Sjøl om Hannemyr har sagt takk for seg i debatten, vil jeg fortsette med en
replikk til et utsagn fra ham som har forblitt ukommentert til nå.
At 17:27 21.12.00 +0100, Gisle Hannemyr wrote:
>...den omtalte valutakontrollen i Malaysia inngår i et _sett_av_
>virkemidler som ikke kan sees isolert fra hverandre. Altså at
>den tilsynelatende stabilitet og velstand som følger av den
>"realpolitik" som Matahir fører i Malaysia er tuftet på virkemidler
>der det _også_ inngår tiltak som går ut over folks rettigheter,
>tiltak som altså må begunstige kapitalen på bekostning av folk
>flest. ....
>.....
>Det som blant annet kjennetegner Malaysia (i alle fall dersom en
>skal tro Castells beskrivelse av situasjonen i landet) er at finans-
>politikken er nøye tilrettelagt slik at den _ikke_ utfordrer den
>multinasjonale kapitalens mulighet til å høste profitt i landet
>("to de-link Malaysia from the global economy [...] while still
>supporting the direct, productive investment of multinationals
>in Malaysia").
Jeg kan ikke forstå hva som er så suspekt med dette. At regjeringa i
Malaysia er omhyggelig med _ikke_ å konfrontere de transnasjonale selskapene
unødig, er sjølsagt en klok taktikk, tatt i betraktning de politiske og
økonomiske styrkeforhold i verden.
Det viktigste Malaysia har gjort er å begrense slike kortsiktige kjøp og
salg av ringgit (landets valuta) som ikke er knyttet til utenrikshandel,
eller til utenlandsinvesteringer i Malaysia og utbetaling av utbytte på
disse. (Malaysia har også forbudt handel med ringgit-verdipapirer i andre
institusjoner enn de som er lisensiert av landets myndigheter, noe jeg lar
ligge her). Hannemyrs (og Castells?) poeng blir da - hvis jeg forstår dette
riktig - en slags "radikal" kritikk: Malaysia har ikke gått _langt_nok_ i
sine tiltak mot den transnasjonale kapitalismen. For man skulle jo samtidig
begrenset "den multinasjonale kapitalens mulighet til å høste profitt", og
det gjør man ikke ved fortsatt å tillate utførsel av utbytte på utenlandske
investeringer.
Men det vesentlige poeng her er at utenlandsinvesteringer med utførsel av
profitt på dem, ikke er DESTABILISERENDE - i motsetning til uregulerte
kapitalbevegelser. Med "destabiliserende" mener jeg at man kan få ytterst
skadelige kjedereaksjoner hvis landets valuta er under press: Dette skjedde
i Sør-Korea, som i motsetning til Malaysia opprettholdt frie
kapitalbevegelser høsten 1998, med det resultat at landets valuta stupte i
verdi, og vestlige selskap benyttet den ekstremt lave kursen til å kjøpe opp
store deler av den til da i hovedsak innenlandsk eide industri til
"brannskade-priser". I forhold til sånne katastrofer, er uttak av utbytte på
investeringer fra utenlandske investorer - uansett om det er urettferdig og
innebærer at landets bedrifter og ansatte tildels er styrt fra det fjerne -
et kontrollerbart og stabilt problem som landets myndigheter kan håndtere
over tid. Norge før juni 1990 var i denne situasjonen; landet hadde bygget
opp sin petroleumssektor blant annet ved å støtte seg på store
utenlandsinvesteringer. Disse har gitt avkastning til de utenlandske
selskaper som står bak. Men de har ikke betydd noe stabilitetsproblem for
norsk økonomi.
Oppsummeringsvis kan man si det slik: Det finnes et nasjonaløkonomisk
problem som er langt farligere enn økonomisk _urettferdighet_, og
det er økonomisk _ustabilitet_. Malaysia her gjort noe definitivt med det
siste problemet, uten å konfontere den transnasjonale kapitalismen unødig.
Dette har vært en klok strategi.
Trond Andresen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:39 MET