Hvilken hensikt har dette? Det skaper hos den enkelte vanlige
borger en forestilling om at det finnes to kvalitativt
forskjellige slags mennesker: de vellykte, geniale, talentfulle,
oppfinnsomme og uendelig "ressurssterke" på den ene siden - "de
der oppe". På den andre siden finnes alle vi andre - "vi der
nede". I unntakstilfeller lykkes vi med noe, men stort sett må
vi bare passe oss for våre dårlige egenskaper som hele tiden og
rettferdigvis truer oss med sosial deroute. Dette er ideologien
for den reføydaliserte kapitalismen - den kapitalismen hvor
drømmen om rettferdighet er hånligt forkastet som naiv og håpløs
utopi. En ny adel er oppstått via medienes verden - en ny
avgrunn har åpnet seg mellom klassene og definitivt begravd den
sosialdemokratiske drømmen om rettferdighet innenfor
kapitalismens rammer. *Den danske fritenker Grundtvigs gamle
ideal om et samfunn, "hvor få har for meget og færre for lite"
er i dag død og begravd, ikke minst blant de som før forsvarte
den*.
Arbeiderpartiets, Venstres, Kristelig Folkepartis og andre
"sosialliberale" partiers ideologer prøver ikke engang lenger å
bevare et *skinn* av at de ønsker et samfunn med mere likelig
fordeling og rettferdighet. De vellykte representantene for
disse partiene med forrådte programmer målbærer skamløst
interessene til de velbjergete og alle de klagemål de måtte ha
over ineffektivitet, "jantelov" og misunnelse osv. hos "oss der
nede". Selv i SV dominerer personer som for lenge siden har
snudd ryggen til den tapende delen av borgerne i dagens samfunn
med økende klasseforskjeller. En usynlig sensur skjuler
konsekvent og effektivt disse problemer og henviser ofrene til
ensomheten og håpløsheten ansikt til ansikt med en verden som
forlengst har gjort dem overflødige og som ikke engang verdiger
dem klar beskjed om dette. Noe lurvet eller latterlig hefter
automatisk ved den som i dag drister seg til å nevne det
unevnelige.
Det fremstår som rett og rimelig at den teknologiske utviklingen
henviser flertallet av menneskeheten ("jordens fordømte") til et
liv i økende fattigdom og total glemsel, rett og slett fordi
disse problemene på den ene siden er åpenlyse for alle, men på
den andre siden som gjennom en felles overenskomst er et
absolutt "ikke-tema" som noe det går an å endre grunnleggende
på.
Dette er i klartekst hva det evinnelige lirum-larum om
"sosialismens død" innebærer: ikke forsvinningen av et brutalt
undertrykkelsessystem, men rettferdiggjørelsen av innførelsen av
et nytt, en gigantisk og alltomfattende gravleggelse av
humanitetens idealer i kynismens fargerike og underholdende
katakomb og et overbærende, likegyldig skuldertrekk til
albanernes eller andre "uheldiges" skjebne, for "dypest sett har
de jo bare seg selv å takke". Men kanskje er albanernes revolte
- legg vel merke til hvor taust det raskt ble rundt denne
sensasjon: et helt folk bevæpner seg selv og snur ryggen til
partiene - et varsel om at tålmodigheten og tålsomheten i dypet
ikke vil vare evig. Som Brecht sa midt under nazismens
triumftog: "Natten har tolv timer, så blir det dag".
Vennlig hilsen Karsten V. Johansen