«Hendelser blir refortolket og satt i en annen kontekst av fjernsynsseeren
i Kairo enn den som sitter foran skjermen i Washington eller i Oslo.»
http://www.dagbladet.no/kultur/2001/12/13/300867.html
Av RUNE OTTOSEN
Professor
Torsdag 13. desember 2001 5:26,
oppdatert 7:38
Den erfarne britiske krigsreporteren Philip Knightley understreker det som
har blitt en klisjé - nemlig at «sannheten er krigens første offer».
Sannhet vil etter det forferdelige terrorangrepet 11. september også være
kulturelt betinget.
At angrepet mot World Trade Center var en forbrytelse mot menneskeheten,
vil de fleste være enige om. Men når hendelsen skal tolkes og settes i en
sammenheng, vil ikke nødvendigvis sannheten for dem som bor i Midtøsten
eller Afrika være den samme som vår sannhet. Vi ser og tolker hendelser
med bakgrunn i ulike erfaringer og gjennom forskjellige kulturelle
briller.
Hendelser blir refortolket og satt i en annen kontekst av fjernsynsseeren
i Kairo enn den som sitter foran skjermen i Washington eller i Oslo.
I moderne krigføring er mediene blitt en premissleverandør for
beslutninger og distribusjonskanal for propaganda og mediestrategier.
Derfor blir medier og journalister også både et mål og middel i
krigføringen. NATO bombet serbisk fjernsyn i Beograd under Kosovo-krigen,
og vestlige journalister blir brutalt myrdet i Afghanistan. Golfkrigen ble
det store kommersielle gjennombruddet for CNN, som den gangen var
enerådende på det globale markedet med sine 24 timers kontinuerlige
nyhetssendinger. I løpet av Golfkrigen ble CNN en enestående kommersiell
suksess. I noen land ga de lokale mediene i perioder opp konkurransen og
sendte CNN-bilder i stedet for egne nasjonale nyhetssendinger. Ved
årtusenskiftet var CNN tilgjengelig i over 220 millioner husholdninger
over hele verden.
Etter Golfkrigen har CNN fått konkurranse av BBC World, Fox News og andre
vestlige stasjoner. Det mest interessante er at Al-Jazeera dukket opp som
en arabisk konkurrent på det regionale markedet i Midtøsten. Kanalen ble
etablert på kommersielt grunnlag i Qatar av profesjonelle journalister med
bakgrunn fra blant annet BBC.
Siden ytringsfrihet og frie medier er en mangelvare i den arabiske verden,
har Al-Jazeera blitt en torn i øyet på mange arabiske regimer som er vant
til å kunne bruke sine medier for egne propagandaformål. Qatar har
prisverdig nok ikke gitt etter for press, og har dermed bidratt til kampen
for ytringsfrihet i den arabiske verden.
Al-Jazeera ble betegnende nok først kjent for vestlige seere etter 11.
september
. Først under arbeidet med å bygge sin koalisjon mot terrorisme har
president Bush blitt klar over at situasjonen ikke var like enkel som
under Golfkrigen. Da hans far George senior satt i presidentstolen, kunne
han være sikker på at hans perspektiver ble kringkastet nesten uimotsagt
gjennom CNN til et globalt publikum. Allerede den gang uttrykte
fjernsynsseere i Midtøsten og den tredje verden ubehag ved å få formidlet
krigens gang kun gjennom amerikanske kameralinser.
Betydningen av dette blir først helt klart når vi ser hvilke repressive
mottiltak Washington har iverksatt mot Al-Jazeeras alternative
perspektiver. Ikke minst har formidling av taler og intervjuer av Osama
bin Laden vært en torn i øyet på president Bush.
Men Al-Jazeera har vært mye mer enn en kanal der bin Laden og
Taliban-talsmenn har kommet til orde. Vi har vært vitne til diskusjoner
mellom muslimer med ulikt syn og friske debatter mellom muslimer, jøder og
kristne.
Etter først å ha boikottet kanalen har også framtredende talsmenn for den
amerikanske regjering og britiske myndigheter blitt intervjuet om sine
synspunkter. Al-Jazeera har med sin journalistikk i seg selv bidratt til å
bygge ned forestillingen om at vi står overfor en «sivilisasjonskonflikt»
mellom muslimer og kristne eller en uoverstigelig kløft mellom
«demokratiske» vestlige verdier og en monolittisk «udemokratisk» muslimsk
verden. Ikke minst har vanlige seere i Midtøsten gjennom Al-Jazeera fått
et globalt perspektiv på begivenhetene som er mer i overensstemmelse med
sin egen tenkemåte enn det mediene i Vesten formidler.
I en krigssituasjon blir mediene ofte satt under press med krav om å vise
patriotiske holdninger. Rapporter fra «den andre siden» blir sett på med
mistenksomhet selv om det skjer «på et journalistisk grunnlag». Kravet om
uniformering og disiplinering innad i USA virker skremmende på mange
journalister som har besøkt landet i tiden etter 11. september. De 17
største amerikanske mediebedriftene var forhåndsorientert, og aksepterte
frivillig selvpålagt sensur i to dager før bombingen av Afghanistan tok
til.
Det er tankevekkende at de samme 17 bedriftene gikk sammen om en kollektiv
kritikk av Pentagon for overdreven mediekontroll etter Golfkrigen.
En rekke inngrep i pressefriheten i USA har vakt oppsikt, inkludert
avskjedigelse av journalister som ikke har passert det patriotiske nåløye.
Voice of America nedla også forbud mot å intervjue talsmenn for Taliban,
til protest fra sine egne journalister.
Enda mer oppsiktsvekkende er det at amerikanerne har prøvd å utvide sin
mediekontroll i en global målestokk. Det første tiltaket var at Pentagon
kjøpte opp alle bildene fra kommersielle satellittselskaper som potensielt
kunne brukes til å etterprøve offisielle amerikanske synspunkter om
utviklingen av krigens gang. Dernest prøvde amerikanske myndigheter
forgjeves å presse regimet i Qatar til å gripe inn i sendingene til
Al-Jazeera. Tankene går til den kalde krigen, da amerikanske myndigheter
mottok klager fra myndighetene i Sovjetunionen og Kina på amerikanske
mediers dekning av deres land. Da viste amerikanske myndigheter til at i
et demokrati er det pressefrihet, og at de hverken hadde ønske eller
mulighet til å kontrollere deres virksomhet.
Når Al-Jazeera ikke kunne stanses på denne måten, henvendte amerikanske
myndigheter seg til sine egne medier og ba dem om å avstå fra bruk av
bilder fra Al-Jazeera med blant annet opptak av bin Laden. Henvendelsen
var et oppsiktsvekkende inngrep i pressefriheten, men enda mer
oppsiktsvekkende var det at tunge amerikanske medier ga etter og stanset
kringkastingen av «live» sendinger fra Al-Jazeera.
Det neste inngrepet var at myndighetene beklaget seg over at det i
bombingens startfase var for mye søkelys på potensielle sivile tap og for
mye omtale av lidelser blant befolkningen i Afghanistan. CNN-staben fikk
pålegg fra sin egen styreformann om «balansering» i dekningen av sivile
tap i Afghanistan med beskjed om samtidig å minne seerne om at det var på
grunn av Taliban-regimets grusomheter at bombingen var nødvendig. Denne
typen detaljdirektiver ble også gjennomført i andre medier og gir
skremmende assosiasjoner til den tyske okkupasjonsmakten i Norge under 2.
verdenskrig, som sendte detaljerte påbud til mediene gjennom daglig
Tagesanweisung med beskjed om «passende» og «upassende» vinkling og
presentasjon av nyheter.
Norske mediebedrifter har heldigvis blankt avvist alle antydninger om å
stanse sendinger fra Al-Jazeera, men synes merkelig nok ikke at det var et
nyhetspoeng at amerikanerne til slutt gikk til det drastiske skrittet å
bombe Al-Jazeeras Kabul-kontor, som i flere uker var enerådende med å
formidle fjernsynsbilder fra Kabul. Amerikanske myndigheter har avvist at
fjernsynsstasjonen var et bevisst bombemål, men blir ikke trodd av
Al-Jazeeras sjefredaktør Ibrahim Hilal, som synes det var påfallende at
amerikanerne bombet deres kontor samme dag som BBC gjenåpnet sitt
Kabul-kontor.
Men bombingen av Al-Jazeeras kontorer i Kabul er ikke nok for å stanse
stasjonens regionale innflytelse. Formannen i utenrikskomiteen i den
amerikanske Kongressen, Joseph Biden, har startet en storstilt
kronerulling under navnet Initiativ 911 for å etablere en proamerikansk
arabisktalende TV-kanal som kan konkurrere med Al-Jazeera.
Ifølge VG (27.11.) er det hittil samlet inn 4,5 milliarder kroner. Det er
et gammelt ordtak som sier at «penger snakker» - det gjelder også i kampen
for global mediekontroll.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST