Dansken Bjørn Lomborg har gjort karriere på å hevde at de forskjellige
miljøkrisene er sterkt overdrevne eller ikke-eksisterende. Nå er han
ettertrykkelig avslørt som en sjarlatan, men så lenge han kunne slippe unna
med det, hadde han rød løper i mediene. Journalistene elska ham. Og dette er
ikke så rart, her fikk vi endelig en lystig fyr som talte de traurige
miljø-gnålerne midt i mot. Av samme grunn var han meget populær hos de
multinasjonale selskapene.
Det å innta en posisjon hvor du framstår som "kontroversiell" ved å hevde
noe som er lite gangbart i et fagmiljø, men som de rike og mektige liker å
høre, er ikke det dummeste man kan gjøre. På den ene sida kan du da framstå
i media som "uredd" og "nytenkende". På den andre sida ligger det
inntektsmuligheter og karriere i det. Du får -- i det minste for en tid --
både i pose og sekk. Og når denne perioden er over, vil du uansett få i sekk.
I Samtiden nr. 4 skriver Anne-Britt Gran et jublende manifest for kapitalens
styring over kunsten, og bruk av denne for sine formål.
Se
http://www.aschehoug.no/samtiden/01_4/art3.html
Trond
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST