Det legges ut her med hennes tillatelse.
Trond Andresen
********************************'
Uten opprør er man ikke feminist
Den svenske kjønnsdebatten har nådd Norge og har ført til debatt og
interesse for feminismen. Vi i Kvinnegruppa Ottar har med interesse lagt
merke til hva de norske aktørene i debatten uttaler seg om, og spesielt hva
de ikke er interessert i. Som redaktør av ei planlagt bok om emnet, er
Cathrine Sandnes intervjuet i SA 20 juli. Og i den forbindelsen avlegger
hun, som hun har fått for vane i slike situasjoner, oss i Kvinnegruppa
Ottar en visitt. I intervjuet er vi i Ottar nesten helt alene tillagt
ansvaret for at det norske “likestillingsprosjektet ikke har vært helt
vellykket”. Det er komisk at Cathrine Sandnes føler seg så undertrykt av
feminister som mener og gjør noe, at hun i hvert eneste intervju har behov
for å forsvare seg. Hun som definerer ikke bare seg selv, men alle kvinner
vekk fra offerrollen. “Det er lite fruktbart å definere seg som undertrykt
i dag,” sier Cathrine Sandnes.
Intervjuet føyer seg pent inn i rekken. Etter suksessen til boka Fittstim
har det blitt trendy å smykke seg med ordet feminist blant unge
journalister i hovedstaden. Cathrine Sandnes sier til SA at en ikke må være
for eller mot porno, for eller mot kontantstøtte, det sentrale er å styrke
kvinners selvfølelse! Redaktørene bak en annen av de tre planlagte bøkene i
kjølvannet av Fittstim uttaler i flere intervjuer at de ikke ønsker å slåss
mot mannen eller mannssamfunnet, og vi trekker på smilebåndet. For om
feminismen har mange former, er erkjennelsen av den strukturelle
kvinneundertrykkingen felles eiendom. Patriarkatet gir menn privilegier og
spillerom på vår bekostning, og feminismen kan ikke være annet enn kamp mot
mannssamfunnet. Som alternativer til gamle ideologier, og i opposisjon til
vedtatte normer, har ulike retninger innenfor feminismen levd side om side.
Det representerer opprør, avstand fra dogmer, og åpner for nytenkning og
kreativitet. Men så vid er heldigvis ikke feminismen at den inkluderer alt
og alle.
I USA er det i 30 stater lovlig for ektemenn å voldta konene sine. Det ble
ikke regnet som en forbrytelse i Storbritannia før i 1991. Å slå kvinner er
for mange menn normalt. Og i pornoen blir kvinner partert, bretta ut,
lemlesta, kalt for hore, bitch og ludder. Pornoen maler budskapet om at
kvinner skal holdes på plass, voldtas, slås, bindes og piskes. Vi blir
stadig utsatt for systemer som forteller oss at vi er mindre verd enn menn.
Og det virker. Vi ser på oss sjøl som mindre verd. Feministenes oppgave er
å bringe disse perspektivene inn i debatten. De ulike områdene for
kvinnekampen henger sammen: kvinnelønn, yrkesvalg, jenters utdanning,
kvinners sjølstendige status, fattigdom, prevensjon og abort, porno og
prostitusjon. Det handler om verdighet, levekår og livsutfoldelse. Hvis
feminismen ikke viser dette, har vi verken analyse eller visjon å tilby. Og
uten visjon og analyse har vi heller ingen kampkraft. Men å forandre
samfunnet er ikke viktig for de trendy og navlebeskuende ”feministene” som
skal utgi bok i hovedstaden. De definerer retten til å spise kake til
frokost som den nye kvinnesaken.
Hele samfunnet oversvømmes av individualisme. Innen kvinnepolitikken kan vi
se de verste utslaga av liberalismen som fettsuging og Kvinner for porno.
Det hele gjøres til et spørsmål om personlig lykke og egne, private valg:
Hvis jeg mener det er best for meg å ta skjønnhetsoperasjon, underordne meg
ektemannen eller bli fotografert for Lek, så skal da vel ingen legge seg
opp i det! Mot dette har kvinnebevegelsen de siste 30 åra stilt den
kollektive parolen: "Det personlige er politisk!" Kvinnemishandling er en
offentlig sak. Private skjønnhetsoperasjoner er en politisk sak. Å innta og
tilpasse seg en tradisjonell kvinnerolle i samfunnet og ekteskapet, er også
et politisk valg. Det sier noe om samfunnet at skjønnhetsoperasjoner øker i
antall. Og det er en kollektiv sak! Individet har ansvar for egne
handlinger, også fordi de angår kollektivet og hele samfunnet.
Det dreier seg om å ta plass og definere egen virkelighet. Det dreier seg
om å bli subjekt i eget liv og ikke objekt. Om at jenter skal ta plass og
rom og legge premisser. Jada, mange kvinner har fått kjøpekraft og eget liv
og livsutfoldelse. Den strukturelle kvinneundertrykkingen kan i vårt land
oppleves lettere, men patriarkatet er der like fullt. Og så lenge kvinner
er definert som spesielle, som den andre, som det annet kjønn, vil vi ta
opp mindre plass og kreve mindre rom.
Vi skal ikke akseptere klager på jenter som snakker for mye i timen, mens
guttene bråker på helt naturlig vis. Å ta plass og rom for jenter gjøres
ikke smertefritt, og det er det vi oppfatter at forfatterne av boka
Fittstim i Sverige vil beskrive. Og forfatterne skildrer det godt, og
oppfordrer jenter til å ta sin rettmessige plass og bestemme over egen
kropp. Svakheten med prosjektet er at de overlater denne kunnskapen til den
enkelte, og dermed blir prosjektet for lite forankret i teori og historie.
Jenter trenger støtte til dette, århundrer lang forskjellsbehandling
trenger et organisert alternativ.
Kvinnepionerene slåss for stemmerett og mot lovforbud mot prevensjon.
Kvinnebevegelsen på 70-tallet fikk utrettet store ting, og ikke tror vi på
myten om de stygge, lesbiske mannehatere som brente BH'er til frokost,
forsømte barna hele dagen og kastrerte mennene til kvelds. Historien om de
humørløse, firkanta og slemme syttitallsfeministene er skapt i
patriarkatets bilde. Og de mytene er faktisk en del av de sanksjonene som
kvinner blir møtt med når de gjør opprør. Og de mytene har Cathrine Sandnes
og hennes kollegaer slukt med agn, søkke og snøre. Den eneste autentiske
handling kvinner kan gjøre under patriarkatet er opprør; uttalte Simone de
Beauvoir. Oppslagene i kjølvannet av Fittstim, viser at mange gjerne vil ri
på den nye feministbølgen uten å betale prisen. For opprør er ikke
populært. I kappløpet de siste månedene om å definere de forskjellige
former for feminisme, er opprøret fraværende. Og uten opprør er man ikke
feminist!
Asta Beate Håland
Maritimw@online.no