Jeg minner her om Brechts utsagn om en filosof: "Du sitter ubehagelig og går
ubehagelig. Når jeg ser din holdning, interesserer ikke din filosofi meg".
Jeg har personlig aldri likt å snakke i telefonen med folk om alvorlige
ting, men samfunnet utvikler seg jo slik, at man av omstendighetene (jakten
på jobb) tvinges til det. Mange mennesker må gang på gang på gang bryte opp
og forlate venner og kjente for å drives videre til neste nådsensbrød.
Kapitalen sønderriver alle menneskelige bånd, grellest som i Shoah, mere
vanlig som i krigen nå. Men også "arbeidet" blir i stigende grad en form for
krig (mens en voksende flom av hykleri om "nestekjærlighet", "omsorg" osv.
fyller eteren) - alles krig mot alle i stedet for det samarbeid det kunne
vært. Mange moderne arbeidsplasser fungerer slik at arbeidets vesentligste
innhold synes å bli å snikløpe eller bli snikløpt. TV-serier handler om
dette som livets innhold. Solsjenitsyn har mest presist uttrykt sannheten om
livet i vårt århundre (og det blir verre i det neste): "Mennesket er
menneskets ulv" - i leirene trer livet fram i all sin nakne brutalitet som
det det er redusert til i vår samfunnsform. Få steder møter man i dag et
reelt forhold mellom mennesker - fremmedgjøringen blir det dominerende. Slik
ender man opp med å sitte på internett og utgjyte sitt hjerteblod, hvor
elendig og lite interessant det ellers kan forekomme andre. Men det er en
feil. For for andre (noen få) er internett bare enda et sted hvor de viser
sine påfuglefjær eller fremmer sin karriere på andre måter. Hvis man er et
åpent, lite utspekulert og ikke "karrierebevisst" (som det heter med et av
tidens mest utbredte og karakteristiske begreper) menneske, men med følelser
og menneskelige behov taper man i spillet. Man utleverer seg selv.
Denne lista leverer POT det de trenger for kommende utøvelser av
berufsverbot i det stille (de tider er forbi hvor slikt foregik åpenlyst).
Sier man sin ærlige mening er man dum. Man pådrar seg et rykte utfra ens
språklige form, uttrykksevne og temperament. Misforståelser, villete eller
ikke, man gir anledning til.
Det er krig. Dermed, viser det seg nå, er demokratiet og debatten definitivt
over. Sannsynligvis er det et av krigens formål, vel å merke for begge
parter. Det er sikkert min feil, men debatten her har overbevist meg om, at
totalitarismen ikke lengre kan stanses i den korte og likevel uendelig lange
levetid jeg har igjen (statistisk sett). I vår verden har bare NATO og
Milosevitj ordet og de er så heldige alltid å kunne framprovosere noen gode
"fiender" som de kan bruke til å komme dem de egentlig vil kue tillivs -
hadde f.eks. ikke Milosevitj og hans diktatur eksistert måtte
våpenindustrien osv. funnet det opp, hadde ikke kosovarene vært der måtte
Milosevitj funnet noen andre syndebukker.
Jeg henger ikke ved livet, slik som det er blitt (jeg har for stor fantasi),
og jeg har vanskeligere og vanskeligere for å forstå de som gjør det. Den
eneste grunn til å gjøre det måtte være en visshet om at det som evt. kommer
etterpå skulle være enda verre. Siden en slik visshet ikke kan finnes, kan
vi slå fast at det er for mange masochister, men det er vanskelig å forsvare
overfor seg selv å unndra seg den straff man har pådratt seg ved å være født
med kapitalistisk sett "feil" utrustning og dermed være tvunget til å
gjennomleve og gjennomføre et av de utallige av det voldsomt voksende antall
liv som i den økonomiske rettroenhetens lys er og i stigende grad blir
overflødige og skadelige. Krigen, Shoah osv. er den logiske konsekvens: noen
må vekk. Nå brer den seg som en infeksjon i menneskehetens kropp:
kuppforberedelser i Columbia (Monroe-doktrinen), India/Pakistan...
Jeg kan beklage mine overslag i debatten men må stå ved mine meninger siden
jeg har vært så naiv å fremsette dem. Mine eneste unnskyldninger er mitt
temperament, en voksende angst for den herskende dumheten og en for
velutviklet innlevelse/fantasi når det gjelder ofrene, også de de skjulte
manipulatorerne av vår offentlighet ikke vil ha vi skal se.
Karsten Johansen