Tariffoppgjøret for lærerne utvikler seg som man kunne forvente: det
demonstrerer enda engang den suverene forakt for og mangel på kunnskap og
dannelse som dominerer mer og mer i nåtiden og som i helt utrolig grad
preger store deler av den lille, snobbete og innbildske norske overklassen,
av dens byråkrati og løpegutter i massemediene. Det blir en evig gjenkomst i
massemediene av fortellingen om Onkel Skrue og Donald (med lærerne plassert
i rolla som Donald).
Det irriterer meg at heter "tariffoppgjør". Tariff er bare noe
med lønn. Og jeg er på noen måter enig med dem, som sier det er noe dino-
saurisk over disse rituelle pseudobegivenheter. Rosa Luxemburg skrev i
sin tid, at fagforeninger er noe av det mest konservative som finnes.
Lønnskampen er en av de mest sentrale drivkreftene i kapitalismen.
Georg Johannesen skriver i "Romanen om Mongstad" at "arbeiderbevegelsen
hadde gått i stå i Sinsenkrysset". I denne ene setningen sies det meste om
hvor arbeiderbevegelsene er endt etter de een gang så store visjoner. I dag
roses demokratiet ihjel mens det forsvinner i overforbruk, underholdning
og metthet. I Putins Russland hvor det virkelig er fattigdom, forbys
fagforeninger over en lav sko (se Dag Seierstads artikkel i siste nr. av Ny
Tid) og demokratiet undergraves. Men herom er det taust i den norske fag-
bevegelsen, selvom det også utgjør en trussel mot demokrati og velstand
her. Samme bevegelse er også taus om miljøtruslene mot dens egne medlemmer,
selvfølgelig ikke minst de som utgår fra den blinde vekst. Johannesens
bilde er derfor presist. Blæren i England roser Putin, i hans eget "demokrati"
tåles ikke en kandidat med avvikende meninger som vil sette stopp for
bilismens galskap i London, og valgdeltakelsen ved kommunevalget er nede
i 30 pst.
Jeg hører ikke til dem som tror at høyere lønn automatisk vil øke respekten
for kunnskap; problemet stikker langt dypere enn som så, og et samfunn hvor
man godtar at folks verdi kun kommer til uttrykk i hva de tjener er i bunn
og grunn dømt til å gå i hundene. Lønnsoppgjørene er blitt symbolstrid. Hva
hjelper det med masse penger man ofte ikke kan bruke på annet enn overflødig
luksus, hvis selve livet er i ferd med å rakne og naturen går i dass? Jeg
mener
lærernes arbeidsvilkår er like viktige som lønn og at nøkkelen til
de fleste problemer ligger i et brudd med vekstideologien. Ikke minst derfor
er oppgjøret med fallskjermer osv. interessant: det går inn på samme tema som
Zapffes tørre bemerkning om kapitalismens logikk "men tallrekka stopper jo
ikke der". Staurset sier som jeg, at grunnen til Almskogs tillegg er at han
skal være "markedet" og spekulere. Men hvorfor, Staurset, hva er hans motiv?
Det er kjedsomheten, livsleden som i sagnet om kong Midas.
Overalt vil man i dagens samfunn kunne stille det samme problem. Neppe
er brua over Øresund ved Malmø ferdig til tyvetalls milliarder før den
svenske statsministeren begynner å fable om den neste brua over samme
sundet; nå ved Helsingborg. Igjen må vi med Zapffe si: "men tallrekka
stopper jo ikke der". Det er intet som tilsier at sementkapitalens
behov for byggeobjekter vil være oppfylt med dette, hvor stopper det?
Ved bru nr. 10? Det stopper ikke før det blir stoppET. Kapitalismen
vil aldri bli ferdig med å bygge om og omkalfatre alt mer og mer og
i stadig med gigantomane proporsjoner: den har jo dette som eneste
innhold: å skape stadig fler midler til midler til... ja til hva?
Det er menneskene som må innse når de er ferdige med alt
byggeriet osv. (vedlikehold og visse endringer vil det selvfølgelig
alltid være behov for) og vil hellige seg andre temaer.
Når selvmord blant lærere i England er blitt et problem som debatteres i
lærerfagforeningene der ser vi hva vi har i vente her i Norge og hvor dypt
problemene stikker. De løses ikke av økonomistiske overbudskrav eller ved at
man som Lærerforbundene har gjort her går mot lengre ferie til
andre arbeidstakere fordi "da blir det ikke nok til oss" og samtidig åpner
for "lønn etter prestasjon" som nesten sikkert vil bli en form for legalisert
nepotisme og skape en totalitær mentalitet. For hvem bestemmer hva
prestasjonene
skal gå ut på, og hvordan de skal måles?
Lærernes, skolens og forskningens problemer er i sentrum av samfunns- og
kulturkrisen: spørsmålet om hvordan nihilismens og totalitarismens seirsgang
under navnet "markedet" skal stoppes. I et par avsnitt fra et innlegg i siste
nr. av Dag og Tid settes fingeren på noe sentralt:
"Det norske forskingsrådet styrer det meste av våre mobile forskingspengar
(halvannan milliard). Alternativ finst omtrent ikkje. No vil Forskingsrådet
utvikle “sentra for framifrå forsking”. Vil det skape “det gode
universitet”? Eg veit ikkje kor mange av Noregs fleire tusen
universitetsprofessorar det blir plass til i slike sentra, hundre? Dei
privilegerte slepp vel å undervise også.
Spørsmålet er kvar vi må få haldningsendringar som vil bety noko for norsk
grunnforsking og universitetsundervisning: Hjå politikarane, som morar seg
med olympiadar, flytog og luftslott på Fornebu, hjå våre kapitalistar, som
morar seg med ridehestar, fotball og racerbåtar, i Forskingsrådet, som ser
lukka i olympiske (forskings)medaljar, eller mellom professorane, som snart
må forske på fritida?"
(av Jon Bremer)
Jeg tviler på (og det gjør vel Bremer også) at slike problemer løses med
"holdningsendringer", dvs. nye holdningskampagner. Jeg er redd at historiens
knusende dom over det dekadente tøvet i en eller annen form ikke er mulig
å komme utenom. Nemesis (som alle tidens "positive" vrøvlehoder selvfølgelig
ikke vil høre tale om). Men stående på historiens berg av erfaringer burde
slikt kunne takles bedre enn i fortida. Revolusjonsromantikkens tid er
definitivt over for menneskene, men demokratiets og evnen til egentlig
fornyelse vil også være det, hvis det fortsetter som nå.
I dag demonstrerer ungdom i Oslo for retten til å dope seg og får selv-
følgelig en helt annen positiv omtale i mediene enn demonstrasjoner
mot samfunnsutviklingen som nylig i Washington eller London.
"Først når den siste fisk er fanget, den siste elv lagt i rør og det
siste snøfnugg har falt, først da vil dere begripe, at penger ikke
kan spises" (ukjent vismann/-kvinne).
Dagens "solidaritet" i Norge har ikke noe innhold. Den er en
blanding av historisk vane og konsumismens minste fellesnevner.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Aug 03 2000 - 10:25:38 MET DST