Internett og massemedia - verden blir ikke lenger som før

Trond Andresen (Trond.Andresen@itk.ntnu.no)
Mon, 12 May 1997 11:33:46 +0200

Et aspekt ved diskusjonen om Klassekampens framtid, er forholdet mellom
avisa og de av leserne som nå og da måtte ønske å ha noe innflytelse på
avisas stoffvalg, prioriteringer, redaksjonelle linje.

Her kommer noen betraktninger som ikke bare har med KK å gjøre, men som
gjelder media sin rolle i samfunnet generelt.

Håvard Houen nevnte i et innlegg nylig at innflytelse kan man jo ha som
medeier, ved at man stemmmer på generalforsamling i forbindelse med valg av
styre, behandling av retningsgivende vedtak etc.

Denne (tradisjonelle) oppfatninga er vel også den framherskende blant
journalister: Aksjonærene velger avisas styre og vedtar redaksjonell
plattform. Styret ansetter redaktør, og etter dette har redaktøren og
journalistene krav på "uforstyrret" å kunne lage avisa. Dette er også nedfelt i
redaktørplakaten.

Publikum vil kunne skrive innlegg, klage til redaktøren etc., men de har ikke
noe krav på å bli tatt alvorlig; redaktøren og hans kolleger er i sin fulle
rett når de velger å avvise innlegg, eller suverent og uten begrunnelse å
overse forslag og kritikk. Når det gjelder akkurat dette, blir pressa samstemt
opphissa hvis noen antyder at den i visse tilfeller kanskje burde være litt mer
lydhør overfor andre utafor redaksjonslokalene: Man inntar da den uangripelige
(og ofte sjølhøytidelige) positur som ytringsfrihetens kompromissløse
forsvarer: "Vi lar oss ikke diktere av
eiere/særinteresser/enkeltpersoner/staten" (stryk det som ikke passer).

Langt på vei er jo denne holdninga riktig. Samtidig er det ikke tvil om at
dette blir brukt som forsvarstaktikk også i situasjoner hvor media faktisk
*burde* vært lydhør for innspill fra miljøer utafor redaksjonslokalene. Den
forsåvidt fornuftige grunnholdninga om at pressa skal være uavhengig, vil i
slike tilfeller kunne sies å bli forvrengt til en slags profesjonalistisk
sjølgodhet, en "medie-arroganse" som du som leser dette sikkert har opplevd
eksempler på sjøl.

Hovedforklaringa på tendenser til slik medie-arroganse, er at eventuelle
konflikter mellom redaktør på den ene sida, og lesere/enkeltpersoner på den
andre, er *hemmelige* for andre, fordi den arenaen som konflikten eventuelt
skulle få lov til å utspille seg på slik at andre kunne få vite om den og
eventuelt ta stilling, ER AVISA/RADIOEN/TV-KANALEN SJØL. Dermed har man en
slags Catch-22-situasjon: "Du må gjerne mene at du har et viktig innlegg,
riktig kritikk eller fornuftige forslag, men vi kan uansett gi pokker i det,
for det er jeg/vi som avgjør om andre skal få vite om vår lille uenighet - og
det får de ikke". Det er ikke menneskelig for noen redaktør eller journalist å
forbli upåvirket over tid når man forvalter denne typen makt - spesielt i de
store mediene. I den daglige situasjonen tas det avgjørelser i redaksjonene om
å velge bort, å avvise, å nekte å trykke, å nekte å slippe til, å ikke svare,
osv. osv. - alt sammen som en del av den "normale" redaksjonelle rutine: "Vi
kan ikke la alle slippe til, ikke ta opp alt, vi har begrensede ressurser, jeg
har begrenset tid, hvordan skulle det gå hvis hver eneste kverulant...etc etc.".

Rimelige svar, men det er ikke så enkelt. For media er ingen pølsebod,
skjortefabrikk, bilverksted. Pressefolk forvalter samfunnets
nervesystem og en betydelig del av "samfunnsorganismens" hjerne. Det er der den
informasjonen formidles som skal gi et grunnlag for hvilke valg
samfunnsorganismen skal gjøre for å løse sine problemer og ivareta sin egen
"helse" og framtid. Det er der informasjonen som tillates å komme
offentligheten for øre og øye, blir behandlet, og på grunnlag av den utvalgte
informasjon, er det der holdningene skapes og konklusjonene ofte trekkes.

(For mer om dette, se adressen
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/articles/media-dynamics.html )

Å være redaktør/journalist er dermed et privilegium, nærmest et tillitsverv
i samfunnet, og burde derfor følges av en betydelig porsjon ydmykhet og
bevissthet om den rolle man er tildelt.
Denne bevisstheten er for å si det mildt *lite* tilstede blant de kjekke
horder som befolker media, dessverre.

Nå er det bare det at Internett kan komme til å påtvinge det sjølgode
medielauget en for dem ubehagelig oppdragelsesprosess i åra som kommer. Hvis vi
et øyeblikk vender tilbake til Klassekampen-forum, så har en av dette forumets
funksjoner vært å stille en offentlig tilgjengelig arena til disposisjon for
diskusjon og kritikk av ei avis, og for første gang i norsk mediehistorie har
man nå fått en landsomfattende arena som avisas redaksjon IKKE HAR DEN MINSTE
KONTROLL OVER. Dette tror jeg oppleves som ganske ubehagelig for enkelte i
redaksjonen, som er vant til at alle prosesser med profil-debatt, utvelgelse,
avvisning, nedprioritering etc. skal forbli ukjente for offentligheten, og de
skal ihvertfall ikke kunne legges ut til ukontrollert diskusjon i den samme
offentlighet. Ja, mange pressefolk vil oppleve noe slikt som nærmest
uanstendig!

Nå nevner jeg KK her ikke for å henge ut denne avisa spesielt, men ganske
enkelt fordi dette tiltaket med et parallellt Internett-forum med avisas
navn - et forum som er utafor redaksjonens kontroll - bare er realisert for
avisa Klassekampen pr. i dag. Sånn sett er KK-forum et varsel om hva som
vil komme, og de mest framsynte i redaksjonen bør være stolte over at dette
pionertiltaket er knytta nettopp til avisa KK.

Mens KK-forum først og fremst har et vennskapelig formål overfor avisa (sjøl om
kritikken og debatten akkurat nå av diverse grunner, ikke minst mangel på vilje
til dialog fra KKs ledelse, tenderer til å bli besk), kan vi tenke oss at det
på nettet opprettes liknende, men langt mer kritiske parallelle fora for store
medier som Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsrevyen etc. Slike fora vil kunne
opprettes og drives av personer/organisasjoner som er opptatte av at media skal
ivareta sin viktige samfunnsrolle på en hederlig måte, og de vil som nevnt ikke
kunne stoppes eller kontrolleres fra de tilsvarende redaksjonene. Når noen
f.eks. søker på AltaVista etter "Dagbladet", vil de også få opp adressen til et
"Dagbladet-forum" utafor redaksjonens kontroll. Ryktet om dette vil spre seg
blant de hundretusener nordmenn som etterhvert kommer på nettet, og redaksjonen
i samme avis må motvillig begynne å ta trafikken på et slikt forum alvorlig,
fordi stadig flere lesere følger med på hva som kommer inn og legges ut der.

Det skal ikke store spåmannsevner til for å gjette at dette kommer til å
skje under innbitt motstand fra de pompøse herrer i redaksjonene i de store
mediene. Men det kommer til å skje. Det er bra, og nødvendig, at vi får en
slik utvikling. De aviser som har framtida for seg, tenker seg nøye om, og
skynder seg med å innse at de bør ønske slikt velkommen.

Trond Andresen