Trond Andresen tar opp min henvisning til kommunitarisme i det
innlegget jeg skrev om Edward Goldsmith og nyhøyre -- og vil gjerne ha
en nærmere utgreiing av dette begrepet.
Kort fortalt kan kommunitarisme anses som en motpol til den
individualismen som har dominert politisk filosofi fra 1600-tallet
av. Sentralt i den individualistiske tradisjonen står begrepene om
naturtilstanden og samfunnskontrakten. Naturtilstanden er den
tilstanden enkeltmennesket befinner seg i forut for ethvert samfunn,
og en tenker seg at naturtilstandens enkeltmennesker blir enige seg
imellom og utformer en kontrakt om å danne et samfunn.
Ettersom enkeltmennesket i naturtilstanden er fullstendig fritt (dvs
ubundet av andre) fører dette naturlig til en liberalistisk filosofi:
Alt samfunnsmessig er på et vis «kunstig», og alle samfunnsmessige
begrensninger i enkeltmenneskets frihet er ugyldige medmindre de kan
begrunnes i det som naturtilstandens mennesker ville oppnå da de
utformet samfunnskontrakten.
På den annen side brukes naturtilstanden som en «trussel» for å gjøre
samfunnskontrakten bindende for alle, selv om ingen av oss personlig
har undertegnet den: Kontrakten anses som det uunværlige grunnlaget
for et samfunn, så vi er nødt til å godta den om vi overhodet vil leve
i samfunnet.
Moderne samfunnskontrakt-teoretikere (John Rawls, Jürgen Habermas?)
anser ikke naturtilstanden som en reell tilstand som kunne ha
forekommet historisk, men benytter den som et slags tankeeksperiment
hvor man abstraherer vekk samfunnet og all konkret kunnskap om våre
evner og posisjon i samfunnet osv for å finne ut hva slags samfunn et
rasjonelt (enkelt)menneske ville ønske å bli en del av.
Libertarianere fører det liberalistiske synet ut i sin ytterste
konsekvens: Ingen har rett til å tvinge et menneske til å overholde
en kontrakt det ikke har undertegnet. Statens eneste funksjon er å
sørge for at de kontrakter som faktisk er undertegnet blir overholdt,
og å beskytte enkeltmennesker fra inngrep i deres frihet fra andre
mennesker eller grupper.
Kommunitarianere påpeker at hele forestillingen om en naturtilstand --
selv om det bare er et abstrakt tankeeksperiment -- er metafysisk
vås. Mennesket er i utgangspunktet et sosialt dyr, vi er født som
sosiale dyr og kan bare fungere som sosiale dyr. Det er ikke mulig å
tenke seg enkeltmennesker forut for ethvert samfunn. Dermed faller
også forestillingen om samfunnskontrakten.
(En dypøkolog vil legge til at mennesket heller ikke kan abstraheres
fra naturmiljøet -- vi trenger naturen ikke bare materielt, men også
åndelig)
Sentralt i kommunitarismen i sine ulike avskygninger står at vi
trenger samfunnet ikke bare for det som det gir oss i form av trygghet
og materielt velvære osv, men at hele vårt verdigrunnlag, vår
identitet og hva det er verdt å strebe mot er avhengig av det
faktiske, konkrete samfunnet vi har vokst opp i. Så samfunnet kan
ikke stille seg helt nøytralt i alle verdispørsmål, og spesielt kan
det ikke stille seg nøytralt i spørsmål som rokker ved samfunnets
dypstruktur. Vi må ikke godta en drift mot et atomistisk «samfunn»
hvor alle verdispørsmål blir avvist som utelukkende personlige valg.
Dette åpner for en rekke varianter. Det er lett å mane frem
fascistspøkelset når en leser slikt. Men det behøver ikke
nødvendigvis bety mer enn det som er nedfelt i den tyske grunnloven,
som inneholder «Staatsziele» og et demokrati som verner seg selv mot
udemokratiske angrep. Selv Tony Blair hevder å være påvirket av
kommunitariansk tenkning (selv om det er vanskelig å se hva slags
gjennomslag det har hatt, annet enn som et påskudd til å lempe
oppgaver fra staten over på det frivillige samfunnet).
Det er viktig å bemerke at en av de aller viktigste verdier samfunnet
vårt bygger på, er frihet. En kommunitarianer vil si at frihet kun er
mulig innen et fungerende samfunn, ettersom det er kun innefor et
fungerende samfunn at vi kan forme vår personlighet slik at vi fritt
kan uttrykke den. Charles Taylor, en av de ledende kommunitarianske
filosofer (som ikke må forveksles med statssjefen i Liberia), har
gjort grundig rede for dette.
(Det må også bemerkes at mange av disse tankene finner man også hos
liberalistiske teoretikere som Adam Smith. Det er senere økonomer som
har glemt alt det som Smith skrev om nødvendigheten av sosiale
strukturer. Jeg kunne hente frem Adam Smith-sitater som ville få
nyliberale økonomer og filosofer til å grøsse.)
Slik jeg ser det, danner kapitalismen den største trusselen mot
samfunnet og dermed mot mennesket fordi den reduserer alt til
gjenstander for kjøp og salg, og godtar ikke beslutninger som er
basert på annet enn «rasjonell» økonomisk kalkyle. Den reduserer oss
også til atomer uten fast tilknytning noe sted: mobile («fleksible»)
arbeidere og forbrukere, hvor alt foregår løsrevet fra alt annet.
Selv politisk og sosial aktivitet blir bare en ekstra rett på menyen,
uten sammenheng med resten.
(En liten personlig kommentar: Akkurat dette er en realitet for meg nå
-- selv om det skyldes hvordan moderne forskning er lagt opp heller
enn kapitalismen direkte -- og jeg føler det på kroppen, og håper å
kunne unnslippe fra den syklusen snart. Om kapitalistene får det som
de vil med sin «fleksibilisering» kan dette bli en realitet for langt
flere, og jeg grøsser ved tanken.)
Det er vanskelig å si noe generelt om forholdet mellom kommunitarisme
og sosialisme. Marxismen springer opprinnelig ut fra opplysningstidas
filosofiske tradisjon, og deler mye av menneskesynet.
Klassebevisstheten hos Marx står til en viss grad i motsetning til den
kommunitarianske samfunnsbevisstheten -- særlig ettersom
klassebevisstheten forutsetter mennesker som er revet løs fra et mer
helhetlig samfunn og som identifiserer seg først og fremst som
arbeidere (eller borgere, eller hva det nå skulle være). Her kan
sikkert andre på lista korrigere meg, men såvidt meg bekjent utfordrer
ikke Marx på alvor det atomistiske synet. At våre tanker er formet av
samfunnet vi lever i er ikke uforenlig med atomisme.
I sin mest vulgære form slår marxismen fullstendig følge med
turbokapitalismen i å definere mennesket som homo oeconomicus.
Det betyr ikke at kommunitarisme er uforenlig med sosialisme eller
endog marxisme. Mye av det den unge Marx skrev om fremmedgjøring har
et klart kommunitariansk preg, såvidt jeg har forstått. (Her er jeg
på gyngende grunn, i hvert fall i forhold til mange på forumet; jeg
har slett ikke lest Marx eller marxistiske teoretikere.) Idéer om
samhold eller solidaritet er fellesgods. Jeg vil hevde at om et
samfunn basert på samhold og felles verdier skal kunne realiseres, må
det også ha rettferdig (samfunnsbestemt) fordeling, dvs sosialisme.
Likeledes, sosialismen må ta opp i seg og gjøre positivt bruk av vår
sosiale identitet, ikke bare som økonomiske vesener.
Personlig står jeg for en form for anarkistisk, egalitær, lokal eller
regional kommunitarisme. Jeg mener for det første at det er en
feilslutning å slutte fra samfunn til stat. Samfunnet går forut for
staten, og samfunnets verdier ivaretas uansett ikke ved lover først og
fremst, men ved aktiv oppslutning. For det andre er det klart for meg
at ikke noe menneske har en naturlig rett til å bestemme over andre
mennesker, og ingen er gitt noen særskilt objektiv kunnskap som gjør
dem i stand til å fatte beslutninger på vegne av andre, og vite hva
som er objektivt godt for dem. Kommunitarisme betyr for meg at alle
er aktivt med å bestemme, og at avgjørelser tas ved konsensus såvidt
overhodet mulig.
En slik form for demokrati kan kun fungere dersom alle har noenlunde
like ressurser, slik at ingen kan komme i en maktposisjon pga rikdom,
prestisje el. For å kunne oppnå dette må den private eiendomsretten
begrenses til de positive formål den faktisk og opprinnelig tjener:
bruksrett, sikkerhet og rett til en privatsfære. Dessuten kan det kun
fungere i et tilstrekkelig lite samfunn, hvor hvert menneske kan ha
oversikt over samfunnet og sin egen plass i det, og et reelt, konkret
fellesskap er mulig. I et større samfunn vil uoversiktlige
maktstrukturer -- både økonomiske og politiske -- med nødvendighet
oppstå, og det må derfor være en størst mulig grad av
desentralisering.
På det mer pragmatiske planet er det klart at en viss sentralisering
er nødvendig, både av hensyn til økonomisk effektivitet og fordeling.
Dette må balanseres med politiske institusjoner basert på folkelig
deltakelse -- i motsetning til partidrevet representativt demokrati --
som også sørger for å begrense sentralisering av økonomisk makt.
Jeg har ingen illusjoner om at dette danner et avsluttet system. Det
kan sikkert plukkes hull i det her og der, men for meg står det som et
langt mer attraktivt alternativ enn statssosialisme, og angir den
retningen vi bør (og ikke bør) bevege oss.
jonivar
--
______ _________________________________________________
/ | |
| jon | jonivar skullerud |
\______ | |
\ | jonivar@bigfoot.com |
ivar | | http://www.bigfoot.com/~jonivar/ |
_______/ |_________________________________________________|
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Aug 03 2000 - 10:25:45 MET DST