Klipper litt fra en glimrende Haddal-kommentar i Aftenposten i går:
"Selvsagt er denne værmeldingen en slags karikatur av dagens norske
samfunnsklima. Men vi kan ane en litt ubehagelig fortsettelse av det faktum
at Norge har vært et relativt homogent samfunn. Nettopp derfor har vi ikke
alltid vært så omgjengelige med mindretallsmeninger eller motkulturer. Og
motkulturene har heller ikke vært så flinke til å møte flertallet. Det
gjelder eksempelvis riksmålsbevegelse, målsak, avholdssak, lavkirkelighet,
operainteresse eller annen kulturell dannelse. Eller for den saks skyld
folkelige kulturytringer.
Tross større fragmentering holder hangen til det ensartede seg. Flere
kjedebutiker gir smalere vareutvalg - takk for innvandrerbutikkene! De samme
bestselgere går igjen i bokhandler og CD-butikker eller e-handel eller
kinoer eller videobutikker eller fjernsynsstasjoner verden over. Mediene
holder seg med identiske meninger, under navnet profesjonalisering. Folk
flest innretter seg ofte etter meningsmålinger og salgstall.
Og vi ser hvordan avvikende oppfatninger blir møtt med forferdelse, ikke
argumentasjon."
Noen som kjenner seg igjen (også her på forumet)? Den frivillige
totalitarismen har Georg Johannesen kalt fenomenet. Haddal fortsetter:
"Hvor vanskelig det kan være - for alle uansett posisjon i landskapet - ser
vi av en norsk film som hadde première fredag før palmesøndag. "Bryllupet"
av Leidulv Risan er første innslag i en TV-serie fra NRK om "Fire høytider".
Serien dreier seg om de såkalte overgangsritene, dåp, konfirmasjon, bryllup
og begravelse, slik folkekirken har bestyrt dem. Og slik de fungerer i
dagens norske virkelighet. Det blir konfliktfylt når en muslimsk og en norsk
hovedfagsstudent nærmer seg hverandre, også på dagens Blindern.
Karen Armstrong Karen Armstrong heter en tidligere nonne som nå virker som
universitetslærer og fagbokforfatter, høyt respektert sådan. Hun har skrevet
mye om konfliktforholdet mellom religioner og livsoppfatninger i Midtøsten,
om korstog og Guds-forestillinger. Og hun oppfatter seg ikke som
propagandist for en katolsk oppfatning, men som en uavhengig røst med
forankring i en liberalkonservativ tilnærming til demokratiet.
Hvorfor har en krigersk fundamentalisme grodd frem, spør hun i sin nye bok
"The Battle for God" (HarperCollins, London). Kort besvart: Fordi sansen for
den virkelighetsforståelsen som speiles i religion, filosofi og kunst er
blitt svakere.
Mange oppfatter det naturvitenskapelige verdensbilde som det eneste sanne og
Vestens formålsrasjonelle tanke som det eneste saliggjørende. Den som tumler
med spørsmål om meningen med det hele og med å finne form på spørsmålene,
innrømmes ikke plass på den aktuelle dagsorden. Men det formålsrasjonelle
kan neppe trøste eller lindre smerte, har liten sans for tragedien og ingen
svar på det som måtte befinne seg etter døden, beskriver Armstrong.
Dersom menneskers dypere forestillinger og verdier ikke blir tatt alvorlig
og dessuten trues eller foraktes av en annen og mer aggressiv kulturform,
kan mye havne i det ekstreme. Da kommer uakseptable utslag av krigersk
fromhet. At fundamentalismen er blitt så sterk, har overrasket den sekulære
tanke. Men aggressiv sekularisme fører til aggressiv religiøsitet. Og
omvendt."
Her brenner tampen. Problemet er bare forenklet for mye: det er ikke
"naturvitenskapens verdensbilde" (den har mer enn ett) som fremkaller
problemet i seg selv. Det er det som Jürgen Habermas har kalt "vitenskap som
ideologi", dvs. rasjonaliseringen som ledd i den kapitalistiske
effektivisering/økonomisering av hele tilværelsen. Her påtvinges folk å
innta holdninger på vegner av "arbeidsgiveren" uten minste rom for avvik,
som under stalinisme eller fascisme. Folk tvinges inn i selvsensur for å
overleve. Livsverdenen blir mindre og mindre, muligheten for selv å kunne ta
stilling forsvinner i den "enda vägens politik" alt mens "enkeltmennesket"
besynges i hule toner og humanistiske fraser blomstrer. Problemet er at
alle "enkeltmenneskene" blir kopier, tilværelsens variabler fastlegges av
den økonomiske dogmatikken. Det fremprovoserer flukten inn i det
irrasjonelle, fordi "rasjonaliteten" selv blir en irrasjonalitet.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Aug 03 2000 - 10:25:32 MET DST