AKP har en historie. Det partiet gjør idag er vanskelig å se uavhengig av
det partiet har gjort i fortida. Partiet gjorde på 70-tallet store løft - og
hadde
en enorm sjøltillit som gjorde dem sikre på at de kunne klare løftene aleine.
Derfor plaget det dem ikke at de gjorde den øvrige venstresida fremmed for
seg selv, at de som i politikk sto dem nærmest, var de som avskydde partiet
mest, fordi det var de som opplevde partiet som slu, sleip og råttent i alle
sammenhenger hvor de skulle samarbeide. Front etter front sprakk, partiet
var seg sjøl nok.
AKP sto dessuten i en politisk tradisjon (stalinismen-maoismen) som gjorde
dem politisk uspiselig som selvstendig alternativ.
Utover 80- og 90-tallet, skjedde et vaklende og delvis oppgjør med ettparti-
sosialismen og den stalinistisk-maoistiske arven, og partiets svekkelse
førte til en delvis åpning mot resten av venstresida. I avisa Klassekampen
kom dette til uttrykk ved en åpnere journalistikk, og en uttrykt vilje til å
være hele venstresidas avis. Avisa gikk også åpent ut og ba om støtte fra
andre venstremiljøer.
I RV kom det til uttrykk ved at RV ble en medlemsorganisasjon, uten
juridiske rettigheter for AKP. Skulle AKP vinne støtte for sine standpunkter
i RV, måtte de slåss for dem politisk - som alle andre. RV la stor vekt på at
partiet nå var et selvstendig parti - og ikke lenger et underbruk av AKP.
Mange var skeptiske til realitetene i dette. Å gå inn å gi penger til KK,
eller jobbe for å styrke RV ble betraketet som "Å bære vann og ved for AKP".
Når AKP ikke lenger hadde styrke til å bære sine egne prosjekter, hvorfor
skulle man gå inn og hjelpe dem? Da svarte vi: Klassekampen er nå en avis
for hele venstresida - og selv om AKP har aksjemajoriteten er det en uviktig
detalj. Og vi sa at i hvilken grad RV skulle fortsette å være et skalkeskjul for
AKP var opp til folk sjøl, ved at de ved å gå inn å jobbe der gjorde det mer
uavhengig av AKP.
Disse to fortellingene fikk mange tilhørere. Mange ikke-AKPere gikk ut å
oppfordret folk til å abbonere, kjøpe aksjer, bli kommanditister.Og mange
på den brede venstresida begynte å lese avisa, og oppdaget at den ikke var
den forutsiglige propagandaavisa de husket fra tidligere, men var blitt en
spennende avis det var verd å lese. Og ikke fullt så mange gikk inn i RV, og
gjorde partiet til en levende realitet også mellom valgene. Venstresida til
venstre for SV var samlet i ett parti, og avisa nådde ut til venstreaktivister
langt utenfor sine tradisjonelle grenser.
Men hvor lenge var Adam i Paradis? Det var ingen detalj at AKP satt på
alksjeflertallet. For det var de villig til å bruke mot alle andre. De
overkjørte
redaksjonen, overkjørte de kameratene utenfor partiet som hadde vært med
å bære avisa etter at AKP ikke klarte det lenger, og overkjørte alle de som
ropte så høyt de kunne at gjør dere dette kan selve juvelen i krona gå tapt.
Med styreformannens dobbelstemme trumfet de gjennom det som var vedtatt i
AKP. Alt snakk om konsultalsjoner og forsøk på å finne enighet, var bare det
- snakk. Når partiet har bestemt seg har man en plikt til å gjennomføre
partiets linje - all diskusjon med folk utenfor er skinndiskusjon.
Vi har opplevd det fra AKP før, vi kjenner den lusa på gangen.
Og fra RV? Der går partiet litt stillere i dørene, men ikke stille nok. Med
lederen i spissen, skriver en haug med partimedlemmer seg på oppropet for
Michelet. Fordi de støtter at AKP kan avsette og tilsette redaktører etter
eget forgodtbefinnende - at altså AKP, i kraft av hvor viktige de idag er for
venstresida (ironi) skal kunne diktere linjen i avisa Klassekampen? Neida.
Ikke derfor. Men fordi avisa har blitt for kjedlig under Bjerke, fordi det
er nødvendig med en skarpere redaksjonell profil. Vil man målet må man også
ville midlene! Så mye har de lært av oppgjøret med den autoritære tradisjon
i sosialismens historie. Så troverdig var deres proklamasjon av en sosialisme
verden ennå ikke har sett. For vil man midlene (partidiktat) fordi målet er bra,
når det gjelder egne kamerater, hva kan da fienden vente seg - og fienden er
de som vil noe annet enn partiet eller med andre midler. Kanskje var det bra
at det manglende oppgjøret med machiavellismen ble tydlig i en (tross alt)
så lite viktig sak som et redaktørskifte, så vi slipper å måtte svelge mye
større overgrep siden.
Til alle de som nå sier: Nå må vi legge konflikten bak oss og gå sammen om å
jobbe for Klassekampen. Eier dere ikke skam i livet? Etter først å ha dolket
redaksjonen og mange av de som har støttet avisen i mange år, for deretter
i kraft av AKPs aksjemajoritet har fått gjennom alt dere ville, så ber dere om
at vi skal legge konflikten bak oss?
Be heller enn bønn om at tiden kan lege alle sår - det er etter min oppfatning
det eneste som kan redde Klassekampen og RV på sikt.
Jan O. Jacobsen