Det ble 1. mai i år 2000 også. Men det INTERnasjonale perspektivet kommer
mindre og mindre i fokus for hvert år går som går. Det er i det minste mitt
klare inntrykk, dessverre.
I Telemarksavisa/TA fant jeg i år teksten under, der redaktør Ove Mellingen
skriver at den viktigste utfordringen for arbeiderbevegelsen framover er den
internasjonale solidariteten - å ikke være seg selv nok.
-Sant nok!
"Det urettferdige," melder Mellingen, "er ikke at vi har for lite, men at de, dollarglisende superdupermilliardærene og andre opsjonsklovner har alt for mye. Men vi, mer og mindre vanlige lønnsmottakere, har også for mye, i en global sammenheng. Alt for mye. Vi nordmenn er røkkiser alle sammen, dersom vi ser på hvordan våre søstre i Sør-Amerika, Afrika, og Sørøst-Asia har det. Vi burde rødme, en politisk korrekt farge forresten, dersom vi så hvordan våre brødre i Russland, Palestina og Alabama levde. Eller de som lever i rå og kalde kjellerrom i Beograd, i bakgatene i Washington, i sigøynerslummen i Berlin, i..."
Ha en fortsatt god 1. mai.
Mvh. Bjarne Nærum
Å være seg selv nok
----------------------------
Første-mai-dagen er dau. Sier mange. Som en sild. For vi har fått åtte-timersdag. Og vi har fått fem ukers ferie. (De fleste - og snart). Og vi har forbud mot barnearbeid. Og vi har lik lønn for likt arbeid. Og vi har styrerepresentasjon i bedriftsstyrene. Og vi har..Ja vi har oppnådd mye av det som var målet for arbeiderbevegelsens første demonstrasjoner. Som var drivkraften for de kvinner og menn som gikk foran og viste veg.
I grunnen underlig dette her. Hvor godt vi har det i Norge - som alle er enige om. Men hvor elendig vi mener vi har det - når vi for eksempel skal beskrive vår holdning til et lønnsoppgjør. Som i disse dager.
For vi har det usedvanlig godt her i gamlelandet. Men samtidig har vi sett, i storslåtte fargeoppslag i den kulørte dags- og ukepresse, hvordan Rimi-Hagen, Jens P. Heyerdahl og Røkke lever. Og da har vi det liksom ikke så bra likevel. Vi stemmer, i dypt og ektefølt sinne, for å få mer. Mer ferie. Mer lønn. Og gjerne mer etterutdanning. Det er ikke mer enn rettferdig.
Det urettferdige i mye av dette er ikke at vi har for lite, men at de, dollarglisende superdupermilliardærene og andre opsjonsklovner har alt for mye. Men vi, mer og mindre vanlige lønnsmottakere, har også for mye, i en global sammenheng. Alt for mye. Vi nordmenn er røkkiser alle sammen, dersom vi ser på hvordan våre søstre i Sør-Amerika, Afrika, og Sørøst-Asia har det. Vi burde rødme, en politisk korrekt farge forresten, dersom vi så hvordan våre brødre i Russland, Palestina og Alabama levde. Eller de som lever i rå og kalde kjellerrom i Beograd, i bakgatene i Washington, i sigøynerslummen i Berlin, i.
Like viktig som egne krav, var historisk sett, arbeiderbevegelsens engasjement for internasjonal solidaritet. Selv om målene for bevegelsen er oppnådd mange steder, er det hundrevis av millioner og milliarder mennesker som lever under helt andre kår, enn i det trygge post-sosialdemokratiske Norge.
Kåre Holt er mest kjent for sin prosadiktning. Likevel har denne sangen, «De unge slekter» brent seg inn i folks bevissthet. Han skrev den i 1957 og tonesettingen tok selvfølgelig Jolly Kramer-Johansen seg av. Her er andre verset - som gjerne får fram en sentimental klump i halsen:
Den gang da far min løftet
Fanen i tro og tross
Sådde han korn og frihet,
Sådde for oss.
Over ham sprang en stjerne
Under ham sang en fjord
Slik ble en mann en såmann
For barn og mor.
Det blir så tungt. Å gå i demonstrasjonstog for noen som er så langt borte. Å bruke en god fridag og en langhelg til å bry seg om andre. Men vi lever i en svært urettferdig verden. En verden hvor godene er ekstremt dårlig fordelt. Når vi snakker om den dårlige fordelingen i Norge, blir det langt på veg latterlig, i forhold til ulikhetene i verden. Man sier at velstandsforskjellene over grensene ikke er større noen andre steder på kloden enn på grensen mellom Norge og Russland. Men enda mer påtakelig er velstandsforskjellene innenfor samme land mange steder. Innenfor samme by.
Sangskatten i arbeiderbevegelsen har alltid husket på idealenes internasjonale ambisjoner. Knapt en skikkelig arbeidersang er skrevet uten at man har det verdensomfattende perspektivet med. «Brødre, til sol og frihet» er en slik sang. Fra tredje verset:
Brødre, med håndslag vi lover:
Kjempe på handlingens dag.
Endt er nå slavens trengsler
Opprørets hellige dag
Men slik er det slett ikke. Slavenes trengsler er ikke endt. Barnearbeid florerer. Ulikhetene og urettferdigheten gjør at der noen kan jobbe i ti minutter for å tjene til dagens brød. Ti minutter for å bli mette, kan andre jobbe i 16 timer - uten å bli mett.
Cuba har vært i søkelyset i det siste. Og det har, som i de 40 siste årene, dreid seg om den 90 miles lange avstanden mellom Florida og den cubanske nordkysten. Som med alle andre parameter enn kilometer er mye mer. Det er en verden av avstand. Man snakker om at her er det en ekstrem velstandsforskjell, mellom rike USA og utfattige Cuba. Og det er i og for seg riktig, men det er svært galt også. Sammenligner man de fattigste strøkene i Florida med de fattige på Cuba - så kommer USA dårlig ut. Sammenligner man de fattigste strøkene i Havana med de rikeste strøkene i Havana så får man en viss forskjell. Men den verste forskjellen får man dersom man sammenligner de fattigste i Miami med de rikeste i Miami, i samme by. Da ser man en ujevn fordeling som ikke er klok. Til og med fattigdom blir mer rettferdig, når den er noenlunde likt fordelt.
Rudolf Nilsen er en av de største. I «Flaggene» fra 1926 tar han et glitrende oppgjør med nasjonalismens navlebeskuende egoisme, som vi også her i Norge får føle den kvalmende odøren fra innimellom:
Der vaier så mange faner rundt jord
For frihet og rett
De mette, tilfredse og selvgode ord
Som skinner av fett
De vaier for rettens og frihetens ånd
For Eidsvoll, Bastillen Washington
Og slik er det mange steder. Dersom man klarer å løfte levebetingelsene over nødsnivået, blir fattigdom et relativt begrep. Det var langt på vei det som skjedde i Norge i etterkrigstiden. Det er neppe tvil om at det var bånnløs fattigdom og nød i Norge på trettitallet. Men etter krigen virket det som om det meste av nøden i landet vårt var utryddet. Det ble også dilemmaet for arbeiderbevegelsen. For hele bevegelsen var innrettet ut fra en målsetning - og det var å bli kvitt nøden. Når det målet var oppnådd, ble man forvirret. Mange vil hevde at den forvirringen fortsatt sitter i.
Nordahl Grieg har vel skrevet arbeiderdiktet over alle - eller som det antakelig vil hete med dagens uttrykksform: The ultimate labour-poem.«Til Ungdommen» I 1943 døde Grieg for det han trodde på. Kampen mot fascismen. «Til Ungdommen» er både stor lyrikk, men den har et verdibudskap som er så knallsterkt at det er tidløst i formen. Det kan også, på mange måter gi svar på dilemmaet om bevegelsens stadig nye oppgaver:
Første verset:
Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!
Under en blodig storm - vi deg til strid
Tredje verset:
Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd:
Troen på livet vårt, menneskets verd.
Sjette verset:
Krig er forakt for liv. Fred er å skape.
Kast dine krefter inn: døden skal tape!
To siste versene:
Dette er løftet vårt fra bror til bror:
Vi vil bli gode mot menneskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen -
Som om vi bar et barn varsomt på armen.
For kun et år siden var Norge i krig. Som var første gangen siden 1945 at landet vårt var i aktiv kamp. Norge var en av militærmaktene som valgte å bombe Serbia - om ikke «tilbake til steinalderen» - så ganske langt på vei. Dette var en krig det faktisk var stor enighet om i det norske samfunnet. Til og med SV støttet denne krigen. Og det var mange humanitære argumenter for å gå til det drastiske skrittet. Men når alle blir så enige som man var i fjor vår - så er det grunn til å være skeptisk. Og den debatten som burde kommet i forkant av krigen, som burde kommet under krigen, og som i hvert fall burde kommet i etterkant av krigen - kom aldri.
Fredsbevegelse. Utjevning innenfor et land. Internasjonal utjevning. Menneskeretter. Og miljø. Det er nok av oppgaver. Det er slett ikke slik at vi, eller de som gikk foran oss, har klart å skape det paradiset, som vi av og til opplever her i Norge. For hele arbeiderbevegelsens ambisjon, hele eksistensberettigelsen var av internasjonal karakter.
Denne sangen sto i Tillitsmannen, nr. 8 i 1976. Renser du vekk det nestenreligiøse, og ganske pompøse språket, er det likevel en kjerne av dypt alvor i dette:
De må tro vi har glemt
Våre fedres fornedrelse
Mødrenes avmakt og slit
De må tro den er sluknet
Den flammen vi bar
Og det røde i fanenes flik
Kamerater - den er ikke vunnet,
Denne striden mot svart reaksjon
Vi vil møte den sterkere
Kom og bli med!
Har du friheten kjær,
Så bli med
Nå trenger man ikke vare partipolitisk ekstrem for å være opptatt av kampen som foregår. Kampen for likestilling. Kampen for miljøet. Kampen for fred. Kampen mot rasisme. Likevel er det ofte partier med et viss eksotisk preg i sin radikalisme som går foran i slike fanesaker. Og så kommer vi andre - mer moderate i egne øyne, lunkne i andres - litt nølende etter. At miljøspørsmål, rasisme, kampen for homofiles rettigheter og verdighet kom fram i debatten, kan man ofte takke svært så radikale krefter på venstresiden for. At sakene trenger en viss modningstid er tydelig. Mye går uansett alt for sent. Men den viktigste utfordringen for bevegelsen er den internasjonale solidariteten. Til og med dersom en mer rettferdig fordeling fører til at vi i vår behagelige luksustilværelse får litt mindre penger, vi får litt lavere velstand å velte oss i. Det er nemlig ikke nok luksus til alle. Og vi forsyner oss med mye mer enn vår rettmessige del.
Der ligger arbeiderbevegelsens største utfordring framover. Å ikke være seg selv nok.
Ha en god helg, Telemark!
----------------
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Aug 03 2000 - 10:25:35 MET DST