I Olav Randens utmerkede innlegg skrev han:
"Filosofar av Thorbjørn Jaglands og Grethe Knudsens kaliber kallar gjerne
dette samfunnet for kunnskapssamfunnet eller informasjonssamfunnet eller
IKT-samfunnet, der I-en står for informasjon, K-en for kommunikasjon og T-en
for teknologi. Om me ser på kvantumet av informasjon, kan nemninga ha noko
for seg. 100 journalistar informerer oss om konfliktane i Framstegspartiet,
200 om Orderud-saka og 300 om kronprinsen og dama hans.
Men me bør også sjå på kvaliteten av informasjonen. Det hender eg leitar meg
attende til bøker eller aviser frå tidlegare tider og opplever at dei gir
meir innsikt enn dagens Aftenpost og NRK. Det hender også eg er innom ein
vidaregåande skole eller eit universitet. Då prøver eg å lytte og
observere. Går diskusjonane om faglege tema? Nei, det som opptek vår
framtidige åndselite mest, er eventuelle nye tekstmeldingar på dei fancy
mobiltelefonane."
Jeg skrev forleden om Synnøve Svabø på Slottsplassen. Etterpå forsto jeg hva
det var jeg fornam da jeg så daubla-fotografens bilde av dette vesen i
Askepott-kostyme mellom vakter på Slottsplassen, utsendt "med ordre fra
Kåre Valebrokk" om å sette en damesko på kronprinsens fot: Bildet av Synnøve
ligner en gal person, et menneske som er blitt gal av å være i mediefokus.
Etter at kapasiteter av astronomisk tyngde (ihvertfall regna i kilo papir)
som Castells har velsignet uttrykket "informasjonssamfunnet" er det selvsagt
helligbrøde å forholde seg kritisk til dette. Ikke desto mindre vil jeg
utfra Svabø-eksempelet og talløse tilsvarende gjøre oppmerksom på at
uttrykket hører hjemme i newspeak. Det gir nemlig inntrykk av at det
viktigste i vår tilstand er formidling av "informasjon" og at det er en
tilstand som fortjener betegnelsen "samfunn". Ingen av delene holder vann:
Noen meget få selvrealiserende "enkeltindivider" eller "enkeltmennesker" (hva
er et "flerindivid" eller et "flermenneske"?) som mesker seg på manges
arbeid utgjør ikke noe samfunn, og det de "formidler" til hverandre og
omverdenen er ikke "informasjon" men demagogi og propaganda i form av
journalistikk og andre former for løgn/reklame eller ren tomhet.
"...journalisten er i dag den viktigste representant for demagogien" (Max
Weber, Makt og byråkrati, Oslo 1971, sitert etter G. Johannesen: Rhetorica
Norvegica).
Altså: En tilstand som bæres oppe av organisert løgn/ forstillelse og
hykleri.
En tilstand som domineres av galskap.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:47 MET