"Med de kriteria som Brosche/Bismo er enige om, er arbeiderklassens
eventuelle oppslutning om styreformen, uinteressant. Sosialismen kan
rigges opp av teknokrater (f.eks. i et selvoppnevnt ledende parti) som
følger den oppskriften som ligger i definisjonen, og voilá, sosialismen
er etablert! Og i bakgården kan vi finne de elementene som Mathias
Bismo tidligere har forsvart i mange innlegg, nemlig den nødvendige
forekomsten av konsentrasjonsleire under sosialismen. Der må
dissidentene som ikke godtar partiets bygging av sosialismen,
plasseres."
Ett av to må gjelde for Eriksen
1) Han har ikke skjønt hva jeg mener
2) Han har ikke noe ønske om å forstå meg (og Paul Brosche)
Om det er 2) som stemmer, ber jeg ham si det rett ut, så kan jeg slippe
mer av dette. Om det derimot er 1) som stemmer, så sender jeg et
"arbeidsdokument" eller hva du skal kalle det til noe jeg håper kan bli
noe mer etter hvert. Og vær så snill - ikke forsøk å "nagle meg" ved å
vise til spredte sitater, tatt ut av sin sammenheng, jeg har ytret før
på forumet. Flere av de dokumentene jeg viser til, finnes på
<http://www.dkp-ml.dk/bib1.htm>.
SOSIALISME OG FOLKESTYRE
Den siste tiden har spørsmålet om sosialismens forhold til demokrati
blitt behandlet på debattsidene i Klassekampen. Man må i denne
sammenhengen ikke bare spørre seg hva demokratiet går i. Det sentrale er
å se demokratiets forhold til sosialismen. I hvilken grad hører det
sammen, og i hvilken grad kan det skilles. Venstresiden må være klar
over at det ikke finnes noen automatikk i at sosialismen utvikler seg
demokratisk. Historiske erfaringer viser oss tvert imot at en av våre
viktigste oppgaver vil være å kjempe for demokratiet - under
sosialismen.
Et klasseherredømme
I ethvert klassesamfunn vil folkestyret i virkeligheten være den
herskende klassens demokratiske styre. Det er dette som er kjennetegnet
på et klasseherredømme. Det betyr imidlertid ikke at hver enkelt person
innen herskerklassen har like mye personlig makt og innflytelse. Under
Hitlers regime hadde langt fra hver enkelt borger fulle rettigheter.
Særlig det jødiske borgerskapet, men også deler av det ikke-jødiske,
gjennomlevde kraftig personlig undertrykking. Mange ble utryddet, og
mange falt som følge av motstandskampen. Likevel råder det liten tvil om
hvilke klasseinteresser nazismen dypest sett representerte. Det var den
tyske storkapitalen som ble prioritert, på bekostning av arbeiderne, som
måtte slite med lønnsstopp og stadig færre faglige rettigheter. Hitlers
nazistiske regime var et borgerlig despoti.
Den marxistiske forståelsen av sosialisme, er at sosialisme er et
klasseherredømme. Sosialismen inntrer i det arbeiderklassen tar makten
fra borgerskapet og innfører sitt herredømme over borgerskapet. Som et
klasseherredømme, tar det ikke nødvendigvis en demokratisk form. Om vi
holder oss til et strengt begrepsapparat, betyr det at det sentrale ikke
er hvilken personlig makt hver enkelt arbeider besitter. Det sentrale er
i hvilken grad det er arbeidernes økonomiske interesser som settes i
forgrunnen. Det kan skje både på despotisk og demokratisk vis.
Historisk sett har ikke dette skillet vært vurdert. I stedet har man
skjematisk hevdet at sosialisme har vært og er demokrati. Lenins
spissformulering om at " Sovjetmakten er en million ganger mer
demokratisk enn den mest demokratiske borgerlige republikken." (Lenin:
"Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky", Oslo 1975, s. 38),
ble gang å gang brukt av Stalin til å forsvare en stat som på alle måter
var et despoti. Ut fra dette propaganderte han at i og med at staten var
sosialistisk, så var den et demokrati. Tilsvarende ser man retninger som
hevder at demokratiet er det avgjørende for sosialismen, som gjør hele
sosialismen til et demokratispørsmål. På tross av dette er
demokratispørsmålet på ingen måte uten interesse for venstresiden.
Hvorfor demokrati?
Dersom man mener sosialismen var realisert i Sovjetunionen, kan det være
liten tvil om at denne sosialismen var despotisk. Lenins, og i enda
større grad Stalins, personlige makt var omfattende. Likevel tillot den
russiske arbeiderklassen dette personlig undertrykkende regimet. Den
russiske arbeiderklassen hadde ingen begreper om demokrati. Samtidig
betydde despotiet en kraftig vekst for arbeidernes levevilkår. De
spesifikt russiske forholdene tillot despotiet å utvikle seg.
Norge er i en helt annen situasjon. Norge har en lang demokratisk
tradisjon, og er fremdeles et av de landene hvor folk mener å besitte
mest mulig personlig innflytelse over samfunnsutviklingen. Samtidig har
det norske folk gjennom to EU-avstemninger vist at det er beredt til å
benytte denne innflytelsen. Det er lite sannsynlig at det eksisterer noe
stort ønske om endring i dette. Et despotisk regime i Norge ville etter
alle solemerker få en kort levetid.
En annen og viktigere grunn, er likevel den faren som et despoti
representerer i en overgangsfase, der borgerskapet fremdeles står
sterkt. Den sovjetiske arbeiderklassens manglende evne og mulighet til å
reagere på skjevheter innen herskersjiktet, la veien åpen for
karrierejegere. I Kina ble dette forsøkt gjort noe med i forbindelse med
Kulturrevolusjonen, men selv om intensjonen var god, ble resultatet
katastrofalt. Arbeiderklassens aktive medvirkning i beslutningsprosessen
er imidlertid ingen garanti mot kontrarevolusjon, men den kan være
medvirkende til å gjøre den vanskeligere å gjennomføre.
Demokratiets innhold
En revolusjon må nødvendigvis være folkemassenes verk. Men massenes
deltakelse behøver ikke nødvendigvis være målrettet. Som regel vil den
tvert imot være resultat av en generell uvilje mot det bestående.
Entusiasmen for sosialismen vil derimot være et resultat av godt
propaganda- og agitasjonsarbeid. Å skape denne entusiasmen er nødvendig
for å kunne skape et sosialistisk demokrati. Uten entusiasme vil et
despoti være langt leteret å etablere. Det betyr at sosialismens første
oppgave må være vendt mot revolusjonens angrepspunkt. Den utløsende
faktor for den russiske revolusjonen, var krigsnøden. Den russiske
revolusjonens første oppgave var dermed å avslutte krigen, uansett hvor
ydmykende freden var. Dens neste oppgave ble å gjenreise og
videreutvikle det krigen hadde tatt fra folk. I denne "kynismen" ligger
mye av revolusjonens suksess. Kommunistene klarte å tilfredsstille folks
behov. Dette var imidlertid ikke bare grunnlaget for revolusjonens
seier. Dersom entusiasmen ble holdt ved like, kunne det bære i seg kimen
til en hurtig demokratisk utvikling.
Etter "den virkeliggjorte sosialismens" nederlag i 1989-91 har spørsmål
om dette vært sentrale for den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
I Danmarks Kommunistiske Parti / ML har dette blant annet resultert i
boken "Program for et socialistisk Danmark". Her gir partiet en
programmatisk fremstilling av sin visjon for sosialismen. Det
sosialistiske demokratiet er for DKP/ML et demokrati hvor menneskenes
rettigheter og friheter ikke er begrenset av personlig rikdom. Eller
sagt med andre ord - et demokrati hvor rikdommen er nasjonalisert. I
motsetning til mange andre som har debattert dette spørsmålet, med
utgangspunkt i det lokale eller bedriftsdemokratiet, tar partiet
utgangspunkt i det nasjonale demokratiet. Dette kan være et fornuftig
utgangspunkt av flere årsaker. For det første er det i sentralleddet det
sosialistiske demokratiet historisk har tapt. For det andre er dagens
samfunn så vidt komplekst at et sterkt sentralledd er en nødvendighet.
DKP/MLs "sjefsideolog" Sven Tarp har i denne sammenhengen argumentert
sterkt for å avskaffe partisystemet som helhet innenfor
statsforvaltningen. I tråd med dette argumenterer partiet for
individuelle valg i enmannskretser. Enmannskretser for å kunne
praktisere tilbakekallelsesrett. For egen regning vil jeg tilføye at
elektoratet ikke må være en statisk enhet, dvs. at det bør ta
utgangspunkt i ulike former for fellesskap som må vurderes individuelt
fra tilfelle til tilfelle. Dermed er oppstillingen av kandidater ikke
lenger monopolisert hos partiene, som dermed må stå til ansvar for egne
handlinger. Og slik vil heller ikke partiene være karrierestiger - man
må først sikre seg fortrolighet og tillit blant elektoratet.
At utgangspunktet tas i sentralleddet, betyr ikke at de lokale organene
er uten interesse. Et godt forhold mellom sentrale og regionale og
lokale organer er en betingelse for effektivitet. Dette opprettholdes
delvis ved tilbakekallelsesretten. Det må imidlertid også etableres
organer for direkte samarbeid. Hva angår fullmakter og elektorat, kan
det ikke gis noe fasitsvar på dette. Det må vurderes i hvert enkelt
tilfelle.
Hva med partiet?
Umiddelbart kan dette virke som en nærmest pre-marxistisk, anarkistisk
utopi. Men det faktum at partiene ikke er direkte deltakende i
statsforvaltningen overflødiggjør på ingen måte deres betydning.
Partimedlemmer kan på lik linje med alle andre stille til valg.
Partiets rolle i tidligere forsøk på sosialisme har i stor grad vært
basert på en slags "gudegitt" rett til å styre samfunnet, uavhengig av
deres egentlige ståsteder. Og resultatet har blitt deretter; manglende
evne til å holde tritt med samfunnets utvikling og befolkningens ønsker
og behov. Partiene har blitt konservative i stedet for å oppfylle sin
egentlige oppgave - være proletariatets organiserte fortropp. En
formalisert avstand mellom parti og stat, slik DKP/ML skisserer, vil
styrke partiene da de blir tvunget til å delta i "konkurransen" om
velgernes gunst. Partiet må gjøre seg fortjent til den tilliten de
tidligere har tatt for gitt.
Å navngi gatene i Utopia
Jeg vil i det store og hele si meg enig i DKP/MLs visjon, med fare for å
bli beskyldt for å navngi gatene i Utopia. Til det vil jeg svare at man
er nødt til å gå inn på erfaringene med forsøk på sosialisme. Det kan
ikke herske tvil om at det manglende demokratiet har vært en viktig
faktor i regimenes fall, enten det avhenger av manglende grobunn for
entusiasme eller ikke. Om venstresiden skal ha noen som helst mulighet
for å unngå dette igjen, må vi allerede i dag begynne å diskutere
visjoner. Sosialismen er negasjonen av kapitalismen, i den forstand at
sosialismen allerede begynner å ta form under kapitalismen. Det burde
være grunnlag for at en slik diskusjon kan være matnyttig nå.
Det betyr heller ikke at denne modellen vil være en garanti for en
demokratisk utvikling av sosialismen. Og det er langt mindre noen
garanti mot kontrarevolusjon. Allerede Marx var forutseende nok til å si
at arbeiderklassen ville oppleve mange nederlag og tilbakeslag før
sosialismen var realisert. Og det betyr at vi er nødt til å ta
erfaringene i betraktning for å kunne utvikle nye veier å gå.
--- Mathias