Først to uker med myrderier. Så intervensjon. Begge deler inngikk i følge
Staurset i en strategi som alle kapitalistiske makter + Indonesia var
innforstått med, og som resten av verden inklusive mediene ikke har fått med
seg:
(1) Først skremme vettet av separatister i andre deler av Indonesia ved
14 dager med myrderier i Øst-Timor
(2) Så redde ansikt og vise at man er humanister
Denne teorien har den fordel for tilhengerne at den opprettholder et trygt
og velkjent verdensbilde for dem: Kapitalistiske og/eller imperialistiske
regjeringer (k/i-regjeringer fra nå av) som alltid og uten hindre løper USA
sitt ærend fullt ut, og som er gode busser med diktatorene i land som
Indonesia. Denne vel samkjørte forsamlinga av k/i-regjeringer fører som
vanlig den godtroende verdensopinionen bak lyset, og gjennomskues bare av et
lite mindretall av analytiske og illusjonsløse marxister.
Jeg tror mer på en annen forklaring: De to ukene gikk ganske enkelt fordi
omverdenen kviet seg for å intervenere militært og i stedet håpet å presse
Indonesia til å holde opp v.h.a. diplomatiske midler, og (sjølsagt, ingen
illusjoner her, Lars) fordi man også kviet seg for å komme på kant med en
gammel alliert, og dermed var tibakeholdende i det lengste. Dette gjelder
bl.a. USA og Australia. Med andre ord at det ikke var snakk om en overordna
konspirasjon eller plan om "to uker for at Indonesia kan få skremt vettet av
andre separatister, så stopp", men at de forskjellige regjeringer
manøvererte ut fra egne interesser i en situasjon som var vanskelig for dem,
og hvor de måtte ta sterkt hensyn til politisk press fra egen opinion. (Men
at Indonesia sjøl gjennomførte myrderiene med et del-motiv om å skremme
andre separatister, tror jeg er riktig. Da vil jeg legge til at de også
gjorde dette i rein og skjær frustrasjon og hevnlyst - like "rasjonelt" som
da portugiserne i raseri fylte avløpsrørene i Mosambik med sement, før de
ble tvunget til å gi opp kolonistyret der.)
Situasjonen var vanskelig for k/i-regjeringene på grunn av det jeg har
påpekt mange ganger før, "KIU" (kommunikasjons-, informasjons- og
utdanningsrevolusjonen), som er i rivende utvikling og har skapt en
situasjon som de ikke liker, men kan gjøre lite med. Og kombinasjonen av
moderne medier og kommunikasjonsmidler på den ene sida, og mer og mer
velutdanna middel- og arbeiderklasser i de rike landa, som nok kan være
kapitalisme-vennlige i sin økonomiske ideologi, men ikke godtar barbari på
samme måte som før - den *er* meget slagkraftig. Et spesielt moment som drar
i samme retning, er at mediene (samtidig som de blir mer kommersielle) er langt
mindre regjeringslojale enn før - dette gjelder hele verden og har sammenheng
med virkninga av KIU på de som jobber i media.
Økonomisk ulikhet og markedsliberalisme, ja - åpent diktatur, massemyrderier
og blodig undertrykking - NEI. Dette er opinionstendensen verden over. Det første er
noe vi må bekjempe, men glem ikke, fordi du blir oppgitt over dette, at det
*andre* er pokker så positivt. Den typiske innflytelsesrike journalist i
toneangivende medier i verden i dag tjener fett, har pengene sine i aksjer,
lever dyrt, er mot kollektive goder og for privatisering. Men samtidig er
hen medlem av Amnesty, anti-rasist, støtter indianerne i regnskogen og gir
penger til Redd Barna og Greenpeace. Dette siste er BRA, og jævli viktig å
være klar over, for det er en del av forklaringa på hvorfor k/i-regjeringene
får mindre handlingsrom enn tidligere (bortsett fra i den økonomiske
politikken, hvor det er mulig for dem å ture fram nærmest uimotsagt -- dette
også i samsvar med analysen ovenfor).
Staursets teori minner meg om en type "marxistisk" historieskriving som
beskriver alle framskritt under kapitalismen (helse, utdanning, etc.)
UTELUKKENDE som et resulatt av at kapitalistene innfører slike reformer når
de ser seg tjent med det (en sunn og utdanna arbeiderklasse gir større
profitt), dvs. man ser bort fra det press kapitalistene er utsatt for fra
andre klasser og grupper i samfunnet - og til og med uenigheter og
interessemotsetninger innafor kapitalistklassen sjøl.
Hvis vi insisterer på at kapitalismen og dens k/i-regjeringer alltid kjører sine
planlagte løp som *alltid* og *uten unntak* er *totalt* kyniske og *bare*
det -- og lykkes med dette, samtidig som et hvert bra utsagn og en hver
bra handling som måtte komme fra k/i-regjeringene *alltid* og *utelukkende*
er til kosmetisk bruk overfor de lettlurte massene, så gjør vi bildet svartere
og vanskeligere enn det er i virkeligheten. Da skusler vi bort
muligheten til å forandre verden i riktig retning.
Trond Andresen