Noen kolleger belærte meg før Ap.-landsmøtet om hvor stor "splittelse" det
var i partiet og hvor "spennende" utfallet var. Jeg svarte tilbake, at
historien til det ytterste har bevist at det ikke finnes noen spenning om
utfallet av landsmøter i stalinistiske partier og spesielt ikke det norske
Arbedeiderpartis, hvor opposisjonen alltid er en pseudoopposisjon fordi
"enhet" er selve mantraet i denne religionserstatningen av et parti. Det
eneste som holder dem sammen er jo organisasjonen - klatrestativet. Ett
eksempel rekker: "EU- motstanderen" Trond Giske, som ikke kan åpne munnen
uten å hylde i begeistring den engelske undervisningsministerens ødeleggelse
av skolen der.
Jeg fikk rett, viste landsmøtet, selvfølgelig ble ledelsens linje vedtatt.
Roald Helgheim har samme erfaring som jeg.
Karsten Johansen
http://www.dagogtid.no/arkiv/2000/46/roald
Dag og Tid nr. 46, torsdag 16. november 2000
Roald Helgheim: Immanuel Kant på landsmøte
Etter eit av dei blodigaste landsmøta i AKP (1980) var tittelen i
Klassekampen: “Eit samla og sterkt parti”. Eg hugsar det, for eg var med på
å lage han, og det kjem for meg endå ein gong når Aftenposten oppsummerer
det siste landsmøtet i Arbeidarpartiet med den beste tittelen så langt: “Et
samlet Ap. krangler videre”. På kvar sin bisarre måte er titlane dekkjande
for ein tilstand der opposisjonen er sett ut av spel, om ein har lært seg å
tolke kodane. Om opposisjonen i Arbeidarpartiet med dei usle kompromissa dei
gjekk med på, trur at dei oppnådde noko, fortel det overlegne oppsynet til
Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg alt.
Den som oppnådde noko å snakke om, var Jan-Tore Strandås frå Akershus, som
med det kvasse Midt-Austen-framlegget som heldt på å bli vedteke, sette ein
alvorleg støkk i Jagland. Det var som om landsmøtet stod stille under
oppteljinga, og Jagland sin freistnad etterpå på å ta ordlyden til inntekt
for seg og den ynkelege rolla Norge har spela i FN, var patetisk. Ut over
det vart landsmøtet gjennomført i den sanne demokratiske sentralismens ånd,
og det var i seg sjølv ei tankevekkjande oppleving, sett frå pressebenken.
For to år sidan handla ein stor del av landsmøtekommentarane om Thorbjørn
Jaglands storslåtte retorikk. Ein höjdare var då han tok oss med om bord i
Noahs ark der alle arter var “bundet i samme skjebnefellesskap” og
spørsmålet var “om vi som Noah kan føre Arken trygt i land på Ararats berg”.
Dei skriftlærde peika då på at båten til Noah slett ikkje landa trygt, men
dreiv hjelpelaust for ver og vind til han grunnstøytte på fjellet. Spennande
var det også å samanlikne den utdelte talen med den muntlege framføringa,
der Jagland endra biletet “å kalle varmen tilbake til peisen” til “å få
ånden tilbake i flaska”.
Også opnings- og programtalen i år var krydra med oppsiktsvekkjande ordspel,
som du kan studere eit utval av på side 3. Men kva var det Jagland meinte
når han siterte Immanuel Kant: “Tingene har verdi, men mennesket har
verdighet”. Det var for å underbyggje påstanden om at “hvis grunnleggende
menneskelige behov kun skal måles i penger som kan omsettes på et marked,
får vi et kaldt samfunn.” Det lyder like tilforlateleg som når han tolkar
Karl Marx til at “når teknologien endrer seg, blir ikke lenger de gamle
eiendomsforhold og de gamle måter å organisere arbeids- og samfunnsliv på,
hensiktsmessige”. Han kunne gått vidare til Lenin, som definerer ein
revolusjonær situasjon som den tilstanden der dei styrande ikkje lenger
greier å styre, og dei styrde ikkje lenger vil la seg styre.
Men når eg bit meg fast i Kant, er det fordi Håvard Nilsen og Dag Østerberg
i boka Statskvinnen brukar nøyaktig det same sitatet i skildringa av det
statens paradigmeskifte som gjekk føre seg under framveksten av det
nyliberalistiske regimet til Gro Harlem Brundtland. “En tydeligere stat”, sa
Thorbjørn Jagland ustanseleg, både i sjukehus- og Statoil-retorikken,
samstundes som han gjekk inn for meir deregulering. Som Østerberg og Nilsen
peikar på er utviklinga som har gått føre seg i dei fleste vestlege land i
den nyliberale perioden, å styrke staten gjennom å deregulere han. Det vil
seie at staten blir styrkja som stat, men svekt som offentlegdom.
Privatisering høver som hand i hanske med dette, i ein situasjon der
nasjonen sin velferd meir og meir blir synonymt med konkurransedugleiken til
dei store selskapa. “En omsnuing av rollene er skjedd et eller annet sted på
veien, når staten er garantist for de private interesser, mens de private
bedrifter fatter de beslutninger som er høyviktige for offentligheten”,
skriv forfattarane. Difor er privatisering ei særeigen form for spreiing av
hemmeleghaldet i samfunnet, gjennom å halde stadig viktigare avgjerder unna
det offentlege.
Att står å slå fast at heller ikkje denne gongen vart det gjennomslag på
landsmøtet for at ein prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturen. Dette
kom det framlegg om frå Hedmark Arbeiderparti, men det overlevde ikkje
redaksjonskomiteen. “Ett språk er nok” meinte AUF i Nord-Trøndelag, med
tilslutning frå fylkespartiet. Men sentralstyret sette foten ned. Eitt
partilag gjekk inn for sal av vin i butikkane, nemleg Grünerløkka og
Sofienberg Arbeiderparti. Det seier det meste om den kulturelle utviklinga i
dei stroka av hovudstaden, men kva med ulven? Her kjem Bøler
Arbeiderpartilag med framlegg om “Ja til ulv i skogsområdene rundt Oslo”.
Sentralstyret seier i merknaden sin at arbeidet med å sikre ulven som ein
del av norsk fauna, er ein viktig del av arbeidet med å bevare
artsmangfaldet, men: “Det er ikke naturlig at landsmøtet skal fatte konkrete
vedtak om hvor ulven skal oppholde seg.”
Sjølv den demokratiske sentralismen har sine grenser.
Roald Helgheim
© Dag og Tid
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:22 MET