God filosofisk kommentar av Anders Heger om klima mm. Han skriver bl.a.:
"Likevel er det selvfølgelig en følge av faktor nummer to, prioriteringer,
når den utvidete krangelen bygdetullingene imellom kan overta for
prinseforlovelsen som verdensbegivenhet i Norge. Vi har rett og slett valgt
at dette skal være en viktig sak, den viktigste i uka som gikk. På samme
måte er flom, oversvømelse og ti varmegrader andre søndag i advent
selvfølgelig slett ikke noen nyhet. I alle fall ikke nå lenger. Det er alt
annet enn overraskende, det er forventet, det er traurig, alminnelig og
grått. I enhver forstand av ordet. Den eneste måten klimaendringene klarer å
tilkjempe seg en plass i nyhetsbildet på, er hver gang media klarer å spa
opp en eller annen pseudovitenskapsmann som skaffer seg billig oppmerksomhet
ved å si at det hele er normalt. På den måten oppstår en dobbelt paradoksal
situasjon. Det normale er blitt nyheten. Det ekstraordinære (klimatisk sett)
er almentilstanden. Og sjarlatanene er blitt guruer."
Det Heger mer indirekte går inn på er hva som ligger bak disse fenomenene.
Det er det jeg har prøvd å kaste lys over i mine mange innlegg: en ny form
for totalitarisme, mer snikende enn før. Dagens maktforskyvning vekk fra den
demokratiske og oversiktlige offentlighet har først og fremmest funnet sted
ved at de intellektuelle har blitt korrumpert av den voksende vareoverfloden
og den parallelt hermed løpende kommersialisering av kulturbegrepet og i det
hele tatt av enhver alvorlig debatt. Bak ryggen på de mange har derfor
maktens usurpatorer og hybrisredne imperiearkitekter kunnet jobbe i ro.
Det intellektuelle forfallet skyldes den voksende løsrivelse fra
realitetenes verden som den ad absurdum drevne sosiale arbeidsdelingen og
den stadig mer anmassende kommersielle realisering av de mest banale og
reaksjonære utopier med den mest raffinerte teknikk framkaller: Seksfelts
motorveier, 25 kilometers tunneller med opplyste grotter osv. "Direkte"
"deltakelse" i kongebryllupper og andre "begivenheter". Det "moderne"
menneske er intetanende som et nyfødt barn om de fleste reelle sammenhenger
i verden og ikke minst om døden, eller rettere: intetanende som en
flypassasjer på luksusklasse over det kalde og stormredne oseanet. Det
"moderne" (ve(k)st)mennesket er bortskjemt og oppvåkningen blir brå. Det
tror at lykken finnes i varenes substitutter for reelt liv. Idealet er et
liv som tilbringes i senga foran TV- og dataskjermenes pseudorealitet. Det
snør alltid på TV når vi nærmer oss jul. Sendingene fra diverse
alpinkonkurranser unngår behendigt å vise den snøbare naturen rundt, det
kunne jo skade hotellenes omsetning.
"Flyplassideologien" er et treffende begrep om denne den "moderne"
slapphetens billige, allestedsoversvømmende og vamle sjokoladesaus som får
ethvert mene tekel og enhver løgn til å gli friksjonsfritt ned og folk som
burde vite bedre til å glemme sine forpliktelser i en lummer atmosfære av
behagelig "globalisering", "hytter" med elektrisk oppvarmet innkjørsel,
dopingidrett på parabol-TV osv.
La oss håpe Heger får lov å fortsette trass i TV2-Helskogs stalinistiske
heksejakt. Men det håpet er vel for fromt i vår tid.
Karsten Johansen
http://www.dagsavisen.no/kommentar/fritanker/2000/12/533342.shtml
Ingenting
Hva er en nyhet? Altså ut over det åpenbare; øksemord, togkræsj og slike
ting? Svaret henger sammen med mye, men to faktorer er i alle fall viktig.
Uventethet og prioritering.
Det er for eksempel en nyhet - altså uventet - når både norsk og amerikansk
politikk plutselig legges i hendene på jurister. For noen av oss er det også
- om ikke uventet, så i alle fall uvant - at Carl I. Hagen har rett, og hans
motstandere tar feil. Ganske særlig om denne farsen skulle ende med at han
har rett, mens de får rett - altså i retten. Det er ubegripelig at folk
melder seg inn i Frp, for så å gå til sak på at Hagen er udemokratisk. Hva
blir det neste? Krf-ere som prosederer mot at Kjell Magne er kristen?
Venstrefolk som vil bøtelegge Sponheim for ubesluttsomhet? Likevel er det
selvfølgelig en følge av faktor nummer to, prioriteringer, når den utvidete
krangelen bygdetullingene imellom kan overta for prinseforlovelsen som
verdensbegivenhet i Norge. Vi har rett og slett valgt at dette skal være en
viktig sak, den viktigste i uka som gikk. På samme måte er flom,
oversvømelse og ti varmegrader andre søndag i advent selvfølgelig slett ikke
noen nyhet. I alle fall ikke nå lenger. Det er alt annet enn overraskende,
det er forventet, det er traurig, alminnelig og grått. I enhver forstand av
ordet. Den eneste måten klimaendringene klarer å tilkjempe seg en plass i
nyhetsbildet på, er hver gang media klarer å spa opp en eller annen
pseudovitenskapsmann som skaffer seg billig oppmerksomhet ved å si at det
hele er normalt. På den måten oppstår en dobbelt paradoksal situasjon. Det
normale er blitt nyheten. Det ekstraordinære (klimatisk sett) er
almentilstanden. Og sjarlatanene er blitt guruer. Riktignok har kanskje FNs
klimapanel eller Norges meteorologiske institutt bedre greie på sakene, men
de sier jo det samme hele tiden. Avisene har allerede skrevet at vi er inne
i en global oppvarming med katastrofale følger. Ingen kan forvente at de
skal skrive det om igjen. Det er bare tegneseriesidene som kan kjøre
repriser. De har derimot ikke skrevet før at det planlegges ny seksfelts
motorvei i tunnel, så man kommer raskere fra Oslo sentrum til Bærum. Det er
jo dessuten litt av en glad-nyhet. Slik - og det er så opplagt at det føles
kjedelig å påpeke det - har klodens framtid kommet inn i den selvrepeterende
nyhets-runddansen der ethvert fenomen må leve opp til krav om variasjon og
overraskelseseffekt for å holde interessen. Og det er klart: Feberkurvene i
Fremskrittspartiet er mer omskiftelige enn denne langsomme, stødige og
uforanderlige drift mot klimaforlis. Det er en av mange poster på dagsorden:
I dag snakker vi litt om brødrene Danielsen, og litt om jordkloden. Alt
ettersom hva vi har tid og humør til. Det blir mest Danielsen. Det er noe
keiserlig over denne tilnærming til samtiden. Framtidens historikere vil (om
de finnes) se parallellen, når de storøyd leser om veitunneler,
Kyoto-sammenbrudd og bensinpriskutt i løpet av den første vinteren som ikke
ble vinter i Norge. Muligens vil de sneie innom Madame de Pompadours «etter
oss kommer syndfloden». Så vil de lese seg til at det var én ting til det
norske Stortinget klarte å skrape sammen et flertall for: Et gasskraftverk.
Da vil de minnes hva Nero svarte, dengang en av hans senatorer siterte
Evripides: «Etter min død kan gjerne jorden forgå i flammer». «Like gjerne
mens jeg lever», sa Nero. Og fikk nesten rett. Skjønt det passer jo ikke på
oss, noen av delene. Vi er jo ikke likegyldige, ikke på noen måte, man kan
bare ikke forvente at vi skal tenke på jordkloden sånn hele tiden. Av og til
må man tenke på «Brødrene Danielsens Mediesirkus» også. Derfor er det en
annen keiser som er oss. Ludvig den 16. Han som faktisk fikk syndfloden -
det vil si den franske revolusjon - midt i trynet. Hans verdenshistoriske
sitat er kort, fyndig og meget godt. Som oss hadde han tenkt på problemene -
opprørske tredjestandsmedlemmer, protester på brødprisene,
demokratibevegelser og stormer på Bastillen - inntil han ble grundig lei av
det hele. Da det ble juli 1789, var det tid for å vende oppmerksomheten mot
adspredelser. Tiden hadde hverken fjernsyn eller fremskrittsparti å by på,
så kongen gikk i stedet på jakt. Og hver dag førte han inn i sin dagbok hvor
mange fasaner eller rapphøns eller rådyr han hadde drept. Derfor er hans
dagboksnotat fra den 14. juli - selve syndflodsdagen, revolusjonspunktet,
verdenshistoriens aksepunkt, så konsist, og et slikt godt eksempel på hva vi
sier før katastrofen. Sitert i sin helhet lyder det: «Ingenting».
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:33 MET