Jeg svarer:
Personlig kjenner jeg for lite til de interne økonomiske forholdene i
disse landene til å kunne si om de var sosialistiske eller ikke. Jeg
synes Eriksen igjen henger seg opp i enkeltformuleringer som er uheldig.
Jeg kunne føyd til "eventuelt" i setningen hvor jeg skrev "de
sosialistiske landene". Det gjorde jeg ikke. Men jeg trodde mitt ståsted
var klart her i henhold til det første innlegget. Til spørsmålet om
demokrati i disse landene, tror jeg jeg imidlertid vet nok til ganske
klart å kunne svare "nei".
Men jeg tror det er her uenighetene står. Arne Eriksen (og Magnus
Marsdal) hevder at sosialisme ikke kan være despotisk. Jeg hevder det
motsatte. Eriksen begrunner dette blant annet slik:
"Problemet oppstår når han synes å fremme en påstand om at
arbeiderklassens interesser kan ivaretas av et despoti i ei
overgangstid. Dette forutsetter så vidt jeg forstår at arbeiderklassens
interesser kan fastsettes som objektivt gitte størrelser, uavhengig av
arbeiderklassen som politisk subjekt, det vil si ved vitenskapelig
virksomhet. Denne vitenskapelige fastsettelsen av arbeiderklassens
interesser må kunne foregå såvel under et despotisk regime som et
demokratisk. Følgelig kan et despotisk regime ivareta arbeiderklassens
økonomiske interesser like bra som et demokratisk regime, så lenge
regimet holder seg lojalt til de vitenskapelig fastsatte interessene til
arbeiderklassen."
Jeg mener delvis dette. Men bare delvis. En klasses interesser er
forsåvidt uavhengig av klassemedlemmenes ståsteder som politiske
subjekter. At jeg (og Eriksen?) velger å være revolusjonær(e), viser at
jeg/vi mener arbeiderklassen har andre interesser enn det dagens
arbeiderklasseflertall står for som politiske subjekter. Tilsvarende vil
jeg igjen nevne eksemplet Friedrich Engels, som helt og holdent forrådte
sin klasses økonomiske interesser til fordel for arbeiderklassen. Jeg
håper vi likevel er enige om at handlingene av dagens
arbeiderklassemedlemmer, som politiske subjekter, ikke er i samsvar med
dens økonommiske interesser (FrPs fagforeningsfiendtlighet, DNAs
knkurranseutsettigspolitikk, KrFs kvinnefiendtlighet).
Men jeg tror *ikke* at et despotisk regime vil være like bra til å
fremme arbeiderklassens interesser. Dvs at jeg tror en despotisk
sosialisme vil være langt dårligere stilt enn en demokratisk. Det
handler om å forene "hverdagsperspektivet" med de overordnede linjene.
Det despotiske regimet som klarer dette over lengre tid vil derfor vise
seg at jeg har undervurdert despotiet som politisk uttrykksform. Jeg
tror demokratiet styrker dette.
Dermed mener jeg å ikke stå for Eriksens konklusjon, at: "Politikk og
demokrati er egentlig unødvendig sløsing med ressurser under
sosialismen." Demokratiet vil gi sosialismen *langt bedre* vilkår.
Og, ja, jeg er også enig i at "Arbeiderklassen kan være noen
forferdelige stabeiser!" Jeg tror ikke sosialisme kan bygges uten
arbeiderklassens samtykke. Samtykke er imidlertid ikke det samme som
aktiv deltakelse. Men i det arbeiderklassen eventuelt er lei nok av en
despotisk sosialisme, så er det grunn til å tro at den vil forsøke å
styrte det. Derfor vil jeg anta at desptiet skaper en svakere
sosialisme, både internt og eksternt, enn demokratiet. Nettopp derfor
mener jeg kampen for demokrati er en av de viktigste kampene.
Arne Eriksen skriver videre:
"Min påstand er at det er de fundamentale produksjonsforholdene under
kapitalismen, som vitenskapelig kan fastsettes som i strid med
arbeiderklassens interesser. Når disse produksjonsforholdene er opphevet
(privat eiendomsrett til produksjonsmidlene), må arbeiderklassens
interesser bestemmes politisk, gjennom klassekamp, det vil si i
demokratiske fora. Hvis interessene i dettet seine stadiet kan
fastsettes vitenskapelig, blir arbeiderklassen som politisk subjekt bare
kilde til misvisning, rot og problemer."
Jeg tror mye av svaret på dette er gitt i det jeg har skrevet ovenfor.
Men - ett viktig punkt. Jeg er uenig i at klassekamp er kamp gjennom
demokratiske fora. Tvert imot er klassekampen noe som konstant omgir
oss. Ingen kan beskylde det gamle Suharto-regimet i Indonesia for å ha
vært demokratisk. Men det er også vanskelig å skyve under en stol det
faktum at de drev klassekamp med harde midler. Klassekampen er en
konstant prosess som vil eksistere så lenge klassene eksisterer. Det
handler om å vinne eller tape. Og seier eller tap er ikke avhengig av
demokrati, folkelig deltakelse. Men det hjelper absolutt.
Jeg er imidlertid ikke helt sikker på hvilket stadium av sosialismen
Eriksen snakker om. Er det umiddelbart etter revolusjonen? Er det etter
"verdensrevolusjonen"? Eller er det det klasseløse samfunn, (den
sosiale) kommunismen? Dette vil nødvendigvis gi ulike svar.
Eriksen skriver:
"Konklusjonen er at despotisk sosialisme er en selvmotsigelse, siden det
aldri under sosialismen kan fastslås at politiske beslutninger er i
overensstemmelse med arbeiderklassens interesser, hvis ikke
arbeiderklassen sjøl som politisk subjekt har gått god for
beslutningene. En kommunistisk vitenskap, som støtte for en despot,
uavhengig av arbeiderklassens egen artikulering av sine interesser, er
ideologi, som det var i Sovjet. Vitenskapen kan aldri løftes over
klasseinteresser, til støtte for en despot som angivelig ikke trenger
arbeiderklassens votum for å definere arbeiderklassens interesser."
Det er nettopp dette jeg er redd for. Jeg er redd for at et despoti kan
vende oppmerksomheten vekk fra arbeiderklassens interesser og over mot
sine egne personlige interesser, under sosialismen, som er et system med
intensivert klassekamp. Det er imidlertid ikke umiddelbart
arbeiderklassemedlemmenes subjektive stilling som er det sentrale. Det
er dens felles klasseinteresser, som delvis *kan* defineres også av en
despot. En klasse er et objektivt begrep. Når en industriarbeider sier
at det ikke eksisterer klasser i Norge i dag, og at han ihvertfall ikke
er en del av arbeiderklassen, så tar han feil. Klasser eksisterer
objektivt, nettopp i deres forhold til hverandre, som økonomiske
enheter. Det er dette som er interessant. Og historien har vist til
gagns at despoter av ymse slag absolutt har vært kapable til å
opprettholde sin egen klasses interesser (Robspierre, Napoleon,
Bismarck, Hitler, Suharto, Bresjnev etc.). Jeg vil spørre Eriksen om
hvilke spesifike kjennetegn kapitalismen har i forhold til sosialismen,
som gjør at et fåtall representanter, eller talsmenn, for borgerskapet
kan opprettholde klassens interesser?
For å unngå misforståelser vil jeg bare føye til følgende: Jeg er klar
over at alle de nevnte despotene førte sitt regime til sammenbruddets
rand, og dermed ble erstattet av andre regimer. Disse regimene
opprettholdt imidlertid despotienes *klassepolitikk*. Tyskland er "like
kapitalistisk" i dag som under Bismarck eller Hitler. Jeg tror heller
ikke at et despotisk *regime* under sosialismen vil vare så fordømt
lenge. Sørsmålet er bare hva det eventuelt blir erstattet av, med eller
uten en påfølgende omstyrtning.
Arne Eriksens konklusjon:
"Min påstand er følgelig at sosialisme som despoti er en selvmotsigelse
og
en umulighet, og jeg slutter meg til Bismos intensjon om å bekjempe
despoti i alle former."
Jeg er da uenig i første del av denne konklusjonen. Poenget mitt med å
terpe på dette, er at jeg tror det er fordømt viktig å være klar over
det. Gitt en sosialistisk revolusjon med et påfølgende demokratisk
styresett. Gitt så noe uforutsett, for eksempel en intervensjonskrig
eller en annen uforutsett hendelse som bringer landet inn i en
unntakstistand. Demokratiet fungerer ikke lenger, og gradvis samles mer
og mer makt i få personers hender. Når slutter dette samfunnet å være
sosialistisk? Demokrati og despoti er to ulike ytterpunkter. Finnes det
noe skille på dette? I tilfelle må selve sosialismen kun handle om
"grader av demokrati". Hva da med overgangen til kommmunismen?
Kommunismen er jo nettopp avskaffelsen av politikken, og dermed
naturligvis også demokratiet. Og hva inntrer når demokratiet svekkes ned
til "den magiske grensen"? Blir det kapitalisme? Er dermed kapitalisme
og sosialisme nærmest to ulike punkter på samme skala? Det ville i
tilfelle gjøre Sveits til et av verdens "mest sosialistiske" land. Jeg
synes det blir lite fruktbart å tenke i de baner.
Jeg tror en utvikling mot despoti kan være sannsynlig. Poenget mitt er
farene despotiet innebærer:
1) Utviklingen av en egen gruppe som fremmer sine personlige interesser
2) Utviklingen av kontrarevolusjonære tanker i folket.
Og det er nettopp i en overgangsfase despotiet er mest truende. Og det
er også i denne epoken kontrarevolusjonen står sterkest (forsmådde
kapitalister, kapitalistiske land).
Ergo er demokratiet noe vi må kjempe for. Men for å kjempe for det, må
vi være klar over hvor trusselen mot det kan komme fra. Poenget mitt er
at den kan komme ut fra sosialismen selv, for deretter å kuliminere i
kontrarevolusjon. Hverken bolsjevikene eller andre, reelt eller påståtte
sosialistiske statsbærende partier, tenkte i disse baner, nettopp fordi
de mente at sosialisme er demokrati. Det må ikke vi tenke, vi må derimot
gjøre sosialismen demokratisk. Hvordan har jeg så vidt vært inne på i
det første innlegget mitt om saken. Men det er denne diskusjonen som er
viktig. Og det er litt betegnende for KK-Forum og (de norske)
debattantene her at ingen har tatt tak i dette.
--- Mathias