Jeg har denne kommentaren på side 2 i Klassekampen i dag.
Trond Andresen
**************
Bønder og ”urban humor”
Før jeg begynner, noen ord om egen bakgrunn: født i Oslo, bodd der og i
andre byer i hele mitt liv. Og jeg har ingen bønder i familien, verken på
fars- eller morsside. Jeg ber altså ikke for min syke mor, når jeg nå
framfører en protest på vegne av den norske landsbygda. Bønder er fritt vilt
for tida. Og da sikter jeg ikke til den langsomme økonomiske kvælinga av
dem, eller det pågående medie- og politiker-gnål om at det bare vil/må bli
enda verre fordi WTO forlanger at all beskyttelse av norsk landbruk må opphøre.
Nei, det dreier seg om humor, i det minste det noen mener er humor. Det har
pågått i årevis nå, men toppet seg denne uka med det nye TV-programmet til
Trond Viggo Torgersen. Der viste de følgende sketsj: Sønnen som opprinnelig
kommer fra bygda, men nå urban og sivilisert, har med seg sin utenlandske
tilkommende hjem på gården for at hun skal møte familien. Han forbereder
henne på at familien der er ”norsk”, og som seer skjønner jeg hvilken vei
dette bærer. Joda, som forventet: Møkkete krumbøyde skikkelser, råtne
tannstubber og uforståelig ”dialekt-aktig” babbel. Ytterst udelikat
håndtering av noe som ser ut som et kjøttstykke i ei bøtte, for så legge seg
over bordet med trynet i trauet når det skal spises middag. Hylende festlig
for oss moderne bymennesker. Så til ”Åpen Post” denne uka, hvor vi igjen
blei presentart for ei runde med ”Midtnytt” (jeg bor i Trondheim og det er
faktisk navnet på de lokale TV-nyhetene fra NRK): To strikkegenser-kledde
tullinger som snakker en slags ”dialekt” som høres ut som en blanding av
svensk, helgelandsk og trøndersk. I tillegg til at de er steike dumme. Otto
Jespersen, urban som han er, har sjølsagt også sin stupide og innavla bonde.
Og vi ser dem i TV- og kinoreklamen, med det obligatoriske underbittet eller
de råtne tannstubbene. Til og med Hans Rotmo har kapitulert, og satser nå på
lytehumor med degenererte, voldelige og alkoholiserte bygdeklisjeer i
rollene. Ellers hadde ”Åpen post” en sketsj med en ”målfanatiker” som klaget
over at for få sjølmordsbrev blir skrevet på nynorsk. ”Dialekt” (definert
som alt som høres veldig annerledes ut en vestkant-Oslo-tale) er igjen blitt
ustyrtelig festlig for det glade by-publikum. Den stolte tradisjonen fra
50-tallet og Chat Noir er gjenreist.
Noen vil sjølsagt beskylde meg for å være humørløs, og det ville vært riktig
hvis ikke dette fenomenet har så stort omfang det er nærmest å betrakte som
en langvarig kampanje. Og da blir det en form for gruppehets, som ikke er
noe mer akseptabel enn om man hadde drevet på med samme intensitet og
varighet overfor homofile eller afrikanere. Men bøndene finner seg i det. De
er vel så mye på defensiven at den enkelte ikke orker å ta belastninga med å
framstå som ”humørløs” på toppen å være subsidiert og snakke rart.
Hva er så årsaken til denne satire-overfokusering på ei bestemt folkegruppe
i dette landet? La oss dreie lyskasteren atskillige grader rundt, og belyse
ei anna gruppe, de sjølerklærte urbane: TV-trynene, magasin- trend- og
livsstils”journalistene”, stylistene, de medie- og reklame-ansatte,
IT-menneskene, halv- og kvart-geniene innen design, ”kunst og kultur”, TV-
video- og film-miljøet, finansjappene og andre
wannabe-new-yorkere/berlinere som vanker på Oslos kafeer og utstillinger og
prøver å se ut og snakke slik de tror det forventes av dem. Dessverre for
bygdefolk og andre truede dyrearter er det i dette miljøet TV-underholdninga
oppstår og produseres. Her ligger hunden begravet: Man lager ikke satire
over sitt eget miljø! Dette er et argument for å flytte
underholdningsproduksjon ut av hovedstaden.
Sett utenfra, fra en by-beboer som er allergisk, burde det være en masse
råmateriale til satire. Svarte klær, hippe design-briller, kjøkken med glass
og børstet stål, ”name-dropping” med Foucalt, Joyce og Tarantino, siste
skrik i ”design”-møbler og -klær, den siste kuuuuule vold-somestetikk-filmen
som du bare må se, sosial kappestrid med sushi-, pasta-, vin- og
reise-skryt, etc. Som leseren nå skjønner: det er like lett å lage en klisje
ut av dette miljøet, som det er å definere bønder som ei latterlig gruppe.
På mange måter er de urbane faktisk lettere å parodiere, for de _strever_
så inni helvete. Utfordringa er herved avlevert.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST