Jeg blir av flere, inkludert Wenche Blomberg, anklaga for å usynliggjøre
henne i et innlegg jeg skreiv i Klassekampen for ei uke sida. Til den
anklagen har jeg noe å si, og benytter samtidig sjansen til å slenge ut nye
tanker:
1. Jeg skreiv ikke om fravær av kvinner i panelet, men om underskudd av kvinner.
2. Ettersom jeg ikke nevnte andres navn (fordi jeg ikke synes det er vits i
å rette personlige anklager mot konkrete folk så lenge det er en form for
retorikk jeg vil til livs), fant jeg heller ikke grunn til å nevne Wenche
Blombergs navn. Slik sett usynliggjorde jeg alle innlederne.
3. Solveig Mikkelsen sier: "Inntrykket mitt er at Økland velger
debattformen: "Kan du ikke ta ballen, ta mannen". Hun er åpenbart uenig i
kulturkritikken, men i stedet for å argumentere saklig for sitt syn, rakker
hun ned på andres engasjement. Jeg synes dette smaker av hersketeknikk, og
som dame føler jeg et stort UBEHAG ved en slik debattform".
Jeg har etterhvert funnet ut (ikke særlig originalt, fordi Kristeva og
størsteparten av kvinneforskninga sa det før meg) at det å komme med
generelle utsagn om mannssamfunn, androsentrisme, patriarkalske strukturer
er helt unyttig. En må være dønn konkret for å vise hvordan disse
mekanismene fungerer i praksis - i språket eller i andre situasjoner. Hvis
jeg skal holde meg innenfor Mikkelsens bilde, som jeg for øvrig ikke synes
passer så godt i denne sammenhengen, tilhører jeg altså den gruppa av
kritikere som tror at det eneste som er mulig er å "ta mannen", eller
rettere sagt ut fra forrige punkt, "ta retorikken".
4. Å kalle "usynliggjøringen" av Blomberg en hersketeknikk, finner jeg
underlig av en annen grunn: jeg har slett ikke noe behov for å "beherske"
Blomberg, men synes tvert imot at hun holdt et svært bra innlegg om
kulturjournalistikk, formidling og dårlig språk, et saksområde som jeg i
innleggets innledning avgrenset meg fra å gå inn i.
Jeg trodde hersketeknikk var en funksjonal, ikke en formal ting: en teknikk
er et middel for å oppnå noe. Så lenge vi forholder oss til skrevne tekster
er det ingen forskjell på det noen vil kalle herskeknikker og det andre vil
kalle argumentasjonsstrategier. Slik sett er alle innleggene her på forumet
fulle av hersketeknikker. Alle som vil noe med sine utsagn, legger opp en
argumentasjonsstrategi som de tror best vil fremme "saken", og dropper
kommentarer utenfor saken for å fokusere skarpere på det de virkelig vil ha
fram. Så også jeg.
5. Blombergs insinuering av at jeg ikke har satt meg inn i
basis-overbygning-teoriene, vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skal
forholde meg til. ("Økland treng å lære seg noko om basis og overbygning i
eit samfunn, det er nå ein ting.") Jeg tolker Blomberg dithen at hun tror
jeg har de meningene jeg har fordi jeg ikke har satt meg ordentlig inn i
læren om basis og overbygning. Jeg kan forsikre Blomberg om at jeg har satt
meg inn i saken, men at den litteraturen jeg forholder meg til, går ut ifra
at det ikke lenger er så enkelt å skille de to nivåene fra hverandre som
man trodde før. Hvordan skal man f.eks. kunne foreta en basisbeskrivelse
uten å gjøre det fra et ideologisk ståsted? Og er det ikke etterhvert nokså
tydelig hvordan forestillinger og ideologier som tradisjonelt plasseres i
overbygningen faktisk "slår tilbake" og påvirker basisen? Det er nettopp
derfor det er så viktig å kritisere språk og ideologier, for å skjerpe de
ideologiene man tror har positiv innflytelse, og for å "avsløre" de
ideologiene man tror har negativ innflytelse. At retten til å foreta en
hegemonisk fortolkning av "virkeligheten" er et spørsmål om makt, er jeg
den første til å innrømme. Men heller ikke maktforhold er gitt en gang for
alle, derfor håper jo alle vi som skriver og snakker i vei at ordene våre
kanskje vil nytte (i tillegg til at ord/bytes i informasjonssamfunnet har
blitt et nytt maktkampfelt i seg selv, men det kan jeg skrive om en annen
gang).
Jeg ville flere ting med KK-innlegget: Først og fremst levere en
feministisk kritikk av talemåter på et debattmøte, men sekundært også
kritisere den lite konstruktive identifiseringa av postmodernisme med en
borgerlig, livstrøtt, nihilistisk, estetiserende suppe. Den form for
"post-mortem-isme" har jeg selvsagt ingenting til overs for. Dette forumet
har oppstått som en frukt av en postmoderne kulturtilstand, derfor synes
jeg det er så underlig at postmodernisme fortsatt er et så negativt ladet
ord for mange her.
Og en ufokusert kommentar til slutt: Kvinnenes innmarsj på dette forumet
gleder meg.
Jorunn Økland