Jeg leser innlegg etter innlegg om AKPs "overtramp" i Klassekampen, og
blir mer og mer forundra.
Kritikken av avisas linje i forhold til distriktene, aktivistene osv.
har vært framført helt siden Sigurd Allerns tid (historiene om
vekkprioriterte kamper og avviste innlegg blir lengre jo flere som
tar ordet).
Kritikken synes å ha prellet av som vann på gåsa: Redaktørplakaten
gir den sittende redaktør frie tøyler til å ignorere all kritikk av
dette slaget, ja, plakaten synes være formulert nettopp for å verne
redaktøren mot eieres og pressgruppers innblanding. Eieren ansetter
redaktør - deretter gjør redaktøren som han vil.
"En redaktør forutsettes å dele sitt blads grunnsyn og
formålsbestemmelser", står det riktignok - men hvis eier og redaktør
er uenige om tolkningen, gjenstår for eieren bare ett middel: Å
skifte redaktør.
Når så endelig majoritetseieren AKP begynner å røre på seg i retning
av å bringe inn en antatt mer samstemt redaktør - er helvetet løs.
Man kan lure på hvorfor.
Hvorfor blir uformelle undersøkelser om mulige andre redaktører
utlagt som "motbydelig behandling" av den sittende redaktør, og som
akseptabel grunn for redaktøren til å stille ultimatum overfor eieren
midt i valginnspurten: "Uforbeholden tillit" eller bråk? Mens Allern
uten forvarsel kan æreskjelle Jon Michelet på TV i beste sendetid,
til redaksjonens bifall? Det rimer ikke for meg.
AKP har tydeligvis lenge godtatt at avisa kritiserer sin eier, men
her snakker vi ikke lenger om kritikk, vi snakker om stigmatisering.
Handlinger blir tatt opp i verste mening, ikke ut fra hva som er
gjort, men ut fra hvem som har gjort det (og hvilke motiver det er
akseptert i norsk borgerlig presse å tillegge vedkommende). Og
eieren er satt i en umulig situasjon:
Fordi AKP (bl.a. etter Allerns råd) har akseptert redaktørplakaten,
blir forsøk på politisk diskusjon med redaktør og redaksjon avvist
eller i praksis ignorert under henvisning til redaktørplakaten.
Fordi AKP er et erklært revolusjonært sosialistisk parti, gis de
politisk sett ikke lov til å opptrå som en normal aviseier og skifte
redaktør på basis av eierforholdet. (Kjenner dere boka/filmen Catch
22?)
En like glitrende logikk opplever vi i den strategi redaktør og
redaksjon synes å ha fulgt i de siste åra: Den eneste måten å
overleve på som revolusjonær avis i Norge, er å slutte å være det.
Redaksjonen har satsa på å holde seg oppe ved å skjære av den greina
de sitter på: Aktivistene. Det blir snakket om at aktivismen har
tørka ut - og redaktørene Allern og Bjerke toer sine hender.
Er redaksjonen uten ansvar for å drive den opp igjen? Er situasjonen
den at redaksjonen vil fortsette å bruke redaktørplakaten som et
altomfattende forsvar mot ethvert påtrykk fra aktivister såvel som
eiere - til avisa er konk og/eller kjøpt opp? Eller går det nå an i
det minste å få redaksjonen med på en offentlig debatt om hvordan
redaktørplakat og formålsparagraf bør tillempes av en revolusjonær
avis?
Vennlig hilsen
Jon Egil Brekke