Takk for interessen i etterkant av intervjuet i Universitetsavisa.
Journalisten som skreiv det henvendte seg til meg etter et kortere innlegg
her på forumet,og var nysgjerrig på en del av litteraturen jeg hadde brukt
i forbindelse med den oppgava jeg skreiv om debattstil på KK-forum.
Hyggelig at du har lagt ut intervjuet, Trond.
Takk også for interessant lesestoff av Paulina Borsook.
Trond skreiv:
>Jeg er mye enig med Janne, men har likevel *en* innvending: Janne
>fokuserer på mannfolk *generelt*. Jeg ville snevre inn siktet mye mer, til
>den spesielle USA-inspirerte-kulturen til mannlige data-individualister.
>Denne kulturen karakteriserte jeg slik i en polemikk mot Erling Fossen i
>Klassekampen i april 1995:
>
>>...nettet er fortsatt i sin pubertet,
>>bokstavelig talt. Nett-kulturen inneholder i dag et sterkt innslag av
>>amerikanske gutter/menn som er gode i data, men svært ofte dumme og
>>uvitende når det gjelder politikk og samfunnsforhold. De tror at
>>verden er USA, i den grad de overhodet interesserer seg for verden. De
>>har et oppblåst ego og en umåtelig sjøltillit som ikke står i noe
>>rimelig forhold til den kunnskap og innsikt de mangler. Politisk sokner
>>de svært ofte til den såkalte libertarianer -retninga, en slags
>>ultra-utgave av Fridemokratene, Fr.P.-utbryterne på Tinget.
Jeg er veldig enig med deg i at USA-kulturen er mye verre enn mye av den
norske, og en må være forsiktig med å generalisere for mye mellom ulike
kulturer m.h.t resultater. Det er gjort en del forskning på
nettkultur/kjønn på internettfora av ulike slag, det meste fra USA, alt fra
on-line chat-fora til mer seriøse diskusjonslister. Det aller meste er
gjort på on-linefora. Men den forskninga jeg refererer til i intervjuet, er
gjort på to e-postbaserte diskusjonslister, slik som denne, hvor alle
innlegg automatisk kommer inn. Begge listene er faglige; med hovedvekt av
akademikere ved universitet, samt en del studenter som er kommet
forholdsvis langt i utdanninga si. Den ene lista er lingvistisk, og den
andre om amerikansk litteratur. På bakgrunn av dette, tør jeg påstå at
deltakerne er relativt samfunnsinteresserte mennesker, og ikke
representative for den datafrik/fridemokratiske nett-gruppa som du
beskriver.
>
>Med fare for å være inhabil (feil kjønn, ivrig nett-deltaker, polemisk
>debattstil) vil jeg si at det er for upresist å rette skytset mot mannskulturen
>generelt når man forsker på nettets kjønns-skeivhet. Nettet har nemlig siden
>sin barndom vært særskilt og sterkt preget av den nådeløse instillinga
>"vi-er-alle-superkompetente-tøffinger-som-hverken-ber-om-nåde-eller-gir-det".
Det er klart at erfarne nettdeltakere nødvendigvis til en viss grad
sosialiseres inn i den type kultur/kulturer som dominerer, og det er alltid
viktig å se forskningsobjektet i forhold til diskursen. Men på tross av
dette, kan en ikke skille nettverdenen ut fra den virkelige verden i
forhold til de praksisene som utøves på nettet. Nettbrukerne tar med seg
erfaringer, kunnskap og praksiser fra "den virkelige verden" inn i den
"virtuelle", selv om de bruker den i en helt spesiell kontekst.Som mange
har vært inne på før, er det helt klart mange årsaker til at overvekten av
internettbrukerne er menn, som bl.a. Liv Thommesen
var inne på: prioritering av tid, ulik tilnærmingsmåte til teknologi (lek kontra
nyttebruk), tilgang.KUF-departementet har nå satt i gang en rekke
forksningsprosjekter for å finne ut av hvordan kunnskap om kjønn &
læringsstrategier kan brukes for å utvikle flere typer
undervisningsstrategier
m.h.t IT-undervisning i grunnskolen, slik at både "leketilnærminga" og
"nytteorienteringa" m.fl.til IT er med på å få både jenter og gutter til å
interessere seg for og bruke IT.
Men når det er sagt, er det også viktig å se på oss som faktisk har kommet
oss inn på nettet. Susan Herrings forskning konsentrerer seg om disse, og
hennes
budskap er bl.a. å avlive myten om at nettet er et mer demokratisk sted å
være enn ellers i verden.For meg er ikke det viktige å si at
"mannskulturen" har skylda for at ikke kvinner som er inne på nettet deltar
mer. Det fører ingensteds frem, og er i utgangspunktet en temmelig
unyansert påstand.
Men - hvis det er trekk ved en praksis - som er med på å opprettholde
kjønnsskeivheta og en hierarkisk deltakerstruktur, mener jeg at det er
svært viktig å finne ut av hva dette består i, slik at det er mulig å
forholde seg til det og prøve å endre det. Analyser av menns og kvinners
samtalestil viser at menn har en mer konkurranseorientert stil, mens
kvinners er mer samarbeidsorientert (DETTE ER GROVE
"SEKKEKARAKTERISTIKKER"/STEREOTYPIER).
Offentlig debatt er en konkurranseorientert diskurs på mange måter, og i
mange sammenhenger vil det være umulig å endre på dette (f.eks i
toppolitisksammenheng/ sammenhenger hvor det er stor uenighet mellom
deltakerne og mye som står på=A8spill). Men i andre sammenhenger, som f.eks
her på forumet, vil det være en fordel tror jeg om så mange som mulig av
abonnentene deltar, menn og kvinner, ferske og erfarne, arbeidere og
akademikere;nettopp fordi vi har mange felles mål/prosjekter. Derfor tror
jeg det er viktig at spesielt erfarne aktive deltakere, som deg, velger sin
stil med omhu, alt ettersom hva formålet er, hva man ønsker å oppnå og hvem
en henvender seg til.
Min påstand er at jo mindre "unødvendig" krass stilen er, jo flere
ferske/usikre tør å kaste seg inn i debatten. Og samtidig må usikre
kvinner/ferske/menn tørre å kaste seg frampå. Slik jeg ser det, er det en
dynamikk mellom disse to momentene.
>Så min ærbødige påstand er at denne spesielle USA-inspirerte
>ego/bølle/elite-mentaliteten - som har vært et forbilde og en
>sosialiseringsfaktor for mange mannlige nettsurfere også i Norge - må
>trekkes inn som en vesentlig del av forklaringa når det gjelder nettets
>dårlige start m.h.p. kjønnsbalansen.
>
>Sjøl de mest storkjefta av oss mænd på KK-forum er mjuke i forhold til
>dette, hevder jeg (og er altså klar over at jeg kanskje er inhabil).
>
>Hva sier du, Janne?
Som tidligere nevnt er jeg til enig i at dette er en medspillende faktor.
Og det er svært viktig at vi har et bevisst forhold til dette; ikke bare
for å forklare, men ikke minst for å finne ut hvordan hver enkelt kan bidra
til å forandre en slik kultur, hvorenn vi ferdes både på nettet og i den
virkelige verden..
Med vennlig hilsen (en kanskje demokrati-naiv)
Janne Bromseth
>
>
>Trond Andresen
>
>****************************
>
>Her er intervjuet med Janne i sin helhet:
>
>> Internett-debatt:
>>
>> På store menns krigsarena
>>
>> Det er en gruppe dominerende menn som setter premissene for debatten
>> på Internett. Debatten blir en krigsarena hvor ordene er våpen og de
>> andre debattantene er fienden.
>>
>> Så snart det blir mange nok kvinner som melder seg til debatt på
>> Internett,
>> trår mennenes angrepsteknikker i kraft, sier Janne Bromseth.
>>
>> Dette gjør det vanskelig for kvinner å nå fram med sine meninger,
>> viser en undersøkelse hovedfagsstudent Janne Bromseth ved NTNU har
>> gjort i forbindelse med en oppgave i anvendt språkvitenskap. - Det er
>> en langt større andel menn enn kvinner som har tilgang og gjør bruk av
>> debatt forum via elektronisk post, sier Janne Bromseth, og viser til
>> både egen undersøkelse og forskning gjort av den amerikanske forskeren
>> Susan Herring. - Det som er mer oppsiktsvekkende, fortsetter hun, - er
>> at den prosentvise andelen innlegg fra kvinner er enda mindre. Dette
>> tyder på at mange kvinner i beste fall er passive tilskuere til
>> debatten.
>>
>> De menn som legger premissene for meningsutvekslingen, er proffe
>> debattanter med lang er faring i kunsten å skrive. Dette er spesielt
>> viktig i en slik meningsutveksling hvor det ikke er rom for kroppspråk
>> eller annen ikke-verbal kommunikasjon. Skriftspråket - ordene - har
>> alt å si. Mennene har ikke noe ønske om å gi fra seg den makten det
>> ligger i å kunne bestemme debattens formål og utføring. De benytter
>> derfor ulike strategier som holder inntrengerne i sjakk. En slik
>> strategi kan være å tie det hele i hjel ved ikke å svare på innlegg.
>>
>> - Tallene viser at menn svarer oftest menn, så er det kvinner som
>> svarer menn, menn som svarer kvinner, og sist er det kvinner som
>> svarer kvinner. En annen metode for å holde på makten, er å avlede
>> debatten ved hjelp av å sette temaet inn i en annen kontekst. Slik
>> svarer man på en måte på innlegget, men tar selv over makten ved å
>> styre temaet inn i "sin" bane. En tredje måte er rett og slett å
>> avfeie eller latterliggjøre temaet. I tillegg til disse mekanismene
>> tyr de dominerende ofte til en teknikk på fagspråket kalt ad hominem.
>> I dagligdagse termer vil det bety at man tar mannen i stedet for
>> ballen - gjerne i indirekte form. - Språkhandlingen bærer preg av
>> debattinnstillingen, sier Bromseth, og mener med det at menns
>> kampinnstilling kan føre til ganske brutale verbale angrep på
>> inntrengerne.
>>
>> Kvinner svakere stilt
>>
>> Kvinner har vanskelig for å komme inn i debatten fordi de ikke er med
>> i den premissettende gruppen. Problemet blir spesielt tydeliggjort når
>> kvinnerelaterte temaer debatteres. Hvis kvinneandelen øker og spesielt
>> hvis den når så høyt som tretti prosent, føler menn seg dominert, og
>> motstandsmekanismene settes i verk. Det gjør ikke saken lettere at
>> kvinner også har en langt mer samarbeidende stil og et høfligere
>> språk, noe undersøkelser av reine kvinnefora viser. Dermed er kvinnene
>> igjen dårligere stilt til å nå fram på mennenes kamparena. Så kan man
>> spørre seg om kvinner burde bli tøffere.
>>
>> - Selvfølgelig kan de det. Kvinner er som regel flinke til å tilpasse
>> seg. Spørsmålet er om det er det vi ønsker, svarer Janne Bromseth.
>> Problemet da er at man gir etter for den dominerende gruppen - og går
>> inn i debatten på deres premisser. Dette er ofte ikke til det beste
>> for meningsutvekslingen i seg selv. - Det burde ligge til rette for en
>> mer samarbeidende måte å diskutere på, mener hovedfagsstudenten. -
>> Slik får man flere med i debatten med alt det medfører av nye impulser
>> og utvidede perspektiver. Det vil da være positivt?, spør hun.
>>
>> Ingen vidunderoppskrift
>>
>> Forskningen viser at det ikke nødvendigvis er kvinners dårlige
>> selvtillit i data og debatt som er årsaken til deres lave deltakelse
>> på internett-debatter. - Når man blir offer for de dominerende
>> gruppenes hersketeknikker - og dermed føler at en ikke blir hørt - er
>> det et logisk resultat at man trekker seg ut og bruker tiden sin på
>> andre ting. Dette gjelder både kvinner og svakere stilte menn, mener
>> språkvitenskapsstudenten.
>>
>> Bromseth, som selv har god erfaring fra flere debattforum - blant
>> annet som tidligere leder av Studentersamfundet - har ingen enkel
>> oppskrift på hvordan kvinner skal få mer å si på internetts
>> debattsider. - Kanskje skulle vi samle mange kvinner - og presse
>> gjennom vår stil - uavhengig av hva den dominante gruppen måtte si og
>> mene, spør hun, men stiller samtidig spørsmål om det virkelig er den
>> rette veien å gå. - Problemet er at dette er noe som har gjennomsyret
>> vårt patriarkalske samfunn i alle år. De forsvarsmekanismene som
>> utløses, er ofte - ja nesten alltid - ubevisste, og dette lar seg ikke
>> løse i en håndvending.
>>
>> Hun legger vekt på at det som er viktig nå, er å belyse hva som er
>> problemet - og hvordan de forskjellige mekanismene virker - og
>> bevisstgjøre seg dette. - Dernest er det viktig å se på hvorfor det er
>> som det er. Dette er noe det forøvrig blir gjort mye interessant
>> forskning på i dag, sier Janne Bromseth, og ser med spenning fram til
>> å følge utviklingen av kvinners bruk av data.
>>
>> av Ole-Henrik Larssen
>
>****************************
>
>> July/August
>> 1996
>> CYBERSELFISH
>>
>> by Paulina Borsook
>
>> Silicon valley, one of the country's biggest recipients
>> of government largesse, would like to bite the hand
>> that feeds it. Paulina Borsook, a Wired magazine
>> contributing writer, reports on the growth of
>> cyberlibertarianism.
>>
>> I grew up in Pasadena, California, attending
>> school with the sons and daughters of fathers
>> (yup, in those days it was only dads) who worked at
>> Caltech and the Jet Propulsion Laboratory. These
>> parents of my classmates were my first encounter with
>> technologists, and they were, to a man, good liberals.
>> These were the kind of folks who would have Pete Seeger
>> do a benefit concert for our school. They voted New
>> Deal Democratic; they were the grateful recipients of
>> all the money the U.S. government had poured into
>> science, post-Sputnik; they had a sense that the
>> government could do and had done good things, from
>> building Boulder Dam to pulling off the Manhattan
>> Project to putting a man on the moon. And, as
>> beneficiaries of government largesse in ways they were
>> well aware of -- from the GI Bill to interest
>> deductions for home mortgages to the vast expansion of
>> government funding for R&D -- they felt society in
>> general, as manifested in the actions of the
>> government, had an obligation to help everyone in it.
>>
>> They were also fully aware of the positive value of
>> government regulation, from the reliability of the
>> FDA-mandated purity of pharmaceutical-grade chemicals
>> they used in their research to the enforcement of
>> voting rights for African-Americans in the South. And
>> what with the very visible air quality problems in the
>> Los Angeles basin (their government-funded studies had
>> recorded the smog death of trees in the encircling San
>> Gabriel Mountains by the 1960s), they were able to see
>> the benefits of regulation in the local ban on trash
>> incineration, the regulation of refinery effluents in
>> the L.A. area, and the implementation of federally
>> stipulated smog devices on automobiles.
>>
>> So it came as a shock, when, 20 years later, I stumbled
>> into the culture of Silicon Valley (my first job at a
>> software company, 1981; first job at a computer
>> magazine, 1983; attendance at the first commercial
>> conference devoted to the Internet, 1987; token
>> feminist/humanist/skeptic on the masthead of Wired
>> magazine, 1993). Although the technologists I
>> encountered there were the liberals on social issues I
>> would have expected (pro-choice, as far as abortion;
>> pro-diversity, as far as domestic partner benefits;
>> inclined to sanction the occasional use of recreational
>> drugs), they were violently lacking in compassion,
>> ravingly anti-government, and tremendously opposed to
>> regulation.
>>
>> These are the inheritors of the greatest government
>> subsidy of technology and expansion in technical
>> education the planet has ever seen; and, like the
>> ungrateful adolescent offspring of immigrants who have
>> made it in the new country, they take for granted the
>> richness of the environment in which they have
>> flourished, and resent the hell out of the constraints
>> that bind them. And, like privileged, spoiled teenagers
>> everywhere, they haven't a clue what their existence
>> would be like without the bounty showered on them.
>> These high-tech libertarians believe the private sector
>> can do everything -- but, of course, R&D is something
>> that cannot by any short-term measurement meet the test
>> of the marketplace, the libertarians' measure of all
>> things. They decry regulation--except without it, there
>> would be no mechanism to ensure profit from
>> intellectual property, without which entrepreneurs
>> would not get their payoffs, nor would there be
>> equitable marketplaces in which to make their sales.
>>
>> When I was asked to participate in a survey on the politics of the
>> Net, the questions presumed respondents were libertarian, but
>> charitably gave space for outdated contrarian views. When Byte
>> magazine's former West Coast bureau chief wrote an editorial mildly
>> advocating government subsidy for basic Net access for elementary
>> schools and public libraries, the only response he got was outraged
>> flames from libertarians.
>>
>> And when Self magazine started an online gun control conference on The