Angsten for debatt

Trond Andresen (t.andresen@uws.edu.au)
Sat, 11 Oct 1997 14:14:43 +1000

DETTE INNLEGGET ER FRA SOLVEIG MIKKELSEN

Hvordan vi oppfatter den pågående striden om Klassekampen, avhenger blant
annet av startpunktet for historieskrivinga. Noen forholder seg til
konflikten som om den startet noen dager før Paul Bjerke måtte gå av som
redaktør. Redaksjonen og kritikerne av styrets handlemåte har valgt seg
dette tidspunktet (jfr. også redaksjonens framstilling av konflikten i
forrige lørdagsnummer). Andre velger å forholde seg til konflikten som om
den startet for lenge siden, minst et år, og at kritikken av avisas innhold
særlig kom til uttrykk i KK-Forums spalter.

Hvilket startpunkt man velger seg for historieskrivinga, avgjør hvilken side
man faller ned på (her er det naturligvis mange unntak). De som overser
forhistoria, ser en avmektig redaktør plutselig og overraskende bli avsatt
av nådeløse eierrepresentanter.

For meg startet denne konflikten lenge før Bjerke måtte gå av som redaktør.
Tidspunktet har betydning for hvem jeg sympatiserer med i denne konflikten.
Kritikken mot avisa har i lang tid vært kraftig. Kritikerne kan ikke
plasseres i båser. De har en svært mangfoldig bakgrunn. Kritikken hadde sitt
utspring langt unna AKPs kretser. Trofaste lesere av Klassekampen har
skrevet innlegg med kritikk og forslag til forbedringer. I all hovedsak har
denne debatten vært saklig og konstruktiv. Redaktør Bjerke og resten av
redaksjonen har gjentatte ganger blitt oppfordret til å delta i denne
diskusjonen og legge fram sitt syn - både på den konkrete kritikken, men
også på kritikken mot avisas politiske dreining. Kritikerne har blitt møtt
med en mur av taushet. Bjerke og Co. har forskanset seg bak murene, hevet
seg over kritikken, møtt den med arroganse og latterliggjøring. De har
plassert seg i elfenbenstårnet, valgt å stenge den vonde virkeligheten ute
og har fortsatt som om alt var som før.

Bjerke og redaksjonen har til dags dato ikke vært i stand til å forsvare og
diskutere sitt avis-ideologiske syn. Fraværet av argumenter for avisas
utvikling har vært total. Dette har vært arrogant og feigt. Feigt fordi
avisledelsen ikke var redelig nok til å gå inn i en debatt om sine vyer for
avisa, men fortsatte sin ideologiske dreining av avisa i all stillhet.

De få innleggene som redaksjonen har skrevet her på forumet, har enten hatt
karakter av rein saksopplysning eller utblåsning. Utblåsning i følgende
forstand: "Nå skal disse fordømte kritikerne få høre og nå skal jeg få
pumpet ut av meg all aggresjon, og så skal jeg trekke meg tilbake og ikke si
et ord mer". Dermed har redaksjonen vært tilbake til normaltilstanden: Muren
av taushet.

Nei, vent! Nå tar jeg visst feil. Mur av taushet er ikke helt
karakteristisk for redaksjonens opptreden. Den har tatt til motmæle i avisas
spalter. Som små stikk nå og da har den argumentert mot KK-forum. Forumets
kritikk
kan ikke tas hensyn til fordi ikke alle har internett, har vært ett
argument. Dermed måtte det overses. Men utallige bruddstykker av Forumets
synspunkter i form av harsellering har avisa likevel hatt plass til. En
svært
sekterisk metode fordi de som ikke følger med på KK-forum, men som leser KK,
umulig kan ha skjønt bæra. Altså: Overse den reelle kritikken, latterliggjør
utdrag av den i stedet, har vært strategien. Barnslig - og et hinder for
en god debatt.

Slik vil jeg vel først og fremst huske denne konflikten. Avisledelsens og
redaksjonens redsel for debatt. Og teknikkene som til alle tider har vært
brukt for å stemple meningsmotstandere når man har lite å fare med sjøl.

Uansett hvordan denne sørgelige konflikten ender, håper jeg at den nye
avisledelsen vil ha mot til å diskutere med sine lesere, og skape et klima
som gjør at også journalistene i avisa er interesserte i å diskutere
journalistikk og politikk med abonnentene. Åpen debatt og meningsutveksling
styrker avisa.

Lukket avdeling? KK-forum har vært et befriende pustehull når kampanjeavisa
har kjørt sitt mest sjølrettferdige og ensidige løp. Og meningene som har
kommet fram om avisa, har vist at kritikken er mer mangfoldig enn det
redaksjonen makter å ta innover seg. Er det derfor man må ty til det
simpleste argumentet av alle: Psykiatriske karakteristikker av
meningsmotstandere?

Solveig Mikkelsen