Prisen for fred i Irland
William M Lafferty
Etter mer enn ett år med kontinuerlige forhandlinger om en ny lokal
regjering for Nord-Irland, har fredsprosessen brutt sammen i Belfast.
Det ledende protestantiske partiet, Ulster Unionist Party (UUP), med
nobelprisvinneren David Trimble i spissen, har nektet å ta sjansen på en
varig fred. En historisk fellesinnsats fra London, Dublin og Washington,
samt klare innrømmelser fra det militante nasjonalistiske partiet Sinn
Fein, har ikke vært nok til å overbevise unionistene. David Trimbles
parti brukte mindre enn 20 minutter på å drøfte, og forkaste, det siste
løsningsforslaget fra Tony Blair – et forslag med massiv støtte i det
britiske parlamentet. Unionistene opprettholder dermed det historiske
slagordet: »Ulster Says No».
Situasjonen skaper alvorlige problemer for en videre utvikling mot fred
i Nord-Irland. Den bidrar også til ettertanke om fjorårets tildeling av
Nobels fredspris. Mens mange utenlandske kommentatorer har stilt
kritiske spørsmål til David Trimbles verdighet i forhold til prisen, har
de fleste reaksjonene i Norge vært vesentlig mer forsiktige. Dette er
kanskje ikke så rart, gitt den meget spesielle stillingen fredsprisen
har oppnådd i Norges internasjonale selvbilde. Det finnes lite som er
norsk som trekker mer oppmerksomhet i utlandet enn Nobelkomiteens årlige
ritual for fred, og verken Marienlyst eller Akersgata er interessert i å
skape et dårlig inntrykk.
Representantene for Nobelinstitusjonen i Oslo sier imidlertid at de vil
ha kritisk debatt rundt prisen, og man burde ta dem på ordet.
Sammenbruddet i den irske fredsprosessen gir grunn til minst to kritiske
spørsmål: (1) har David Trimble vist seg å være en verdig prisvinner; og
(2) har prisen faktisk bidratt til fred?
Når det gjelder det første spørsmålet, er det meget vanskelig å svare
annet enn »nei». Trimble har vist seg å være en meget nølende og
bakstreversk prisvinner. At han i det hele tatt gikk med på fredsavtalen
ser nå ut til å være mer et spørsmål om taktiske vurderinger og et
enormt press fra London, enn en modig handling for å bryte ned barrierer
og bygge gjensidig tillit. Holdningen hans kom klart til synet allerede
under tildelingen av prisen i Oslo. Mens den andre prisvinneren, John
Hume, brukte en hver anledning til å snakke om forsoning og tilgivelse,
brukte Trimble sitt historiske øyeblikk til å fremme flere meget krasse
og sårende angrep på lederne av partiet Sinn Fein. Gitt at det var
nøyaktig disse lederne Trimble var nødt til å samarbeide med for å oppnå
fred, var dette et usedvanlig negativt trekk. Å identifisere sine
politiske motstandere med »fascisme», og å gå til personlige angrep på
partilederen for Sinn Fein, Gerry Adams, var neppe i Alfred Nobels ånd.
Og dessverre har begivenhetene siden prisutdelingen bekreftet at
Trimbles opptreden ikke var en tilfeldig »glipp». Ved bevisst å dreie
Langfredagsavtalen i retning av en konfrontasjon over avvæpning av IRA,
istedenfor et politisk samarbeid med Sinn Fein, har Trimble lykkes i å
underminere avtalens forsonende grunnlag. Ved å avvise alle garantier
fra London og Dublin, og ved stadig å mistenkeliggjøre sine motparters
hensikter, har Trimble stilt seg i spissen for de mest reaksjonære
krefter i sitt eget parti. Ved å si »nei» til alle fornuftige appeller
om veien framover, har Trimble bekreftet at han ikke eier de egenskapene
som forbindes med en Nobel fredsprisvinner.
En av de første og mest dramatiske reaksjonene på Trimbles negativisme
var avskjeden til nestlederen i det nye nord-irske parlamentet, Seamus
Mallon. Mallon, som i mange år har vært John Humes nærmeste medarbeider
i det moderate Sosialdemokratisk Arbeiderpartiet (SDLP), er kjent som en
meget sindig og nokså konservativ politiker. Hans avskjed slo ned som en
bombe i Belfast. Etter flere års nærkontakt gjennom endeløse
forhandlinger med Trimble og UUP, fant han til slutt å måtte kaste inn
håndkleet. Hans avskjedshilsen til Trimble og hans parti vil bli stående
som et testament til manglende mot og misbrukte sjanser.
Unionistene har, sa han, »stått fast på sine krav om en avvæpning av IRA
før partene kan komme sammen i en ny regjering. En slik betingelse
finnes imidlertid ikke i avtalen. Det er en betingelse som er fremmed
for avtalens prinsipper. Det de gjør er verre enn å hindre at det nye
inklusive regjeringsorganet fungerer. De hindrer at et slikt organ i det
hele tatt skal opprettes. De vanærer avtalen. De fornærmer dens
prinsipper.» (Sitert i Guardian Weekly, 22/07).
Lignende – og enda mer negative personlige karakteriseringer av Trimbles
rolle i prosessen – har kommet til uttrykk i lederartikler i aviser så
diverse som Irish Business Post, New York Times og Manchester Guardian.
Politikere på begge sider av Atlanterhavet har aktivt fordømt Trimbles
opptreden, og et medlem av US Kongressen (Joseph Crowley) har skrevet et
brev til Nobelkomiteen med anmodning om å revidere deres beslutning.
Dette vil selvfølgelig ikke skje: Nobelkomiteen og dens institutt ser
aldri tilbake i anger. Trimble er ikke den første prisvinner som ikke
fortjener prisen – og blir knapt den siste. Å skjelne mellom ekte
fredsfolk er en risikabel geskjeft. Men om vi ser bort fra den
personlige siden av saken, hva med prisens instrumentelle virkning? Hvor
stor risiko bør komiteen løpe når det gjelder innvirkning av prisen på
selve fredsprosessen? Tildelingen til Hume og Trimble kom midt i en
meget kritisk fase av hele prosessen. Var tidspunktet vel overveid? Var
valget på personene den mest gunstig? Og har effekten vært positiv?
Svaret på alle tre spørsmål må etter min mening være »nei». Tildelingen
til Hume og Trimble avledet oppmerksomheten fra de viktigste
konfliktlinjene i prosessen. Ved å velge én »katolsk» og én
»protestantisk» politiker, sendte komiteen en symbolsk – og meget
misvisende – melding til omverden. På et tidspunkt der det var klart for
alle at kjernen i konflikten sto mellom UUP og Sinn Fein, fokuserte
komiteen på SDLP og UUP. Prisen til Trimble signaliserte en moralsk
anerkjennelse av den ene siden i konflikten – en anerkjennelse som han
fort viste vilje til å utnytte maksimalt. Ved å skifte hele
oppmerksomheten vekk fra de politiske, sosiale og økonomiske sider ved
konflikten, og ved å late som om konflikten kun var et spørsmål om
avvæpning av IRA, maktet han – i »fredens navn» – å innsnevre, avspore,
og til slutt ødelegge prosessens finstemte balanse.
Nå kan det selvfølgelig argumenteres at Trimble kunne ha gjort det samme
uten Nobelfredsprisen – men dette må vel være en fattig trøst for
komiteen. Situasjonen er jo slik at han har solt seg i prisen, og brukt
den bevisst i sitt politiske spill. »Wrong man – wrong time – wrong
effect».
William M. Lafferty er professor i statsvitenskap og direktør av
forskningsprogrammet ProSus