Jeg har tidligere (15. januar) - uten hell - "reklamert" for RAWA -
Revolutionary Association of the Woman of Afghanistan:
http://rawa.fancymarketing.net/index.html
Nyheter og foto (ikke for sarte personer ...)
http://www.rawa.org/women.html
http://rawa.fancymarketing.net/recent2.htm
Når "klassens avis" diskuterer "islamismen" - folkelig opprør eller
anti-demokratisk fundamentalisme? - passer det tydeligvis ikke inn å omtale
RAWA, som siden starten i 1977 har kjempet mot såvel sovjetisk okkupasjon
som religiøs fundamentalisme. RAWA har sin opprinnelse i den afghanske
studentbevegelsen på 70-tallet og begynte "ytterst på venstresiden" (hvor nå
det måtte være). Fundamentalistene, som Vesten etter Sovjets okkupasjon
forherliget til «frihetskjempere» av militærtaktiske grunner, var fiendtlig
innstilt til RAWA og truet dem, mens hjelpeorganisasjonene overså dem. Mens
Klassekampen er taus om RAWA, hadde Bergens Tidende i går, 3. februar 2002,
en helsides kronikk om RAWA. Kronikken anbefales til neste lørdags-KK!
http://www.bt.no/meninger/kronikk/article.jhtml?articleID=75947
Under burkaen.
De organiserte hemmelige pikeskoler, hjalp forfulgte til å flykte, holdt
Talibans ugjerninger fast på film: de som kjempet for RAWA, den afghanske
kvinneorganisasjonen. De er på gaten, på grasroten - men ikke ved
forhandlingsbordet, hvor landets fremtid blir bestemt.
En lastebil kjører frem. En kvinne - egentlig en krøllete tøybylt, men i
mellomtiden har vi sett nok burkaer til å vite at det skjuler seg en
afghansk kvinne under - blir dyttet ned fra lasteplanet og ut på
fotballbanen. Hun kneler på ellevemeteren. En ung Taliban-soldat sprader
frem og holder nonchalant geværmunningen mot hennes tinning. Hun snur seg,
ser på ham, snur seg vekk igjen. Han trekker av, hun segner om, død. En
annen kvinne under slør kommer til og retter på den dødes burka. Å se
hjernemassen og blodet som nå farger gresset rødt, er greit. Men det er
påkrevd å dekke til anklene hennes, som vises etter fallet.
En kvinne, en afghansk sivilist, har gjemt et filmkamera under sin burka,
har overvært den offentlige henrettelsen, har menget seg med det brølende
publikum og holdt fast denne scenen. Så sørget hun for at filmkassetten kom
i hendene på den britiske journalisten Saira Shah, som presenterte disse
skrekkelige minuttene for verdenspublikumet i sin film: «Under sløret».
Navnet til den utrolig modige kvinnen som filmet den scenen, får vi
antakelig aldri vite. Men vi vet at hun er medlem av RAWA (Revolutionary
Association of Women of Afghanistan). En kvinne-undergrunnsorganisasjon, med
opphav nettopp i Afghanistan, hvor forholdene var på det mest brutale. Der
en kanskje minst ville ventet så stort sivilt mot. RAWA har hovedkvarter i
den pakistanske grenseregionen, med celler og aktivister overalt i landets
indre, med tusenvis av medlemmer og et vidt nettverk av kvinnelige
sympatisører. Og i tillegg veldig mange mannlige.
RAWA har sin opprinnelse i den afghanske studentbevegelsen på 70-tallet. Da
leste en verkene til persiske diktere, førte spirituelle diskusjoner og
laget utkast for en del planer som skulle forbedre verden. Når de sovjetiske
troppene marsjerte inn, flyktet brede lag av befolkningen, blant dem også
mange RAWA-medlemmer med familie. De flyktet til nabolandet Pakistan for å
finne ly i teltleirer og slum.
Bare snakk og teoretisering var ikke lenger svar på situasjonen. Men utenom
sin utdannelse hadde RAWA-medlemmene lite de kunne dele med sine
medflyktninger - så de etablerte skoler.
Det var også noen leger og sykepleiersker blant dem - så de åpnet en
klinikk. Og de satte opp arbeidsprosjekter for å finansiere alt dette.
Fundamentalistene, som Vesten på denne tiden forherliget til
«frihetskjempere» av militærtaktiske grunner, var fiendtlig innstilt til
RAWA og truet dem, mens hjelpeorganisasjonene overså dem. Allikevel ga
RAWA-aktivistene ikke opp. Med små midler og i lånte lokaler drev de
undervisning på høyeste nivå. De som møter flerspråklige og velformulerte
avgangselever fra RAWA-skolene kan nesten ikke tro at de fikk sin lærdom i
bølgeblikkskur i Quetta og ikke i Islamabads dyreste privatskoler.
Sannhetens øyeblikk, og med dette også RAWAs forvandling, kom med Taliban.
Hvordan bli til en undergrunnsorganisasjon? Ikke gjennom en radikal
enkeltbeslutning. Heller idet en blir fratatt alt, bit for bit, slik at en
til slutt står med ryggen mot veggen og forsvarer seg - eller forsvinner som
menneske.
Kvinner fikk ikke lov til å besøke offentlige sykehus lenger - RAWA
organiserte omreisende helseteam. Enker fikk ikke lov til å arbeide, bare
sitte sammenkrøpet i vegkanten og tigge - RAWA organiserte småbedrifter i
grenseområdene, der kvinner avlet høns, drev fiskeoppdrett, kokte syltetøy,
produserte kritt. Kort sagt, der kvinner kunne arbeide og tjene egne penger.
Kvinner måtte bære burka og tildekke seg til det ugjenkjennelige - RAWA
tigget til seg digitale kameraer fra sympatiserende amerikanske søstre og
forsynte verden med bilder, som skadet Talibans omdømme ettertrykkelig.
Kvinner fikk ikke lov til å lære å lese og skrive: RAWA organiserte
alfabetiseringskurs.
De som hadde tatt slike kurs ga lærdommen videre til sine venninner. De som
var særdeles modige tok fatt i blyant og kamera og brukte sine nye
skrivekunnskaper til å drive oppsøkende arbeid som barfot-journalister for
sin RAWA-website. De intervjuet barn hvis foreldre var blitt drept av
Taliban. De snakket med vitnene etter massakrer. Ryktet spredte seg om at
RAWA ikke brydde seg om etniske forskjeller, som splittet alle andre av
landets politiske bevegelser. Overlevende etter neste massakre flyktet til
RAWA-medlemmer. De ble tatt imot og sluset ut av landet.
Amatørbildene fra RAWA-journalister får oss til å miste pusten: Taliban som
denger løs på store grupper av tilslørte kvinner, med kjepper. En ung
Taliban-soldat med bredt glis på veien hjem fra Talibans nye makabre
folkefest, en offentlig henrettelse: han veiver lystig med offerets
avkappede hender, som han bærer hjem på en snor.
Å fotografere dette var farlig, enormt farlig, like farlig som å hjelpe
etniske minoriteter på flukt eller å forsyne forbudte pikeskoler med
lærebøker.
Men Taliban har skutt to selvmål: For det første: den obligatoriske
tilsløringen av alle kvinner. Uansett hvor opprørte vi blir over dette
plagget, for motstandskjempere er burkaen ideell. Under det flagrende,
fullstendig anonymiserende plagget, kan alt mulig transporteres og kvinnen
er usynlig.
Også i sine beste tider var Afghanistan et dypt tradisjonelt, arkaisk land.
Reformer grep aldri, og fremskritt gikk tregt. Talibans skrekkvelde har
utløst en motreaksjon. «Vi vil ikke ha noen religion som vi blir pådyttet
med slag og fornærmelser.» Slik sammenfatter RAWA-medlem Tameena Fary
stemningen i befolkningen. Det avmektige sinnet mot Talibans stadige
fornedrelser og skremselspropaganda, og enda mer mot deres arabiske venner,
har ført til et radikalt tankeskifte hos folk flest. De fleste er nå for
«fremskritt» i form av pikeskoler og fritt valg av klesstil.
Dette førte til at RAWA forvandlet seg på nytt. Den hadde begynt ytterst på
venstresiden. Nå ble den akseptert av befolkningsgrupper som aldri ville
kommet i kontakt med den opprinnelige gruppen av kvinnelige studenter. I dag
kommer det også grupper av menn fra bondemiljøer, for å spørre om det kan
holdes alfabetiseringskurs for dem. RAWA synes det er vanskelig å si nei, og
arrangerer kurs for menn, parallelt med kvinnekursene. Vel vitende om at
dette er noe som egentlig ikke faller inn under formålet til en
kvinnegruppe. Til gjengjeld kan de regne med håndgripelig mannlig støtte,
når deres bokstand i anledning Den internasjonale kvinnedagen blir angrepet
av illsinte talibanere.
Og nå en dyster fotnote: RAWA-kvinnene er modige, engasjerte og dypt
demokratiske. De har fullstendig overvunnet de etniske splittelser som har
bidratt til deres lands tragiske historie. De er nær folket. De tror på
utdannelse, kooperasjon, gjenoppbygging. De er på gatene, i
flyktningleirene, på grunnplanet. Men det er et sted hvor de ikke finnes:
ved forhandlingsbordet. Slik det ser ut, blir Afghanistans fremtid atter en
gang mekket på mens kvinnene blir utestengt.
Overalt hvor det fremsynt allerede etableres afghanske stillinger, hvor makt
og penger fordeles, kommisjoner etableres, er mennene med og kvinnene
utenfor. Det er ikke bare urettferdig, det er også dumt, politisk sett.
Kvinner utgjør flertallet av den afghanske befolkningen, spesielt etter alle
disse år med krig.
De korrupte afghanske krigsherrer lå allerede i tottene på hverandre på
70-tallet og styrtet landet fra en katastrofe til den neste med sine
egosentriske spill. Nå blir de kjærlighetsfullt klappet på skuldrene av
FN-utsendte, blir bestukket og gjort ære på, mens kvinnene forblir usynlige
i denne prosessen.
Dette er ytterst kortsynt, fordi kvinnene ville vært den sterkeste stemmen
for et sivilt, afghansk samfunn. Som alle som arbeider med utviklingshjelp
vet, står og faller oppbyggings-, utdannelses- og helseprogrammer med
kvinnenes deltakelse.
-------
Artikkelen er skrevet av dr. Cheryl Benard og dr. Edit Schlaffer, og
oversatt av Susanne Urban. Forfatterne er ledere for Ludwig Boltzmann
forskningsinstitutt for politikk og mellommenneskelige forhold, tilsvarende
vårt eget Christian Michelsens Institutt. De har nettopp dannet Plattform
for kvinner, internasjonal politikk og menneskerettigheter.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST