Av Tom Egil Hverven
En utdyping av synspunkter i artikkelen om Kjartan Fløgstads "Antipoder",
publisert i KK 9/10-96. En polemikk mot Arild Linneberg (KK 10/10). Og en
slags hyllest til KK-forum som et eksempel på postindustriell
kulturindustri. Trykkes i KK om redaksjonen ønsker det.
(Utdrag:)
Datanettene er personlige som telefonen og de har hukommelse som skriften.
Nettverkene er både helt samtidige - i den forstand at de er en slags rom
som eksisterer samtidig med oss som bruker dem - og de er historiserende, på
den måten at de kan huske alt vi har gjort der.
Diskusjonsgrupper som KK-forum er selvorganiserende. Når de først er i gang,
behøver ingen flytte på et eneste dokument. De organiserer folk som fysisk,
kulturelt og geografisk ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. De har
egne sosiale konvensjoner og utvikler et eget språk som ikke ligner hverken
en samtale i telefonen eller debattsidene i en avis. En radikal
kulturkritikk må gripe teknologiens nye muligheter for tekst- og
meningsproduksjon for å få kraft.
(Artikkelen begynner:)
Fra mitt utkikkssted er det en forbløffende likhet mellom tabloidavisenes
forsvarere og KK-redaksjonens kritikere. Begge påberoper seg folkelighet,
massen, mengden eller flertallet. Oppropet til Anders Ekeland munnet ut i et
ønske om "en diskusjon i KK om hvordan avisa skal bli radikal, folkelig og
dermed stor". Det er sikkert et vakkert ønske, men jeg vil med utgangspunkt
i Kjartan Fløgstads siste bok forsøk å vise at den gode og virkningsfulle
kulturkritikken blir til i spenningen mellom det radikale og det folkelige,
ikke i foreningen av dem.
Den førende medieindustrien produserer ikke radikal kulturkritikk annet enn
som utilsiktede virkninger, kunne man si analogt med det Kjartan Fløgstad
viste i analysene av populærkultur i "Loven vest for Pecos" for 15 år siden.
Den radikale kulturkritikken har et språklig problem når den skal formuleres
i massemediene. Med utgangspunkt i høstens "Antipoder" kan man hevde at
radikal kulturkritikk først og fremst finnes i det språket som bryter med
maktas hegemoniske språk: den språklige mellomstilen mellom det høye og det
lave. Fløgstad argumenterer først og fremst for litteraturens funksjon som
maktkritikk, men argumentet kan utvides til å gjelde kulturjournalistikk av
den typen som finnes i KK idag.
Hvordan er det så mulig å bedrive kulturkritikk i en dagsavis eller et
fjernsynsprogram? Et eksempel på en kulturdebatt som går utenpå det meste av
det som har vært skrevet om KK, er oppstanden etter Stig Larssons raljering
med den svenske litteraturen i Dagens Nyheter tidlig i høst (25/8 -96).
Larsson gjør noe så uhørt som å skjelle ut hele den mest populære delen av
den svenske forfatterstanden. Han gir dem skylden for å skremt bort alle
yngre talenter fra svensk litteratur. Og som nærmest eneste sannhetsvitne
framhever han sin egen gode smak. Med gode grunner har mange av innleggene
etterpå vært i tvil om hva som skal tas for pålydende i Larssons innlegg.
En av de som gjør mest omfattende forsøk er Mikael Löfgren (DN 6/10 -96).
Ikke overraskende går han til angrep på den formastelige kombinasjonen av
lavstilen til Larsson og høystilen til den nære vennen og kritikeren Horace
Engdahl. Etterhvert viser artikkelen seg å være et gigantisk angrep ikke
bare på Stig Larsson, men også på Engdahls rolle i svensk offentlighet og på
hans teoretiske grunnlag. Löfgren siterer fra en artikkel (DN 14/3 -96) der
Engdahl diskuterer mye av det samme som debatten i KK går om. Det dreier seg
nemlig ikke bare om en motsetning mellom kulturjournalistikk og akademisk
språk, men om et dyptgående skille i offentlig språk siden framveksten av
modernismen på slutten av forrige århundre. Engdahl anfører den østerrikske
forfatteren Hugo von Hofmannsthals korte tekst "Brevet til Lord Chandos" som
en svært tidlig formulering av problemene med å uttrykke det man kan kalle
den moderne erfaringen i et dagligdags (eller `folkelig') språk.
"Brevet fra Lord Chandos" (1902) finnes på norsk. Det er ikke helt tilfeldig
at det er gjengitt til norsk av nettopp Kjartan Fløgstad i Ordlyden (1983).
Brevet var ifølge forfatteren en sentral inspirasjonskilde under skrivingen
av romanen Fyr og Flamme. Den erfaringen Lord Chandos beretter om, er den
moderne erfaringen av at alt faller fra hverandre, av at menneske og natur
ikke lenger lar seg forene. Brevet formulerer den krisen som oppstår når
forfatteren opplever at selve språket er okkupert av kollektive løgner. Og
det formulerer forhåpningen om et nytt språk, nye muligheter utenfor det
tradisjonelle, det gitte.
Den sier også noe om et problematisk forhold mellom begrepene kunst og
kultur, som har vært lite framme i KK-debatten. Kort sagt dreier kultur seg
om noe sosialt, noe som har med språk og kommunikasjon mellom mennesker å
gjøre. Det er dette vi snakker om når vi litt foraktelig snakker om
kulturlivet.
Kunst er noe annet. Kunsten innenfor det moderne er autonom. Det gjør at
kritikkens posisjon i forhold til kunsten er vedvarende ustabil og
problematisk. Og det gjør at kunsten ikke kan kan reduseres til politikk.
Hva skjer i samfunnet på den tida Hugo von Hofmannsthal formulerte brevet
fra Lord Chandos? Hvordan kan vi finne forbindelser til 1990-tallet? Også
høstens strategikonferansen i AKP var opptatt av å finne et svar på
teknologiens utfordringer til den allmenne og politiske kulturen.
Begrepene "Revolusjon" og "revolusjonær" dreier seg om mer enn Klassekampens
formålsparagraf. Og det er - unnskyld profaneringen - et enda mer populært
begrep enn man skulle tro om man leser debatten i KK-forum. Det er gjort
mange forsøk på å vise sammenhenger mellom den euforien som i dag finnes i
tilknytning til den digitale revolusjonen og den optimismen som rådet
nettopp rundt modernismens gjennombrudd. En innfallsvinkel til dette som
virker underfokusert, er et synspunkt hos Espen Aarseth (i artikkelen
"Postindustriell kulturindustri" i Kulturens digitale felt, redigert av
Terje Rasmussen og Morten Søby, Aventura 1993). Aarseth framhever at det
viktigste utviklingsspranget i skrifthistorien etter oppfinnelsen av papiret
ikke er overgangen til digitale medier, men oppfinnelsen og utbredelsen av
telegrafen, rundt midten av forrige århundre.
"Telegrafen passer ikke inn i de elektroniske revolusjonstalenes retorikk,
kanskje fordi den er en bastard: halvt papirbasert, halvt elektronisk",
skriver Aarseth. "Dessuten er er den ikke lenger ny. Men den har foregrepet
mange av de viktigste egenskapene ved dagens globale digitale nettverk:
ÆTelegrafen sørger forÅ umiddelbar, pålitelig og avstandsuavhengig
overføring av skriftlig informasjon. Utbredelsen av telegrafen er grunnlaget
for det moderne informasjonssamfunnet."
Dermed innvirket også telegrafen på det litterære språket, best kjent i
Hemingways knappe stil. Telegrafen førte til en epistemologisk vridning fra
historisk/narrativ språk til samtidig/fragmentarisk språk. Denne vridningen
og fremmedgjøringen som følger, finnes i litteraturen som modernisme. Det
mest radikale eksemplet er James Joyce' Finnegans Wake og etterfølgeren
Samuel Beckett.
Norsk litteratur på 1990-tallet befinner seg et eller annet sted hinsides
dette modernistiske. Jeg har problemer med å bruke det estetiske begrepet
postmodernisme, fordi det er blitt så utvannet, ikke minst gjennom
markedsførernes bruk av ordet.
Jeg foretrekker ordet postindustrialisme. Hva er det viktigste trekket i det
postindustrielle samfunnet - også kalt informasjonssamfunnet? Det er ikke
lenger arbeidet, men kommunikasjonen som er den grunnleggende
samfunnsformende kraften, sier Fløgstad. Men hans kritikk av
informasjonssamfunnet stopper stort sett ved massemedier (og enveis- eller
monomedier) som fjernsyn og tabloidaviser.
Med utviklingen innen elektronisk databehandling - eller mediebehandling -
kan Fløgstads kritikk utvides. Det viktigste med informasjonsteknologien er
ikke - som det ofte hevdes - at den kan behandle informasjon raskere, eller
at den kan foreta valg eller sammenlikninger. Det viktigste med IT er at den
mekaniserer overføringen fra et medium til et annet, og dermed frigjør
informasjonen fra det enkelte medium.
Jeg siter igjen fra Espen Aarseth: Det viktigste med datamaskinen er ikke
"at den er er et multimedium (...) men at den har frigjort reproduksjonen av
informasjon fra manuelle og industrielle prosesser. Den er med andre ord en
grunnleggende postindustriell medieteknologi." IT er ikke multimedia, men
metamedia, påstår Aarseth.
Samtidig må man ikke se dette som firkantede revolusjonære termer, hvor
postindustrialisme følger etter industrialisme. De eksisterer side om side,
og de er avhengige av hverandre "som hardware og software" (Aarseth). Det er
denne sammensmeltningen av "metall og metafor" (Fløgstad) som er viktig å
gripe i analysen. Jeg gjorde et forsøk i artikkelen i artikkelen (publisert
i KK 9. oktober) på å rekonstruere bevegelsen i Antipoder, fra 1983 til
1995. ("Nachkonstruieren" i Friedrich Schlegels term fra "Om kritikkens
vesen" i en bok om Lessing, 1804) for å vise hvor denne bevegelsen ender,
for å kritisere bevegelsen og dens endepunkt og vise noen av manglene.
Det som mangler i Fløgstad kritikk av markedsliberalismens totalitet, er å
innarbeide konsekvensene av materielle endringer i samfunnet de siste årene.
Disse endringene gjør det etter min mening umulig å stoppe ved en kritikk
ved de etablerte massmediene. Med andre ord: Kritikken må omfatte de mediene
som overskrider monomediene, f.eks. multipunkt-medier som Internett.
Det er selvfølgelig mye rot, tull og tøys og hype rundt Internett. Men skal
man si noe kort om samfunnsutviklingen de siste ti årene, er fenomenet
Internett det som samler flest av disse endringene; de fleste av trådene, så
å si. Man må selvfølgelig ikke "forstå Internett for å forstå verden"
(antydet av A. Linneberg, som mener jeg har tatt feil av Fløgstads
forfatterskap i KK 10/10). Men det er helt nødvendig å forstå noe mer enn
produktivkreftene i det gamle mediesamfunnet (TV og aviser) for å forstå
vårt samfunn.
På en helt annen måte enn de gamle mediene er nettverkene (og med
framveksten av all verdens Intranett er de mange fler enn Internett) sosiale
rom. Datanettene er både personlige som telefonen og de har hukommelse som
skriften. Dette har Fløgstad eller Linneberg tilsynelatende ikke skjønt.
Datanettene er både helt samtidige, i den forstand at de er en slags rom som
eksisterer samtidig med oss som bruker dem, og de er historiserende, på den
måten at de kan huske alt vi har gjort der. Dette perspektivet finnes heller
ikke hos Fløgstad eller Linneberg. Nettverkenes sosiale møteplasser er skapt
av en type kollektiv tekstuell praksis.
Selve den diskusjonsgruppa som ble opprettet av venner av Klassekampen på
Internett i mars i år, er et typisk eksempel på en postindustriell
kulturindustri: Den har ingen sentral ledelse, ut over at det er mulig å
stryke innlegg som gjør skade, noe som ikke har skjedd hittil. KK-forum
styres selv av en datamaskin, som sørger for at alle skriftlige innlegg når
ut til deltagerne i debatten. Samtidig blir de liggende på nettet slik at
alle kan lese dem på World Wide Web. Diskusjonsgruppa er selvorganiserende.
Når den først er i gang, behøver ingen flytte på et eneste dokument. Den
organiserer folk som fysisk, kulturelt og geografisk ikke har noe som helst
med hverandre å gjøre. Den har egne sosiale konvensjoner og utvikler et eget
språk som ikke ligner hverken en samtale i telefonen eller debattsidene i en
avis. Den er noe midt mellom, eller på siden av det som allerede finnes.
Digitaliseringen og nettverkene undergraver de sosiale og kulturelle
institusjonene som Fløgstad beskriver, samtidig som de tilsynelatende lever
i beste velgående.
En radikal kulturkritikk må forsøke å gripe dette. Og den kan starte med å
innse at de frontene som levde av å skyte på hverandre for et par tiår
siden, må lære å slippe hverandre til. Så langt gir praksisen i KK-forum
grunn til forsiktig optimisme.
Tom Egil Hverven
tel. + 47 22 23 98 41 (p) tom.egil.hverven@nrk.no
23 04 85 71 (w)
80 10 (fax)