Bjarne Nærum skrev:
>
>Jeg ba for ei tid tilbake forumets Damer opp til dans, etter at jeg
>bl.a hadde vært slem nok til å spørre om dere satt fast i titteskapet
>av mangel på demokratisk dannelse. Noe jeg sjøl nekta å tro på.
>
>Etterpå har jeg fått svingt meg litt med flere av dere, og det har vært
>givende. Med Christine Myrvang, Solveig Mikkelsen og flere. Janne CH
>Bromseth. Og så Trude Evenshaug da - først forkledd som Hverven, men som
>etterhvert avslørte seg som Dama til Hverven!
>
>Og nå er det kanskje damenes dans? Kan ikke f.eks du by opp, Trude - nå
>som du etter hva jeg har skjønt har fått levert hovedoppgaven din - og
>fått mer tid til sånt? Du skrev:
>
>>Den handler blant annet om demokratisk dannelse. Men det tar Tid å skrive
>>en hovedoppgave, og da har PC'n å virke og gjøre jobben sin. Lek og fjas
>>har jeg verken tid eller tålmodighet til.
>
>Men kan du ta deg litt tid nå? Oppgaven din ble jeg nysgjerrig på. Har
>den noe relevans for diskusjonene vi har hatt her, om titteskap og IT
>som demokratisk medium, om jenter og IT, Damer og KK-f?
>
Jeg takker for interessen. Som den journalist jeg var, skal jeg forsøke å
koke flere måneders arbeid ned til tabloide utrop. Arbeidet er levert til
pedagogikk hovedfag (UiO) og heter "Skolemann versus Stortingsmann. Et blikk
på 1830-årenes danningsdiskurs". Det ytre tema er striden om
danningsinnholdet i den lærde skolen (latinskolen) i Norge på 1830-tallet,
representert ved nyhumanisten Frederik Moltke Bugge og realisten Herman Foss.
Dette kan synes fjernt fra moderne IT-debatt og andre KK-forum-debatter, men
du verden: Etter å ha brukt en del tankekraft på å reflektere over hva
historieskrivning er og kan være, og etter å ha begått et nærstudium av en
historisk kulturdebatt slik den er nedfelt i konkrete og avgrensede tekster,
skal det godt gjøres å overse relevansen.
I den pedagogiske historieskrivningen har det vært vanlig å betrakte de
historiske realistene som demokratiets (og med det det norskes) fremste
bannerførere. Det var de som åpnet skolen, fremmet enhetsskolen og - ikke
minst - innførte de nyttige fagene i skolen (realia). Nyhumanistene (også
kalt klassisistene) derimot, var antidemokrater, de representerte
overklassens dannelse (rett nok), de var ikke representanter for det norske
og deres innsikter var unyttige.
Mitt arbeid problematiserer en slik framstilling og den rekonstruerer den
tradisjonelle skolehistoriske lesemåten som et bidrag til den større
fortellingen om demokratiseringen av Norge. Det avdekker også at en
tradisjonell positivistisk og empiristisk historieskrivning både har et nært
slektskap med de historiske realistenes historiesyn, vitenskapssyn og
tekstforståelse. Dette fører til historiske konstruksjoner som både
sementerer og villeder, og som strengt tatt gjør det irrelevant og
unødvendig å lese historie i det hele tatt. Historien er bare egnet til å gi
det moderne mennesket en styrket selvfølelse fordi alt jo går så meget bedre
nu...
Det er med en viss beven jeg på dette forumet bekjenner at til dette
arbeidet jeg hatt god og avgjørende nytte av innsikter som nyere
litteraturteori har bragt til torgs. Uten syn for at det tekster gjør kan
motsi det tekster sier, er det etter mitt syn ikke mulig å få annet enn
museal kunnskap om og innsikt i historien. I denne spenningen er det mulig å
ane hva historien gjorde og fortsatt gjør.
Fra sidelinja framstår kk-forum som et retorisk felt av dimensjoner, der
historiens grep om nåtida og ikke minst, framtida, for meg synes å være
selve debattens tema. At kk, som har såvidt sterke krefter som vil stramme
grepet for å fastholde en kanonisk forståelse av både fortid og framtid, gir
seg i kast med en åpen nettdebatt, er spennende.
Så vidt jeg husker, var det for en tid tilbake en smule debatt om
skjermtitternes legitime rett til å titte... Morsomt, men absurd. Debatter
på nettet er jo nettopp å flytte debatter fra det lukkede rommet til det
åpne. I denne forflytningen endrer diskursen seg. Selv de anonyme titterne
har innflytelse på diskursen i kraft av sitt nærvær. Da går det ikke lenger
an å føre det lukkede rommets debatt. Da kan ikke (lenger?) noen med hell
vokte over verken den rette lære eller den rette form på andre måter enn ved
å argumentere. Til det kreves demokratisk dannelse. Etter mitt syn fordrer
en demokratisk dannelse en selvrefleksjon som lærer av historien - ikke
først og fremst for det den var, men for det den er.
Til sist en liten kommentar til Bjarne N.s herming av Rosi Braidotti:
>Tilsvarende kritiserer Rosi Braidotti det hun kaller et nostalgisk savn
>av naturen og sier seg, ifølge KK, fullstendig uenig med Vandana Shiva,
>indisk forsker og kvinneaktivist som knytter begrepet "det feminine
>prinsipp" til naturen. Hun sier:
>
>"Den rene natur i dag er en falsk oppfinnelse. Naturen døde på 1800-
>tallet. Alle som har tatt en dispril, alle som har fått en tannfylling er
>en kyborg. P-pillen forandret livene våre. Vi må slutte å tenke instrument-
>elt på teknologi. Hvorfor ikke med følelse? Teknologi er en del av vårt
>daglige liv og identitet."
Naturen døde ikke på 1800-tallet. Det ble derimot oppfunnet på slutten av
1700-tallet inspirert av Jean-Jacques Rousseau. I boka Emile (1762)
gjennomfører Rousseau en radikal kulturkritikk ved å konstruere en
opprinnelig natur som gutten Emile skal oppdras av. Avsondret fra den
fordervelige kulturen, skal Emile lære av de utfordringene naturen stiller
ham overfor. Som kulturkritikk er Rousseaus prosjekt genialt, men som
pedagogisk prosjekt bryter det sammen fordi oppdragelsesprosessene er totalt
overlatt til pedagogens suverene tilrettelegging av den såkalt rene natur.
Det finnes ingen natur uten kultur. Mødres og andre pedagogers
tilrettelegging for læring har sånn sett prinsippielt like lite med et
autentisk naturbegrep å gjøre som moderne teknologi.
Med hilsen Trude Evenshaug, som ennå ikke er ferdig med eksamen...
tel. + 47 22 23 98 41 (p) tom.egil.hverven@nrk.no
23 04 85 71 (w)
911 39 953 (GSM)