Jeg sitter i nord-Italia og prøver å følge med i verdens skjeve gang.
Et spesialnummer av Newsweek i forbindelse med Davos-møtet (desember). Store
tenkere skriver om Clash of Civilization, om The End of History, og om
amerikansk isolasjonisme, eller sterkere: ”exceptionalism”.
Temmelig deprimerende lesning.
Samtidig leser jeg Stinnetts ”Day of Deceit” (se Amazon.co.uk) om Pearl
Harbor. Av den framgår det at Franklin Delano Roosevelt og hans stab visste om
angrepet på Pearl Harbor, og at han førte en politikk som ville provosere fram
et japansk angrep på USA. Det siste og etter Stinnets syn avgjørende trekket
var en total embargo på handel, herunder den livsviktige oljen, som ble satt i
kraft i juli 1941, dvs knapt et halvt år før Pearl Harbor (søndag 7. des.
–41).
Det man også kan lese av dette at amerikanerne (og britene og nederlenderne)
hadde et omfattende apparat for å avlytte all japansk diplomatisk og militær
radiotrafikk, og et stort apparat for å knekke kodene. De fleste var knekt i
januar 1941, men alle amerikanske undersøkelser (den siste, av Kongressen, i
95-96) har kommet til at så ikke var tilfelle, og at USA ikke visste noen
ting. Stinnetts graving i arkiver under Freedom of Information Act viser at
USA visste en hel masse. Det interessante her er også de ressursene som ble
brukt for å følge med i japanernes gjøren og laden alt fra ca 1920 (og sikkert
ikke bare i disses gjøren og laden). Isolasjonisme, my foot.
Jeg traff forresten en fyr i dag som hadde vært nylig på en egyptisk
marinebase i rødehavet. Gjett hvem som var hovedkunden der: US Navy. These
guys are everywhere.
Samtidig slår det meg at imperialisme i dag betyr noe annet enn det gjorde i
gode gamle dager. Både Stinnetts og en annen bok jeg nettopp leste viser
betydningen av kontroll over handelsrutene på verdenshavene – fordi
moderlandene hadde monopol på ”handel” med koloniene (og det framgår at Japan
var lei av at de hadde så dårlig tilgang til de råvarerike områdene i Asia som
briter og nederlendere kontrollerte). OK, det var en enkel deal: vi henter
billige råvarer fra våre kolonier, som de andre landene er ekskludert fra, og
bygger vår rikdom på dette. Slik fungerte verden vel helt opp til 2.
verdenskrig, og Storbritannia har vedlikeholdt sine handelsavtaler med
Samveldet, tildels i konflikt med EU-medlemskapet. Men hvordan fungerer disse
tingene i dag? Tilsynelatende er alle relasjoner i dag basert på frivillighet
– det er ingen som tvinger et land til å selge sine råvarer til en gitt
kjøpernasjon, osv. Likevel: makten ligger tydeligvis hos kjøperne, de
industrialiserte landene, og disse definerer konkurransereglene. Men det må
være klart at amerikanerne driver imperialisme – om man kan kalle det det –
med andre midler enn britene gjorde det. Til dels dominerer de ved å være
best, let’s face it. Hvem bruker mest på R&D som fraksjon av BNP (GDP)?
Interessant forresten å se et program på Discovery om gruvene på Irian Jaya,
dvs den Indonesiske delen av Guinea (right?). I kjent Discovery-stil var
programmet ”apolitisk”, og konsentrerte seg om de tekniske utfordringene ved å
drive gruvedrift i et stort fjell i et totalt utilgjengelig område. Siden har
jeg lært hvordan amerikanerne fikk utvinningsrettene til dette skjerpet, om
man kan kalle det det, ved å støtte Suharto. Det ble tatt ut malm for
flerfoldige milliarder. Det er jo en mer gammeldags oppskrift: støtt en
diktator og få gull i bytte.
Jeg lurer også på hvordan relasjonen er mellom f.eks. Saudi Arabia og USA.
Hvem kontrollerer utvinningen i Saudi Arabia? Hvem tar inntektene? På hvilken
måte lykkes vesten i å ha stabil tilgang til billig olje?
Jeg har nå lest ferdig Stinnett, og dokumentasjonen er overveldende:
amerikanerne på høyeste hold visste både at Japan ville gå til krig, at det
ville skje tidlig i desember, og at Pearl Harbor ville bli angrepet. Mye
tyder dessuten på at det var en del av strategien å la japanerne slå til, for
å få til en effektiv vending av opinionen. Et visst tap av menneskeliv var
nødvendig. Samtidig stod Roosevelt overfor et dilemma, fordi det ville vært
mulig å beskytte Pearl Harbor bedre, men det kunne ha fått japanerne til å
forstå at kodene deres var brutt. Dilemmaet ble ”løst” ved å avvise det: Pearl
Harbor ble lagt åpent. All skipstrafikk langs ruten japanerens angrepsflotilje
fulgte ble stoppet, og all overvåkning til lands og i luften ble avviklet.
Flåten i Pearl Harbor var i freds-beredskap, og forsøkene på radarovervåkning
av luftrommet var halvhjertede. De japanske flyene ble faktisk sett på radar
40 min før angrepet begynte, men beskjeden om observasjonen ble ignorert, rett
og slett.
Når det gjelder kodene, så omfattet disse mer enn en: det var en diplomatisk
kode - Purple - som lignet Enigma og som var knekt lenge før krigen, det var
egne koder for å melde om skipsforflytninger, egne koder for handelsmarinen,
og egne taktiske koder (5-Num) for angrepsordre etc. I tillegg til å kunne
lese kodene, fikk amerikanerne masse informasjon ut av ren peiling: peilingene
gav skipenes posisjon og identitet, og når skipene mottok meldinger fra Japan,
indikerte sendefrekvensen omtrentlig avstand til skipene. Det spesielle med
Pearl Harbor er at sjefen for flotiljen der, admiral Kimmel, ikke fikk tilgang
til all etterretningen som strømmet inn til Washington, og slik var ute av
stand til å beskytte flåten sin. Han ble degradert, og fikk ansvaret for hele
miseren. Han var syndebukken, rett og slett.
Som nevnt i et annet innlegg, brukte USA 5-Num-koden til å avsløre angrepet på
Midway, der det gikk riktig ille for Japan, og til å ta Yamamoto av dage i –43
da han var på inspeksjonrunde i flåten. I all hast ble amerikanske jagerfly
utstyrt med reservetanker, og avskar og skjøt ned Yamamotos tungt eskorterte
men ubevæpnede ”Betty” bombefly. Av Yamamoto var det bare samurai-sverdet
igjen blant vrakrestene. Han var en meget god admiral, og ved en anledning
(Leyte?) laget han mos av amerikanerne med underlegne styrker.
Jeg ser også hvordan min egen oppfatning av japanerne som aggressorer har
forandret seg ved lesningen av denne boken. Japanerne ville lage et økonomisk
område i Asia som de dominerte, og kom dermed i konflikt med etablerte
kolonimakter (Storbritannia, Nederland), samt den relative nykommeren USA.
Gjør det Japan til en skurk i en helt annen kategori enn briter, nederlendere
og amerikanere? Det har vi blitt opplært til å tro på skolen, i alle fall.
Hvis du sier ”japse” til en nordmann, får han sannsynligvis assosiasjoner til
grusomheter og aggresiv krigføring. Sier du ”brite”, assosierer vi med QE2,
Diana, øl, fotball ... ikke en brutal kolonimakt som har slaktet ned mennesker
i hundretusener. Historien deler ikke ut rettferdige karakterer, kan man
kanskje si.
Både Norge, Italia og USA ble skapt med sverd, likevel tar vi dem aldeles for
gitt, og gamle overgrep er glemt, stort sett. Taperne overleverer ikke sine
gener til neste generasjon, i overført betydning.
Jon
-------------------------------------------------
You can fool enough of the people enough of the time
-------------------------------------------------
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST