva som er god
litteratur. Jeg er uenig med henne, men den er nyttig fordi den klargjør
ideologiske posisjoner. Jeg tror en klargjøring av posisjoner kan
stimulere til kultur- og ideologidebatt i og rundt KK -- i det minste
til tenkning.
Marstein sier bl.a.:
>......
>Litteratur dreier seg mye om hele tida å vri teksten vekk
>fra det sannsynlige, forventede, opplagte - om å overraske
>leseren.
> ....
Så langt, delvis enig. Dette er ett av _flere_ kriterier for god
litteratur.
Men det finnes litteratur som er god uten å oppfylle dette kriteriet. Et
eksempel på ei sånn bok er "Lille Tre" av Forrest Carter. Om
ønskelig kan jeg gi flere eksempler.
>......
>Det leseren forventer, det som er rimelig, ut fra
>alminnelige, aksepterte holdninger og moral, har ingen effekt.
>......
Her skiller Marstein og jeg fullstendig lag. Hvis hun med med "effekt" mener
at boka oppleves som spennende, god, engasjerende -- så er det ikke på noe
måte noe hinder at (mange/noen av) bokas hovedpersoner har alminnelige,
aksepterte holdninger og moral. Det er ikke noen _betingelse_ at de skal
ha det, men dette er ikke noe hinder for at boka skal være god. En litterær
figur kan utmerka godt være interessant som person, uten at det er noen
forutsetning at vedkommende er kjempesær/
amoralsk/suicidal/depressiv/melankolsk/psykotisk eller noe annet
"forfriskende annerledes". Vedkommende trenger ikke være kjedelig, og boka
trenger heller ikke være det, sjøl om hovedpersonen har en personlighet og
en oppførsel overfor medmennesker som kan karakteriseres som noenlunde
"normal". Det finnes et utall fargerike og interessante personligheter som
likevel kan sies å være noenlunde "normale".
Så til Marsteins litteratur-programmatiske rosin i pølsa:
>....
>Vi leser ikke bøker for å få bekreftet at verden er god, at
>menneskene vil hverandre godt.
>.....
Nei, men vi leser dem ikke heller for å få bekreftet at verden er grusom,
meningsløs og at mennesket er grunnleggende nihilistisk, ulykkelig, ondt.
Dette er en en form for litterær dogmatikk som dominerer mange yngre
forfattere og deres litteraturjournalistiske kompiser. Mens
et mindre enøyd og udogmatisk syn aksepterer alle "program"
for bøker. For det er ei rekke andre faktorer som avgjør om ei bok er god
eller
ikke.
> ...(klipp)...
>- Hovlands teknikk er ikke ny: Han beskriver det groteske og
>bestialske med likegyldighet, humor, og som estetisk vakkert,
>slik f.eks. Jens Bjørneboe gjorde det i «Bestialitetens
>historie», men Jens Bjørneboe var enda mindre modig, han
>helgarderte seg, gjorde virkemidler og effekter overtydelige,
>slik at leseren aldri var i tvil om hva han ville med bøkene,
>og det er grunnen til at han ikke står like sterkt hos meg i
>dag som for ti år siden.
>....
Igjen kommer en merkelig dogmatikk fram: For at ei bok skal
kunne være skikkelig god, må leseren være i tvil om hva forfatteren vil
med boka.
Hæ?
Ut av alt dette framtrer et sett av unødvendige rammer for, og
innskrenkninger på, hvordan forfattere kan skrive. Og det er ikke bare
Marstein som ligger under for denne dogmatikken. Som jeg sa preger den et
større kobbel av (yngre) norske forfattere og synsere, og jeg tror den også
står sterkt i KKs redaksjon. Denne programforplikta dragning mot nihilismen,
pessimismen, det "melankolske" (et yndlingsuttrykk), det depressive,
sadismen, etc. -- fører til en (for meg og mange andre som leser mye)
uinteressant strøm av nyere norske bøker som monomant kretser rundt
"samlivsproblemetikk" : incest, familievold, annen vold, maktmisbruk
foreldre mot barn og følgene av slikt for unge voksne, stoffmisbruk,
alkoholisme, nervesammenbrudd, ulykkelig sex, sadistisk sex, meta-romaner om
frustrerte forfattere som sitter pal og forsøker å skrive om frustrerte
unge forfattere som ikke får det til (dvs. seg sjøl), etc. etc. Og som om
dette ikke er nok, er mange av disse bøkene programmatisk "ulineære" og
"fragmenterte" (enda et yndlingsbegrep) i formen, slik at de skal bli enda
mer bare for de innvidde.
Sett dette opp mot medrivende og spennende historier om mennesker i
samfunnet, den gamle kampen mellom rett og galt (gjesp, vil vel de
postmoderne si), utvikling og strid i samfunnene, klokskap og dumhet,
feighet og mot, forfengelighet og altruisme, etc. etc. Les f.eks. Dickens,
Twain, Steinbeck. Les krim av Mankell og Elizabeth George. Les SciFi av
LeGuin, Robinson, Bear, Vance, Banks. Les sylskarp samfunnnssatire og stor
romankunst av Tom Wolfe. Les treffsikker og tildels ustyrtelig morsom
krim-satire av Carl Hiaasen.
Ikke noe av dette finner KK verdig å dekke. Det går monomant i røde løpere
for de norske og "unge" som sverger til det depressivt-livstrøtt-ironiske
samlivsskjemaet (og den norske innkjøpsordninga). Og dere tror dere holder
fingeren på den rette pulsen, siden det er så mange i samme gamet i
Oslo-gryta som mener det samme. Så dette er ikke bare en kritikk mot KKs
litteratur-profil, så det er klart. Problemet er at dette uansett blir
gjensidig masturbasjon, mens den store lesende bøgen der ute er fremmed for
mye av det dere driver med. Og nå snakker jeg om bokinteresserte KK-lesere,
ikke Margit Sandemo-fansen.
Sjølsagt er dere uenige med meg. Men tygg likevel litt på dette.
Trond
*******************************************************************''
>Rambo eller Hemingway
>
> Dato: 2001-11-03
>
>Av MARIANN AALMO FREDIN
>
>Høstens store litterære debatt dreier
>seg om Henrik Hovlands roman
>«Amputasjon». Er boka et mesterverk,
>eller oser den av menneskeforakt?
> Etter at Dagbladets litteraturanmelder Øystein Rottem anmeldte
>boka og hevdet at den var både rå og motbydelig, raser
>debatten. Hvor god er egentlig boka?
> - Jeg deler Øystein Rottems syn, men syntes ikke det var
>nødvendig å hente fram storslegga, sier professor og
>litteraturkritiker Hans Skei.
> Litteraturkritikeren anmeldte «Amputasjon» i Aftenposten. Han
>vil ikke kommentere Øystein Rottems anmeldelse så lenge han
>selv også skriver anmeldelser, men hevder at han har forsøkt å
>uttrykke noe av det samme som Rottem.
> Balansegang
> - Handlingen fra krigen skildres med ikke så lite begeistring.
>Hovedpersonen er i live bare når kulene regner rundt ham.
> - Ble du provosert av boka?
> - Nei, ikke provosert. Men jeg forsøker i anmeldelsen å gi
>inntrykk av at det ikke er så lite skummelt i slike
>skildringer. At hovedpersonen er ødelagt, er greit nok. Det er
>tydelig at han lever i ekstrem ensomhet.
> Skei mener det her er en vanskelig balansegang.
> - Romanens styrke ligger i krigsskildringen. Jeg synes den er
>på grensen. Dette prøvde jeg å uttrykke i anmeldelsen, ved å
>stille spørsmålet «Krigsopplevelse eller krigserfaring?» i
>tittelen.
> Skei synes ikke romanen uttrykker den «war-is-hell»-holdningen
>som forlaget synes å spille på.
> - Det kunne ikke falle meg inn å koble forfatteren Hovland med
>hovedpersonen i romanen «Amputasjon». Jeg husker Hovland fra
>han var student her på litteraturvitenskap på slutten av
>80-tallet, og allerede da skrev han sterke tekster, blant
>annet i Vinduet.
> Ikke provosert
>Forfatteren Tove Nilsen ble ikke så provosert av boka som hun
>hadde forventet.
> - Det er noen setninger der som gjør at jeg ikke tror på
>historien. For eksempel gjør setninger som «Jeg liker å bli
>skutt på» at jeg ikke litterært tror på boka. Litterært sett
>tror jeg ikke på en hovedperson som er sånn. Dette er Rambo
>kontra Hemingway, mener Nilsen.
> - Jeg synes boka verken trenger en flengende kritikk eller et
>flammende forsvar. Enhver roman kan leses på mange måter. Hvis
>du leser «Amputasjon» med moralistisk feminisme i bakhodet,
>kan du selvsagt se den som en kronisk ståpikkfortelling. En
>annen måte er å se den som avsløring av menneskeforakt. Eller
>som forfatterens ufrivillige avsløring av menneskeforakt, sier
>Tove Nilsen om Henrik Hovlands roman.
> Nilsen vil ikke kritisere boka i stykker.
> - Hovland har skrevet ei ålreit bok. Han skaper noen tydelige
>litterære situasjoner.
> Hemingway skrev også om krig på en direkte måte. Men over
>Hemingways helvete finnes en himmel. Det skyldes språket. Her
>blir det bare helvete. Og det blir en mangel ved denne boka.
>Det jeg lurer på er hvordan oppegående soldater som nettopp
>har vært i krig ville lest den, sier Nilsen.
> - Ikke modig nok
> - Litteratur dreier seg mye om hele tida å vri teksten vekk
>fra det sannsynlige, forventede, opplagte - om å overraske
>leseren. Det leseren forventer, det som er rimelig, ut fra
>alminnelige, aksepterte holdninger og moral, har ingen effekt.
>Vi leser ikke bøker for å få bekreftet at verden er god, at
>menneskene vil hverandre godt. Henrik Hovland har langt på vei
>klart å skrive ut en troverdig og konsistent jeg-person som
>mener at «strid gjør deg ren og hel og vakker», at «krig er
>bra for deg», og det er dyktig gjort, både til tross for og på
>grunn av romanens grusomheter, sier forfatteren Trude
>Marstein.
> - Jeg synes likevel ikke at boka som kunstverk er
>«formfullendt», slik Stig Sæterbakken hevder. Min innvending
>er at Hovland, stikk i strid med Rottems oppfatning, ikke er
>modig nok, at han ikke stoler nok på sin egen distanse, og
>ikke helt våger bare å vise fram dette jeget og hans
>opplevelse av krig.
> - Allerede på side 35 har jeg-personen sammenliknet
>fremmedlegionen med Disneyland, med å marsjere inn i drømmene,
>med ei øy i Alaska, ei strand ved Middelhavet; han har
>sammenliknet soldatene med mus i flokk to ganger. Da har
>forfatteren kanskje ryggen litt for fri, etter min mening.
>Romanen ufarliggjøres. Øystein Rottem forveksler forfatterens
>distanse til stoffet med jeg-personens distanse til sin
>opplevelse av krig. Og det kan ikke være tvil om at Rottem
>oppfatter jeg-personens rasistiske holdninger og kvinneforakt
>som Henrik Hovlands rasistiske holdninger og kvinneforakt, og
>det er naivt, og ganske grovt, sier Marstein.
> Gammel teknikk
> - Hovlands teknikk er ikke ny: Han beskriver det groteske og
>bestialske med likegyldighet, humor, og som estetisk vakkert,
>slik f.eks. Jens Bjørneboe gjorde det i «Bestialitetens
>historie», men Jens Bjørneboe var enda mindre modig, han
>helgarderte seg, gjorde virkemidler og effekter overtydelige,
>slik at leseren aldri var i tvil om hva han ville med bøkene,
>og det er grunnen til at han ikke står like sterkt hos meg i
>dag som for ti år siden.
> Hovland har langt på vei lyktes i å skape stemmen til denne
>personen, i hvert fall i stor nok grad til at dette kan kalles
>god litteratur, noe som ikke gjelder for ei bok der «nærheten
>mellom [forfatter og jeg-person] synes å være betydelig», og
>der «det som fins av innlagt distanse til stoffet, i det hele
>tatt er ubetydelig» (Rottem), men den er ikke «en av de aller
>vesentligste norske romanene på svært lang tid» (Sæterbakken).
>Til tider gjør forholdet mellom det groteske, det kyniske, det
>vare og det såre i beskrivelsene av krigshandlingene,
>kameratskapet, kjærligheten og barndomsminnene sterkt
>inntrykk. Likevel, både Rottem og Sæterbakken har gitt boka
>større betydning enn det jeg tror den har, avslutter Trude
>Marstein.
>mariann.aalmo.fredin@dagbladet.no
>Debatten
>* I sin anmeldelse av Henrik Hovlands roman «Amputasjon»
>(Dagbladet 29.10.) skriver Øystein Rottem at forfatteren
>bygger opp under en «militaristisk grunnholdning og
>oppfordring til strid mot venstreradikale apekatter i bushen»,
>at romanen oser av krigsfascinasjon, rasisme, kvinneforakt og
>«en rekke andre holdninger som kvalifiserer til betegnelsen
>fascisme».
>* Stig Sæterbakken derimot, hevder at dette er «ei enestående
>bok i enhver forstand av ordet».
>
>Billedtekst:
>I DEBATTENS SENTRUM: Det store spørsmålet er hvor god Henrik
>Hovlands roman «Amputasjon» egentlig er? Foto: LARS EIVIND
>BONES
>TROVERDIG: Forfatter Trude Marstein.
>VERKEN ELLER: Forfatter Tove Nilsen.mandag 29. oktober.
>
>© Dagbladet
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST