Dette er svar paa et innlegg den 5. oktober, der Generalsekretaer Johannes
Lunder i Norges Forsvarsforening fornekter det faktum at det norske
militaervesenet har endret karakter i mer offensiv retning. Lunder er ogsaa
uenig i Oslo byretts dom, der jeg paa dette grunnlag har faatt innvilget
fritak for militaertjeneste.
Ved aa oppheve den geografiske begrensningen for de norske styrkenes
operasjonsomraade, har det norske militaervesenet siden 1990 endret seg fra
aa vaere et defensivt forsvar til aa vaere et offensivt innrettet
militaerapparat. Mens det forsvaret vi hadde inntil 1990 utelukkende var
innrettet paa forsvar av eget og NATOs territorium, er deler av dagens
militaerapparat innrettet paa angrep paa andre land uten forutgaaende angrep
paa Norge. Norge demonstrerte sin vilje til aa bruke sitt nye geografiske
operasjonsomraade ved aa delta i angrepet paa Irak i 1991. NATO opphevet den
geografiske begrensningen paa sitt operasjonsomraade i juni 1992.
Opprettelsen av angrepsstyrken Telemark Bataljon er en foelge av NATOs nye
mandat. I et foreliggende lovforslag aapnes det for norsk deltakelse i
"fredsbevarende" operasjoner, ogsaa uten FN-mandat.
Jeg reserverer meg mot aa delta i et militaervesen som har faatt en slik
aggressiv karakter. Lunder gir en usaklig framstilling av mitt syn. Jeg
hevder ikke at "HV-oevelse i Norge er aggressivt", slik han skriver i sitt
innlegg. I parentes bemerket er et slikt pasifistisk syn dessuten ikke som
Lunder skriver "aparte", men vil etter dagens praksis foere til fritak for
militaertjeneste.
Lunder paastaar at jeg "glemmer FN". Det er tvert i mot viktig for meg at
mens norske militaere styrker paa fremmed jord alltid tidligere har staatt
under direkte kommando av FN, kommanderes de naa av USA (Golfkrigen) eller
NATO (Bosnia samt Telemark Bataljon). Jeg gaar ut fra at det heller ikke for
Forsvarsforeningen er likegyldig hvem det er som har kommandoen over en
militaer styrke. At FN gir mandat til slike operasjoner inngir bekymring,
ikke trygghet.
Det som imidlertid later til aa vaere glemt, er at et offensivt innrettet
militaervesen kan vaere uforenlig med baade verneplikten og Grunnloven. I
Grunnlovens pgf.109, der verneplikten stadfestes, brukes formuleringen "at
vaerne om sit Faedreland". Det er dermed tvilsomt om myndighetene med et
offensivt innrettet militaervesen kan paaberope seg Grunnloven i
haandhevelsen av verneplikten. Videre hersker det ikke enighet om at
Grunnloven tillater militaere operasjoner i utlandet som beskrevet ovenfor.
I NOU 1979:51 om verneplikt heter det for eksempel: "Angrepskrig maa for
oevrig antas aa vaere forbudt gjennom grunnlovens oevrige bestemmelser og
gjennom folkeretten."
Vi skal heller ikke glemme de konsekvenser et norsk angrep paa et fremmed
land kan faa. Det angrepne landet vil neppe dele oppfatningen av operasjonen
som "fredsbevarende", og vil med folkeretten i ryggen kunne gaa til
motangrep paa Norge. En annen mulighet er at operasjonen mislykkes og at de
norske styrkene trenger unnsetning. I begge tilfeller vil vernepliktige bli
trukket inn. En tredje mulighet er det som vi fryktet under Golfkrigen,
nemlig terroranslag mot sivile maal i Norge.
Det er ikke Oslo byretts dom som foerer til en uthuling av verneplikten. Det
som vil undergrave verneplikten er omlegging av militaervesenet paa en maate
som er i strid med folkeviljen. Det er paa tide med en debatt om hvorvidt vi
oensker at norske soldater skal dra ut i krig paa fremmed jord og komme hjem
i rullestol, paa baare eller i kiste.