Jeg håper du tar feil i dette, Lars, for det er jo nå åpenbart at Bjerke må
gå. De som har støtta Klassekampen, helhjerta, halvhjerta, ukritisk eller
kritisk, står nå egentlig overfor valget mellom to standpunkter:
Enten kan de, i raseri eller frustrasjon over AKP eller styreformannen,
eller som en slags solidaritet til den avtroppende redaktøren, prøve å
sabotere den nye redaktørens arbeid.
Alternativt kan de gi den nye redaktøren en sjanse til å korrigere KKs
politiske og redaksjonelle kurs, og melde seg til tjeneste for å ta en ny
giv for KK.
Velger mange nok det første alternativet, kan de kanskje oppmuntre Paul
Bjerke, men de vil bidra aktivt til å ta kverken på avisa.
Velger mange nok det andre alternativet, kan de være med på å forme avisa,
vitalisere den, gjenopprette tilliten mellom lesere og redaksjon og på den
måten forhåpentlig redde avisa.
Jeg vil oppfordre Klassekampens venner, uansett om hvor mye de mener at
redaktørskiftet skjer på en klønete måte, om å velge alternativ to.
Ordet "Redaktørplakaten" er blitt brukt som en mantra, en slags
besvergelse, i denne debatten. Men redaktørplakaten gir ikke redaktøren
frie hender til å gjøre hva hun vil, men frie hender til å forme avisa
innafor "sitt blads grunnsyn og formålsbestemmelser".
Sånn sett begikk Røssaak et brudd på redaktørplakaten, da han som
kulturredaktør i Klassekampen tok avstand fra avisas formålsparagraf i et
intervju i Arbeiderbladet, som det het den gangen. Redaktørplakaten
forutsetter også en etisk holdning fra en redaktør: "Kommer redaktøren i
uløselig konflikt med avisens grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg
tilbake fra sin stilling." Røssaak hadde ikke moralsk integritet nok til å
ta konsekvensen av sitt standpunkt, nemlig å si opp. Når han ikke hadde
det, var det opp til sjefredaktør Bjerke å rydde opp.
Da Bjerke ikke gjorde det, satte han seg ut over redaktørplakaten, fordi
han tolererte at en redaktør i Klassekampen kunne fortsette på tross av
sitt erklærte ønske om å bekjempe avisas "formålsbestemmelser". Det hadde
Bjerke ikke adgang til å gjøre, etter redaktørplakaten. Derfor holder det
ikke når Bjerke og redaksjonsklubben i avisa påberoper seg
redaktørplakaten. I enhver annen norsk avis ville en slik unnlatelsessynd
ført til at redaktøren sjøl hadde informert styret om sin avgang. Dette er
så åpenbart at det ikke er noen grunn til å diskutere det videre.
Redaksjonsklubben hevder at AKP og styret har brutt redaktørplakaten. Det
kjenner jeg ikke til. Jeg etterlyser en argumentasjon. Til nå virker det
som om man mener at styret bryter redaktørplakaten ved å avsette
redaktøren, men det ville jo være en total misforståelse. Etter
redaktørplakaten og aksjeloven er det å ansette og avsette ansvarlig
redaktør en av styrets viktigste oppgaver. Den viktigste feilen jeg mener
AKP og i neste omgang styret har gjort i denne saka, er å la det drive så
lenge. Hadde styret på et tidligere tidspunkt gjort det klart at en
undergraving av formålsparagrafen ikke ville bli tålt, kunne Bjerke fått en
sjanse til å korrigere kursen, eller sjøl ta initiativet til et
redaktørskifte.
Det redaksjonsklubben bør innse er at ledelsen av Klassekampen har kommet
på kant, ikke bare med styret, men med betydelige deler av det grunnfjellet
som har holdt og holder avisa oppe. Den situasjonen har ikke blitt bedre
under Bjerkes ledelse, men verre. Nå er det på tide at man innser dette og
gjør sitt ytterste for bygge bru over disse kløftene. Det ligger betydelige
ressurser ute blant KKs støttespillere som avisa ikke har råd til å se bort
fra. Vi får håpe at både den nye redaktøren og redaksjonen veit å dra nytte
av disse ressursene.
Pål Steigan