Kjære Therese Bjørnebo.
Jeg leste med interesse innlegget ditt om kultur i Klassekampen lørdag 8.12.
Som tidligere kuturredaktør i avisa er det positivt at du stepper inn i
debatten. Jeg forstår det slik at du i din redaktørtid la vekt på å:
1. Gjøre kulturstoffet mindre forutsigbart.
2. Knytte til deg medarbeidere etter litterær kvalitet kontra politisk
standpunkt.
Jeg ser mange positive kvaliteter ved disse to standpunkta, og fant da også
mange spiselige korn i di tid, bl.a en lang reportasje om Andrew Vachss.
(Tusen takk, jeg har lest alle bøkene nå). En forutsigbar kunst, ei bok
hvor du forstår slutten etter halve første sida er kjedelig. Livet er ikke
slik. Men det må ikke forveksles med kunstnerens holdninger. Kultursidene i
ei avis hvor du på forhånd veit at du alltid finner a, b og c, og ALDRI x, y
og Z er kjedelig. Enig.
Dette kriteriet er bra dersom alternativet er kjedelig, forutsigbart
kulturstoff. Slikt som store deler av dagens norske "progressive" forfattere
utgir. Hovedpersonene er som regel kunstnere, forfattere, lektorer eller
studenter osv. aldri trailersjåfører, sveisere eller oljearbeidere. Som er
opptatt av sin siste skillsmisse og mimrer om hvor radikale de var i
ungdommen. Men er det noen som har kritisert Klassekampen for å være
uforutsigbar? Er det her problemet ligger?
2. Satse på høy kvalitet framfor standpunkt. "Jeg gir faen om katta er
grønn eller blå, bare den fanger mus", som den fargeblinde gutten sa.
Igjen, hva er alternativet. Å satse på lav kvalitet? Er det noen som ønsker det?
Motsetningene virker altså noe kunstig på meg. Tildekkende. MÅ man velge
mellom kaffi eller torsdag? KAN man velge mellom dem? Bør det ikke være
saker i samme par man velger mellom? Er det i det hele tatt en motsetning
mellom litterær kvalitet og politisk standpunkt?
Jeg vil hevde nei. Det finnes flere slags politiske standpunkt i kunsten, og
det finnes god og dårlig kvalitet i begge leire. Og det finnes mange
forskjellige former. Man skal ikke velge mellom romaner ELLER dikt, mellom
proff ELLER amatør.
MEN, folk som ikke anerkjenner at det eksisterer klasser og klassekamp i
samfunnet, vil kanskje ikke være enig med meg her. Jeg har inntrykk at de
mener at kunst som tar standpunkt for arbeiderklassen, kultur som er
revolusjonær det er rett og slett ikke kunst. Pr. definisjon. I alle fall
ikke god kunst. Liksom de f.eks prøver å ufarliggjøre eller avspore politisk
uenighet til generasjonsmotsetninger.
Dagens forleggerbransje foretar f.eks i dag ei omvurdering av Dag Solstads
forfatterskap. Hans beste bøker er IKKE fra den revolusjonære perioden, bl.a
er ei av Norges beste etterkrigsbøker 25. Septemberplassen IKKE med blant
Solstads beste lenger, og hans triologi om krigen høres det ikke ut som han
har skrevet i det hele tatt. Men "Irr - grønt" og andre seinere bøker som
omhandler tro og tvil - se det er flotte bøker det. Man kan jo ikke komme
bort fra at Solstad er genial. Slike ting ville kanskje en kulturjournalist
som sto på arbeiderklassens standpunkt fokusert på.
Så å ansette folk etter litterære kvaliteter i stedet for etter politiske
kvalitet er problematisk, og er en forenkling av et vanskelig problem - i ei
revolusjonær arbeideravis.
For dersom de av politiske årsaker (manglende politiske standpunkt -
feilaktige politiske standpunkt) velger bort arbeiderkultur, så undergraver
de samtidig hele plattforma avisa bygger på. Og som den omtalte
formålsparagrafen er et uttrykk for.
Jeg ønsker meg bøker som forteller om borgerskapets innerste sirkler, med
champagne til frokost, troverdige. Og jeg ønsker meg bøker hvor jeg kan
kjenne meg igjen, hvor jeg kjenner at stresset etter å komme av sted legger
seg som et surt belegg nedetter halsen, når klokka nærmer seg midnatt og jeg
har hundre mil å kjøre før klokka elleve neste formiddag. Eller bøker hvor
Burke myrder barnemisshandlerne.
Problemet i forfatterkretsene i Norge i dag er at det knapt nok er en eneste
en som har som program å skrive for arbeidsfolk lenger. KNAPT NOK EN!
1. De må svare på spørsmålet: FOR HVEM? For hvem skriver jeg. Bare å stille
spørsmålet blir i dag oppfatta som så provokatorisk blant enkelte at det nær
sagt blir reist nidstang mot spørsmålstilleren. Som blir utdefinert til å
være enøyd fra feil generasjon.
2. De må undersøke virkeligheten. Fordi de fleste forfattere verken kommer
fra arbeiderklassen eller tilhører arbeiderklassen så krever det masse
arbeid av dem. Dette gidder eller makter de ikke. Det er så mye lettere å
skrive om det miljø man kjenner, om andre kunstnere og akademikere. Om seg
sjøl. Og om sine skilsmisseproblemer. Om sin egen navle (som faktisk ikke
ser så verst ut i dag gitt). Det er dette som er så jævlig forutsigbart. Man
veit jo at det ikke ender revolusjonært. DET ER DETTE SOM AUTOMATISK VIL
SKJE DERSOM DET IKKE REISES POLITISK KRITIKK. Det som hadde vært spennende i
dag var ei bok om gutta på golvet!
Disse spørsmålstillingene kunne ei avis med revolusjonær formålsparagraf
være med å sette på dagsorden igjen, være med å inspirere, være med å leite
fram, i TILLEGG TIL hva som enn måtte eksistere av "inte-l-lek-tuell
r-onk-ing" i øyeblikket!
Geir Sundet
Det er du som går seige nattskift
og slite for norsk industri
det er du som tar deg en skikkelig fest
når du endelig har fått fri
Det er du som ligge og lengte
i lugaren på Statfjord C
som kjører din trailer mot Padborg
og har tollpapirene med
Det er du som fryse på Svalbard
eller svette på Suez kanal
og sammen med gutta på golvet
føler deg helt normal
REF:
Sangen om gutta på golvet
handle om livet ditt
den handler om solo og seksti
om diesel og dynamitt
Det er du som slite i skogen
med store og tunge tre
det er du som sitte og sveise
i dokken på HMV
Det er du som sprette ei Vodka
når du treffe ein gammale venn
som sammen med gutta på golvet
drømme om friheten
Vestlandsfaen.
Sundets TruckStop
http://home.sn.no/~geirs1/