De siste dagers behandling av kirkeasyl-spørsmålet, bla. i NRK
(f.eks. Redaksjon 21) gir grunnlag for noen tanker om hvordan media
fungerer i dag. Det var tydelig at programleder ønsket å få slått
fast at nå er kirkeasyl et tilbakelagt stadium, og "kirka må rydde
opp". Men er "problemet" bare kirka sitt, eller har dette også noe med
media SJØL å gjøre?
La oss ta en avstikker til et annnet område for media-oppmerksomhet:
Miljø-aksjoner. Når Natur og Ungdom eller Greenpeace har klatret opp
i fabrikkpipene gjennom noen år, så oppdager de at at denne
aksjonsformen begynner å bli "brukt opp". Med dette mener jeg "brukt
opp" i forhold til MEDIA. Mellom media og aksjonistene eksisterer det
et slags kontraktsforhold, eller skal vi si symbiose ( = gjensidig
nyttig samarbeid mellom organismer i naturen): Aksjonistene får
dekning i media, mens media får noe å lage stoff på. Men media
forlanger at man må være "kreativ", ellers har ikke aksjonene lenger
nyhets-(eller skal vi si underholdnings-) verdi.
Miljøorganisasjonene må bare akseptere dette spillet, for uten dekning i
media er de solgt. Dermed blir miljøaktivisme mer og mer et spørsmål
om å arrangere forskjellige former for fengende teateropptreden (eller
"performance") slik at media - og da spesielt TV - finner det
"interessant nok". Etterhvert som journalistene blir mer blaserte, så
oppstår det et slags dose-problem akkurat som hos narkomane, dvs.
opptrinnet må være stadig mer "fikst" for å nå fram til TV-skjermen
eller på tabloid-forsida. Miljøorganisasjonene må bruke stadig mer
tid og krefter på å organisere teater for et gjespende pressekorps.
Dette går for det første på bekostning av organisasjons- og
opplysningsarbeid. Men det som er verre er at det skaper et klima for
samfunnsdebatt hvor media ikke lenger prøver å tilbringe publikum
innsikt og analyse, men det beste "stunt". Sånn sett svekker dette
vilkåra for det man kalle den offentlige samtale, som igjen er en
forutsetning for at samfunnet skal løse sine problemer.
Det skal bli interessant å se hvordan de kommende (sannsynlige) sivile
ulydighetsaksjonene mot gasskraftverk vil forløpe. Mens Alta-aksjonene
var reell og forbitret kamp mot overmakta, med hundrevis av
demonstranter mot hundrevis av politifolk - og det hele reiste
spørsmål om legitimiteten til den norske statsmakta, så frykter jeg
at gasskraftverk-aksjonene blir en form for rituelt teater. Misforstå
meg ikke: Dette er IKKE en kritikk mot Natur og Ungdom m.fl., det er en
kritikk mot media, som tvinger folk som kjemper mot systemet inn i
denne rollen. Når det er sagt, bør organisasjonene nå starte
en diskusjon om disse problemene.
Et annet eksempel er medias forhold til aksjonene mot misse-finalen i
India nylig. VG har på søndag et oppslag hvor de intervjuer en av de
sentrale kvinneaktivistene i aksjonen. Hun hevder at hun ble kidnappet
og holdt i forvaring til etter finalen, slik at hun ikke kunne
aksjonere. Hun var en av dem som hadde truet med å brenne seg i
protest. VGs innfallsvinkel er da at - hå nei, dette er bare noe hun
sier fordi det med å brenne seg var en tom trussel. Og i tråd med
dette reiser VG til og med spørsmålet om hun ikke skal brenne seg NÅ
i stedet(!!), noe som hun naturlig nok sier er formålsløst siden
arrangementet er over. Men uansett: En helside om saken spanderes IKKE
på å la denne personen fortelle om bakgrunnen for det voldsomme
engasjementet, og en nærmere undersøkelse av om hun faktisk BLE
kidnappet. Nei, det interessante er at "denne dama sa hun skulle brenne
seg, men gjorde det ikke". Hun har snytt media og publikum, de ble
lovet drama av høyeste kvalitet og fikk det ikke, og det
"kontraktsbruddet" blir da det viktigste.
Hva har så alt dette med kirkeasyl å gjøre?
- Poenget er at en del journalister nå ser ut til å mene at
"kirkeasyl er brukt opp", og dermed må folk slutte med slikt: "Nå har
vi i årevis laget en masse stoff om dette, og temaet er dermed
belyst". Flyktninger og asylsøkere må nå slutte å søke tilflukt
når de skal kastes ut av landet, FOR MEDIA ER LEI AV TEMAET.
Men kirkeasyl er IKKE en form for teater som asylsøkere og deres
støttespillere arrangerer for at TV skal få reportasjemateriale.
Dette vil fortsette så lenge verden ser ut som den gjør, og den
jævlige norsk asylpolitikken opprettholdes. Kirkeasyl er ganske enkelt
siste utvei for fortvilte mennesker. Så får heller de blaserte
journalistene vende kameraene og oppmerksomheten over mot andre saker
når verden blir for kjedelig for dem.