Det har blitt så stille her. De mest ivrige bombetilhengerne Trond Andresen
og Oddmund Garvik glimrer med sitt fravær. Kanskje innser også de
etterhvert galskapen i å forsøke å bombe serberne til fornuft. Problemet er
at marerittet ikke er over. NATO anerkjenner ikke serberne som motpart, de
vil ikke diskutere med dem, bare forklare dem hva som skal gjøres, eller så
blir de bombet. Slik blir i realiteten Vesten og NATO stridens kjerne. Hele
den vestlige retorikken rundt de vestlige parlamentariske demokratiene som
suveren styreform kan høres fin ut på papiret, men er i praksis ekvivalent
med usolidarisk og nærmest rasistisk politikk, i og med at andre perspektiv
på verden ikke blir forsøkt forstått, men bare forkastes.
Det er dette mange av oss reagerer på. Jeg opplever daglig hvordan jeg
føler meg nærmere tilknyttet folk fra den såkalt tredje verden, enn gjengse
norske demokrater. Folk fra den tredje verden gjennomskuer umiddelbart den
norske selvforherligelsen og blir skremte. De holder tann for tunge i
selskap med nordmenn.
På KK-forum har jeg forsøkt å sette denne erfaringen i sammenheng med
utviklingen i øst-Europa i etterkrigstida, samt den moderne norske
politiske historien. Saken her blir at jeg ikke kan forholde meg ene og
alene som observatør, jeg blir med nødvendighet også en deltaker, og må gi
mine sympatier tilkjenne og ta diskusjonen med dem som har andre sympatier.
Når jeg ser tilbake på debatten på KK-forum så ser jeg at det til tider har
gått litt vel hardt for seg og at jeg i diskusjonens hete har kommet til å
si ting om folk som jeg burde ha holdt meg for god for. Det beklager jeg
herved og lover å forbedre meg. Men det forandrer ikke på hovedpoengene
mine, og utfordringen er å få disse klare frem, uten å støte folk unødig.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen