AKP-JOURNALISTIKKEN ER HER!
THOMAS VERMES (tidligere Klassekampen-journalist, p.t. Nationen)
Media har nesten unisont slått fast at AKP ønsker å gjøre Klassekampen til
talerør for AKP-politikk. Min påstand er at AKP-journalistikken allerede er her,
både i Klassekampen, Dagens Næringsliv og andre medier.
Men det er langtfra noen AKP-propaganda det er snakk om. Tvertimot er det et
spesielt journalistisk fenomen som kun anvendes på "den gode fiende", de verste
av offentlighetens underdogs. Denne form for journalistikk som omhandler AKP,
trenger ikke å anvende de alminnelige journalistiske teknikkene som
dobbeltsjekking og innhenting av syn fra begge parter i en konflikt.
Bryte landsmøtevedtak?
Ta for eksempel den offentlige "sannhet" som er spredd om at AKP nå ønsker å
rykke tilbake til tida før 1979 og gjøre Klassekampen (KK) om til partiavis og
forkaste redaktørplakaten. Hvilke journalister som har jobbet med saka har brydd
seg med å referere (eller lese?) AKPs landsmøtevedtak fra mars om partiets
holdning til KK?
Jeg fant det ute på det berømmelige internettet. Det går kraftig imot tanken
på å gjøre KK til partibunden avis. Tvertimot åpner landsmøtet for første gang å
selge seg under 50 prosent.
Mitt poeng er ikke å framstille AKPs nøkkelspillere i kampen om
redaktørskiftet som helgener. Men hvordan kan det ha seg at journalister i sin
utøvelse av profesjonen ikke sannsynliggjør at AKPs styremedlemmer faktisk vil
bryte sitt eget partis landsmøtevedtak, når det hevdes at AKP etter 18 år med
redaktørplakat nå vil skru klokka tilbake?
Journalistisk "Journalisten"?
Ett eksempel er oppslaget i forrige nummer av "Journalisten" under tittelen
"Overkjørt av makta". Her slår journalisten fast at klubben så langt har tapt på
alle punkt. "Redaktøren, Paul Bjerke er sparket og AKPs kandidat Jon Michelet
er klar til å ta over. Og da kan det vel ikke bli stort verre."
Her blir Journalistens journalist mer katolsk enn paven. Klubben har selv
oppsummert at den vant fram på tre av fire punkter i kompromisset som ble
inngått med styret 19. september. At to av punktene var en bekreftelse på
eierpartiets landsmøtevedtak et halvt år tidligere (redaktørplakat og selge seg
ned), får så være.
Men hvilken journalistisk jobb ligger bak nyheten om at "det ikke kan bli
stort verre"?
Her må jeg ta forbehold om at en fagforeningsavis naturlig bør tjene
interessene til sine medlemmer, og muligens mener den bør drive
enkildejournalistikk i dekning av konflikter der medlemmer er involvert.
Piratens underskudd
Men hva da med Dagens Næringsliv? Reporter Bjørn Westlie tilbragte en kveld
på KK-kantina sammen med hardt pressede KK-journalister, kjæresten og en
flaske whisky. 20. september kom en lørdagsreportasje som er krystallklar i sin
"dom" i konflikten. "Dødsstøtet", "dreper" og andre små, journalistiske
virkemidler krydrer artikkelen. Men hvor er sporene av (Westlies ?) motpart i
konflikten?
Hvordan kan det ha seg at Dagens Næringsliv i dette ene tilfellet kun hører
på fagbevegelsen? Med min bakgrunn syns jeg det er prisverdig å ta de ansattes
vinkling. Men selv i KK hendte det vi underbygde sakene våre med også å
innhente arbeidsgiversidas syn, når vi skulle dekke arbeidskonflikter.
Westlie oppsummerer at KK er en synkeferdig skute med fallende opplag
og millionunderskudd. Men det er Jon Michelet, som ikke har vært involvert i
dette, som i neste setning blir hengt ut som ansvarlig "pirat". Er det AKP-
journalistikken som gjør at Dagens Næringsliv i dette ene tilfellet framstiller
eierinngrep mot en ledelse som har styrt mot underskudd og nedgang, som
"mytteri"?
Det er også interessant at Dagens Næringsliv i dette tilfellet setter en
journalist til først å dekke en sak. Så dukker samme journalist opp på et opprop
som støtter ett bestemt syn i konflikten han omtaler. Er blandinga
journalist-aktør
akseptert innafor Dagens Næringslivs konsept, eller er det AKP-journalistikkens
amnesti fra faglige krav vi igjen ser?
Gamle dogmatikere
Det er forøvrig morsomt å notere Westlies historiske oppsummering av
Klassekampen. Tida da han sjøl, Geir Imset, Alf R. Jacobsen, Kjell Gjerseth
m.fl.
jobbet der, blir karakterisert som dogmatisk. Andre ganger hører man av og til
nostalgiske hjertesukk om KK's storhetstid når disse navnene blir nevnt. Men
ifølge Westlie nå, frigjorde avisa seg fra den politiske dogmatismen først
på 90-
tallet.
Mitt poeng er ikke å kreve at besteborgerlige kolleger skal tillegge AKP
sympatiske eller hederlige motiver. Men når det journalistiske håndverket blir
som det er i AKP-journalistikken, så undres jeg om det også er utslag av
dogmatisme.