følgende innlegg sto på trykk i Stavanger Aftenblad i dag 8. juni. Det ble
skrevet 27. mai og revidert 31. mai.
************************
Bomber og etnisk rensing
Av Knut Rognes, Hafrsfjord
Torgeir M. Hillestad (Aftenbladet 26. mai 1999) mener Kosovo-konflikten,
hvor det "ble åpenbart at de vestlige kapitalistiske stormakter ikke først
og fremst er ute etter økonomiske gevinster", og " ikke lenger kjemper mot
folk og frigjøringsbevegelser", men er "mer eller mindre i allianse med"
dem, viser at det "per idag bare er ... NATO som er i stand til å hjelpe
det kosovoalbanske folk fra utslettelse...".
Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til den tanke at NATO skulle være
hjelper for det kosovoalbanske folk. Det er ikke vanskelig å forstå at de
fleste kosovoalbanere nesten enstemmig støtter NATOs bombeaksjoner. Men
Adem Demaci - fremdeles boende i Pristina - klandrer alle parter i et
ferskt intervju i Los Angeles Times (26. mai): Han sier at "The North
Atlantic Treaty Organization's biggest mistake in the conflict over Kosovo,
he said, was that the alliance 'chained its hands' by repeatedly
threatening airstrikes if Yugoslavia did not accept a peace accord
protecting the province's ethnic Albanians. The threats didn't work,
forcing the alliance to launch airstrikes just to save face ... All this
was done so clumsily, like when an elephant enters a porcelain shop ... You
cannot first say you will not send ground troops and then start bombing.
That way, you not only allow the other side to survive but you are also
prolonging the agony."
NATOs stadige trusler om bombing, Vollebæks uttrekking av
OSCE-observatørene og bombestarten den 24. mars betydde en voldsom
opptrapping av konflikten som i det forgangne år hadde kostet ca 2000
mennesker livet (inkludert de stridende partenes tap). Det lar seg ikke
stikke under en stol at NATO-angrepet la grunnlaget for villskapen i
Milosevics reaksjon. Resultatet ser vi nå. Hundretusenvis av kosovoalbanere
befinner seg enten i flyktingeleire utenfor Kosovo eller på flukt inne i
området, presset mellom serbiske styrker, KLA og NATO-bomber, og med stadig
utsikt til usigelige lidelser. Det er små sjanser for snarlig hjemvendelse.
Er dette hjelp?
I følge gjengs oppfatning startet NATO bombingene for å stanse serbernes
etniske rensing. Bondevik fortalte oss om "en begrenset humanitær aksjon"
med dette formål. Men SACEUR Wesley Clarks uttalte seg om NATOs aksjon i et
intervju i BBCs Panorama-program "War Room" (19. april, sendt i NRK 25.
april, reprise 8. mai) i ganske andre vendinger: "We were operating,
however, under the instructions from the political leadership. It was not
designed as a means of blocking Serb ethnic cleansing. It was not designed
as a way of waging war against the Serb and MUP forces in Kosovo in any
way. There was never any intent to do that. That was not the idea."
Ingen representanter for vår "frie og uavhengige presse" har funnet det
opportunt å sitere disse uttalelsene, som de ganske sikkert kjenner godt.
Faktum er altså at bombingene i følge NATOs øverste militære leder
eksplisitt ikke tok sikte på å beskytte kosovoalbanerne. Den samme general
uttalte allerede den 27. mars at flyktningestrømmen var "entirely
predictable", mens andre amerikanske regjeringstalsmenn sa at "we expected
this to happen." Men de sa ingenting på forhånd om dette. Mye tyder derfor
på at beskyttelse av kosovo-albanere var en nokså perifer tanke. Men at det
bringes fram som legitimering i ettertid, som påskudd for allmennhetens
konsumpsjon, er selvsagt taktisk klokt av NATO. Og fordi
flyktningekatastrofen er så stor, vil argumentet gjøre at nesten alle
godtar hva NATO enn måtte foreta seg.
Det er antakelig nærmere sannheten at bombeaksjonene -- på kort sikt --
fremfor alt tar sikte på å skade og demoralisere sivilbefolkningen i
Jugoslavia i stadig sterkere grad for å tvinge den jugoslaviske regjering
til å godta betingelsene USA satte fram i Rambouillet, dvs at NATO skal ha
tilgang til hele Jugoslavia. De langsiktige mål (som er usynlige for
Hillestad) henger sammen med NATOs "out-of-area" strategi, "troverdighet",
baser i enda et tidligere "østeuropeisk" land, og mye annet. Det viktigste
for NATO er altså ikke å beskytte kosovo-albanerne, men å sikre at NATO får
tilgang til hele Jugoslavia.
Jugoslavia gikk med på alle de politiske kravene i Rambouillet, men
motsatte seg nærværet av NATO-styrker. Ser vi bort fra alternativet om
jugoslavisk kapitulasjon, vil alle parter måtte godta en
forhandlingsløsning. En slik vil måtte være basert på et eller annet nærvær
av internasjonale styrker i Kosovo. Det er lett å teste NATOs ærlige
hensikter: Vil NATO tillate en avtale som sikrer fred, men uten NATOs
militærstyrker? Kan NATO godta f.eks. kinesiske, pakistanske, eller andre
styrker som kjernen i en fredsstyrke, dvs at NATO-styrker utelukkes (et
ikke urimelig krav på bakgrunn av hva NATO forårsaker)? Eller ser NATO
heller at Milosevic kapitulerer og at Jugoslavia (inkludert Kosovo) bombes
"tilbake til steinalderen" før de gir opp kravet om NATO-styrker, og at
kosovo-albanerne ikke får noe annet enn en minelagt slagmark å vende
tilbake til?
Utsagnet "we had to destroy it in order to save it" ble velkjent under
Vietnam-krigen. Den omfattende ødeleggelse av sivile mål i Jugoslavia gjør
det aktuelt igjen. Solsjenitsyn sa nylig at når NATO setter FN tilside og
tramper på FN-pakten, så har NATO proklamert jungelens lov for all verden
og for det neste århundre: den som er sterkest har retten på sin side. Men
kanskje vi heller skulle kalle den Milosevic's lov? Eller enda bedre,
Seselj's lov: Vojislav Seselj, visestatsminister i Serbia, anbefalte - som
et ledd i en plan for etnisk rensing - at vann- og elektrisitetsforsyningen
til de albanske enklavene i Kosovo skulle stanses for å gjøre livet til
albanerne uutholdelig. Det er interessant at NATO følger fascisten Seselj's
oppskrift når det gjelder sivilbefolkningen i Jugoslavia. Hillestad vil
uten tvil se på det som forsvar av "folket" dvs kosovoalbanere, inspirert
av "USA og Vestens" verdier.
*****************************************
Knut Rognes