"Når det gjelder diskusjonen om hvor vidt et land er sosialistisk eller
ikke, blir denne lett absurd hvis man ikke opererer med noenlunde klare
definisjoner på hva sosialisme er. Det er her vi må begynne. Men da må
ikke disse definisjonene være så abstrakte, virkelighetsfjerne og
strenge/snevre at sosialismen i praksis blir noe som verden aldri har
sett og sikkert aldri heller kommer til å se mye til. Det perfekte
samfunn vil aldri finnes."
Her ligger kanskje mye av bikkja begravet, og det er kanskje her man må
begynne. I utgangspunktet er jeg i stor grad enig med Paul Brosches
kommentar, og jeg trenger ikke gjenta dem. Det det dreier seg oom, er
sosialismesynet. Jeg er *kanskje* enig med deg i at sosialismen er noe
verden aldri har sett noe til, men jeg er ikke sikker. Men jeg håper, og
tror, at det en gang vil komme.
Mitt syn på sosialisme er at det er et kvalitiativt nytt steg.
Sosialismen bør sees som klassesamfunnets siste trinn. I sitt "Forord
til kritikk av Hegels rettsfilosofi" skrev Marx om proletariatets rolle:
"Når proletariatet forkynner oppløsningen av den bestående
verdensordning, uttaler det bare hemmeligheten ved sin egen tilværelse,
for det er den faktiske oppløsning av denne verdensordning. Når
proletariatet krever negasjon av privateiendommen, gjør det bare det til
samfunnets prinsipp som samfunnet allerede har gjort til proletariatets
prinsipp, det som allerede er legemliggjort i proletariatet som som
samfunnets negative resultat, uten dets egen medvirkning." Altså - en
ung Marx som ennå blander sosialismen og kommunismen sammen, men som har
kommet til det standpunktet at sosialismen er kapitalismens negasjon.
Derfor blir standunktene for eksempel Sigurd Lydersen eksplisitt, og
også Even implisittt, gjør seg til talsmenn for i praksis reformisme.
Cuba har ikke klart å negere privateiendommen. De har ikke klart å
etablere et proletariatets diktatur. Regimets makt er basert på politisk
undertrykking ved en ettpartistat. Dette kan forsåvidt forklares ut fra
USAs undergravningsarbeid, men det bortforklarer ikke faktumet. I så
måte kan man si at USA har lyktes i å hindre etablering av sosialismen,
og i stedet sørget for at Cuba er en borgerlig stat med et godt utbygd
sosialvesen. Men det er ikke sosialisme. Det går imidlertid an å snu
hele saken på hodet. Castro uttalte i sin tid at den cubanske
revolusjonen hverken var sosialistisk eller kapitalistisk. Castros
revolusjon var ikke basert på hverken fagbevegelsen, bondeproletariatet
eller det gamle kommunistpartiet. Først flere år etter revolusjonen
begynte partiet å kalle seg kommunister. Castros bevegelse var en
bevegelse som var en del av en allmenn anti-imperialistisk bevegelse i
Latin-Amerika, men som bare overlevde på Cuba, og delvis i Argentina
(Peron). Dens sosialistiske retorikk bør sees på samme måten som
Nicaraguas tilsvarende retorikk. Den nicaraguanske revolusjonen ble
fulgt av en voldsom kampanje fra USA, som tvang landet inn i armene på
Sovjetunionen innen det bipolare verdenssystemet. Dagens Cuba, vil jeg
hevde bare er rester av dette verdenssystemet, og jeg er ganske sikker
på at landet etter hvert vil falle, uten at jeg nødvendigvis hevder at
det vil være en god ting for det cubanske folket.
Even skriver også:
"Jeg viser først til Per Rasmussens kommentarer. Det er tankevekkende at
det er en ikke-nordmann som leverer disse gode analysene (det betyr
selvfølgelig ikke at jeg uten videre er enig med alt han skriver). Det
slår meg at nivået på debattene på venstresiden er mye høyere i de
fleste andre land sammenlignet med Norge. Spesielt på kontinentet
foregår det spennende debatter. Langt på vei er de negative og til dels
fiendtlige holdningene til Cuba og lignende land et særnorsk fenomen på
venstresiden her. Ikke det å forstå at ikke slike holdninger også finnes
i utlandet, men poenget er at i Norge har de fått en større innflytelse
enn andre steder. Jeg tror dette har sammenheng med at den maoistiske
bevegelsen kom til å stå mye sterkere i Norge enn i andre europeiske
land."
Dessverre er det den post-maoistiske bevegelsen internasjonalt som tar
til seg forsvaret for Cuba (og Nord-Korea). I Danmark er eksempelvis
DKP/ML aktive i dette (selv om de vel egentlig var et Albania-parti), i
Sverige KPML(r). Jeg er glad dette ikke har spredt seg til Norge. Og det
har nok med maoismens forholdsvise styrke i Norge. Jeg vil ikke hevde at
debatten jeg har lest fra Danmark og Sverige har et særlig høyt nivå.
Det handler rett og slett på synet på statsbærende regimer i en
kapitalistisk verden. Utgangspunktet er delvis det jeg har skrevet
ovenfor, delvis at jeg ikke tror på at et lite land som Cuba kan
overleve alene som isolert sosialistisk stat (uten at jeg med dette
fornekter enhver form for sosialisme i ett eller et fåtall land, poenget
er at Cuba er lite og tilbakeliggende). Et slikt regime vil nødvendigvis
bli tvunget til kompromisser med kapitalistiske land, jf. Castros
hylling av Euroen. Om vestlige komunister skal holde frem det som et
eksempel på sosialisme, vil det bli en skjev fremstilling.
Det virker som en krampetrekning når retninger som aldri tidligere har
støttet Cuba, i dag mener at det er sosialisme. Det virker som et svar
på påstanden om at "sosialismen ikke fungerer", "Jo, se på Cuba". Vi må
tørre å innrømme at 1900-tallets forsøk på sosialisme har spilt falitt,
uten å av den grunn forkaste sosialismen (som har blitt alternativet for
mange andre). I denne sammenhengen vil jeg anbefale Monthly Review sitt
siste nummer, 50-års jubileumsnummeret. Der er Harry Magdoff (tror jeg
det er) inne på nettopp dette. Som en sosialist som hele tiden har sett
verden ut fra ikke-partibundne synspunkter, har han, vil jeg anta, et
godt grunnlag for å kunne se dette forholdsvis "nøytralt". Han peker på
et sitat av Marx (som dessverre ikke er referert nærmere) hvor han
påpeker at revolusjonen i begynnelsen vil skjemmes av utallige forsk som
ender i falitt og nederlag. Sosialisme er ingen mekanikk hvor A fører
til B. Sosialisme er en historisk prosess som handler om å til slutt å
få kartet til å stemme med terrenget, slik at vi faktisk kan nå målet.
Det er ikke noe nederlag for sosialismen å innrmme sosialismens
foreløige nederlag. Det sentrale er tvert imot å peke ut nye muligheter,
på terskelen til forvirringens tidsalder (og forvirring ender som regel
i forandring).
Even skriver videre:
"I denne sammenhengen kan man trekke inn fagforeningenes makt."
Hvilke fagforeninger, egentlig? Administrasjonsminister Laila Dåvøy
representerer jo fagforeningene. Og det er nære bånd mellom LO-toppen
(arbeideraristokratiet) og DNA. Fagforeninger er langt fra alltid
progressive. At fagforeningene har makt på Cuba, er ikke noe argument
dersom de er lydige i forhold til regimet.
Even skriver også:
"Når det gjelder Cuba kan det vel også være et poeng at kubanerne blir
opplært i marxismen-leninismen i skole og andre sammenhenger. Det måtte
jo være livsfarlig å ha et helt folk lese de sosialistiske klassikerne
hvis samfunnet ikke var sosialistisk."
Jeg tror slett ikke det er farlig i seg selv. Mange land har brukt
sosialistisk retorikk opp gjennom årene, men det betyr ikke at de
nødvendigvis er sosialistiske. Sosialistisk teori forblir ganske ufarlig
så lenge det dreier seg om læresetninger (heri tror jeg for øvrig
Kulturrevolusjonens fiasko ligger). Det må debatteres, og ut fra mange
synsvinkler. Når det først er hevdet fra regimet at Cuba er
sosialistisk, og føyer seg etter marxismen-eninismen, blir "klassikerne"
tolket i den retningen regimet ønsker. Akkurat som når vi i Norge er
oppfostrert med at menneskerettighetene følges i landet vårt, så tolker
vi det når vi leser dem, selv om til og med Amnesty International har
samvittighetsfanger i Norge. Propaganda. Det er hva USA benytter seg av
mot Jugoslavia, samtidig som de selv ikke overholder
menneskerettighetene. Og det uten å ta i betraktning at
menneskerettighetene en gjensidig motstridende, og dermed ikke kan
følges. Pluss - og det er også viktig - hvor mange på Cuba er det
virkelig som leser "klassikerne". Jeg nekter å tro at for eksempel
Kapitalen eller Materialisme og Empiriokritisisme er folkelesning. Jeg
vil heller tro at det handler om herskernes lesning og fortolkning av
disse, populærutgaver, som jo som kjent kan brukes til å forsvare det
meste. Marxistisk teori må studeres nøye, godt og det må kritiseres.
Samtidig er det alltids en viss siling. I Albania var for eksempel Maos
skrifter forbudte etter ca 1977.
Videre skriver Even:
"Altså: Om samfunnsformasjonen er sosialistisk eller ikke må etter mitt
syn først og fremst bestemmes ut fra samfunnets basis; Økonomi. Er du
enig så langt, Mathias?"
Her kan vi være enige. Men hvem eier produksjonsmidlene på Cuba? Ta
eksempelvis turistnæringen, som er i ferd med å bli Cubas viktigste
næring. Star Tour har folk ansatt på Cuba. Men mer allment - det dreier
seg om regimets klassekarakter. Representerer regimet arbeidernes
interesser eller borgerskapets? Dvs., er det profitt- og
merverdiskapning?
Videre spør Even:
"Har du forresten tenkt på hvorfor den vestlige imperialismen med USA i
spissen har lagt ned en så enorm innsats for å ta knekken på Cuba? Har
det slått deg at det kan ha sammenheng med landets sosialistiske
karakter?"
Det kan ha en sammenheng, men det har ikke nødvendigvis det. I USA ble
det som kjent på 50-tallet brukt stoooore ressurser på å knekke
kommunistene. Folk støttet det. Vanlige folk deltok i trakasseringen av
en mann som Paul Robeson, og den svarte borgerrettsbevegelsen avsvor seg
enhver fobindelse med ham, ihvertfall før Malcolm X. I Tyskland trodde
folk på Hitlers propaganda om "den ariske rasens overlegenhet". Det er
nesten med vemod jeg skriver det, men jeg tror du overvurderer folks
evne til kritisk tenking. De herskendes tanker vil nødvendigvis være de
herskende tanker. Jeg tror det cubanske folks standhaftighet har å gjøre
med en tro på en illusjon, skapt av Castro.
Even anbefaler:
"For eksempel finnes det en betydelig venstreopposisjon. Når det gjelder
Cuba vil jeg ellers reklamere for Finn Gustavsens bok Cuba lever, hvis
du ikke allerede har lest den. Det er jo et tankekors at SVeren
Gustavsen i større grad står opp og forsvarer Cuba enn mange AKPere
gjør."
Jeg har lest "Cuba Lever", og det var kanskje det som gjorde meg kritisk
til Cuba. Ja, jeg er enig i at de har klart seg utrolig bra på områder
som utdanning og helse. Men Gustavsen er ikke kommunist. Han hevder ikke
at Cuba er kommunistisk. Han hevder imidlertid at det er et forholdsvis
egalitært samfunn, med en del feil. Det er ikke min oppfatning av
sosialisme. Min oppfatning av sosialisme, er at det er et trinn på veien
til det klasseløse samfunn, kommunismen. Derfor kan det være riktig, som
Terje Valen gjør, å heller benytte seg av begrepet "politisk kommunisme"
om dette overgangssamfunnet, rett og slett for å unngå forveksling. Jeg
er enig med Gustavsen i mye. Men vi har ulike mål. Og det var nettopp
derfor SUF ville starte et nytt parti, heller enn å jobbe innen SF.
Til slutt skriver Even:
"Jeg hevder ikke at Cuba er 100% sosialistisk, men at dette landet må
være noe av det nærmeste man kan komme sosialisme i dagens verden. En
annen
kandidat?"
Dette er en i utgangspunktet håpløs problemstilling. Å snakke om "mest
sosialistsk" er det samme som å fraskrive sosialismen dens karakter som
en kvalitativ endring av kapitalismen. I følge en slik logikk vil det
alltid finnes et "mest sosialistisk" land, eksempelvis at Athen i sin
tid var "mer sosialistisk" enn Sparta, eller at Norge i dag er mer
sosialistisk enn Tyrkia. Det handler om kvalitet, ikke kvantitet.
--- Mathias (det ble langt, dette...)