------=_NextPart_000_0006_01BE9F06.53467860
Content-Type: text/plain;
charset="iso-8859-1"
Content-Transfer-Encoding: quoted-printable
Hallo,
Jeg sender artikkel som bør diskuteres.
Odd Andreassen. 13.05.99.
Den fjerde Balkan-krig.
Et forsøk på et "bakgrunnsbilde" for hva som skjer på Balkan.
Tirsdag 11. Mai hadde NTB-journalist Kjell Arild Nillsen en interessant artikkel i Aftenposten om Balkan - situasjonen.
Den gir meg anledning til å si noe om dette som jeg tror er nødvendig.
Siden jeg ikke har lest verken Kristin Clement eller Pål Steigan, kan jeg kun bruke Nillsens artikkel som utgangspunkt for mine egne betraktninger.
Artikkelens overskrift : "Tvilsom historieskriving" er et utmerket utgangspunkt for en kommentar til et hvert forsøk på å trylle fram fortiden - dvs. skrive historie.
Jeg er historiker og noe av det viktigste jeg har lært er at den objektive historieskriving ikke finnes og kan ikke finnes.
Simpelthen på grunn av "fagets" "tvilsomme" og faktisk "farlige" karakter.
Jeg benytter hermetegn for disse tre ord eller begrep fordi jeg innrømmer det upresise i alle tre.
Det "tvilsomme" ved historieberetteren ligger i kravet om å være "et fag".
"Historie" som skriftlig og eller muntlig beretning bygger på såkalte "fakta" - forhold hvor det ikke er mulig å trenge inn til "det som egentlig skjedde og hvorfor".
En hver historieskildring må altså bygge på "kilder" som ofte ikke kan kontrolleres eller verifiseres.
De "kilder" som anvendes, er for det første et resultat av en utvelgelse og allerede her ligger det en prioritering som styres ut fra beretterens grunnleggende livs- og "historiesyn".
Det foreligger altså en tolking hvis utgangspunkt ofte er ukjent - både for beretteren og for de som leser/hører.
Men også behandlingen av de prioriterte eller foretrukne kilder, vil være gjenstand for en fortolkning.
Beretteren tolker altså inn i begivenhetene sine egne - bevisste eller ubevisste
holdninger til det som skal skildres.
Alt dette er både forståelig - og uunngåelig som en følge av å leve i en virkelighet og ta stilling til den.
Historien slik den "var", vil altså alltid forbli en hemmelighet.
Det er ikke mulig og vil forhåpentligvis aldri bli mulig å etablere forutsetninger for å trenge inn i hva som "egentlig" skjedde og i aktørenes innerste hensikter og motiv.
Derfor står også historieberetteren nærmere kunstneren enn vitenskapen.
Det "farlige" kommer inn i den situasjon at man ikke selv er oppmerksom på hvordan man forholder seg, og - hva som er utillatelig -i den fristelse at man ikke gjør leser eller hører oppmerksom på at det man skriver eller sier kunne vært sagt annerledes - dvs. det kunne bli lagt til grunn en annen tolking og dermed ville vi også fått også en annen beretning, et annet bilde av "virkeligheten".
Kjell Arild Nillsen avslører disse forhold allerede i sin første setning hvor han karakteriserer en bestemt oppfatning av Rambouillet-avtalen som "en bærebjelke i ytterste venstres argumentasjon mot NATOSs angrep på Slobodan Milosovic regime".
Nå er tiden inne for meg til å avsløre min grunnlagsholdning til den historiske utvikling i sin allminnelighet og dermed antakelig også til det Nillsen ganske riktig(!) kaller "NATOs angrep på ---".
Jeg er som sagt historiker og bygger mine tolkninger av den historiske utvikling på de analyser og den metode Karl Marx la til grunn for sin framstilling av det økonomiske system som vi kaller "kapitalismen" og dens konsekvenser både for den enkelte og for den generelle utvikling.
Dette betyr at det for meg ikke er mulig å prøve å forstå hva skjer uten å ta i bruk spørsmål av bl.a. denne karakter: "hva er drivkreftene i den historiske utvikling - for eksempel på Balkan nå", "hvilke økonomiske og strategiske interesser ligger til grunn for utviklingen", "tjener de argumenter som aktørene bruker som et skalkeskjul for deres grunnleggende økonomiske og strategiske interesser" - kort sagt: "hva er deres egentlige (slik min grunnholdning forstår dette) beveggrunner og hvorfor fordreier de "sannheten"(legg merke til hermetegnene!) - osv. osv..
Jeg hører altså til på venstresida i det europeiske og amerikanske (!) politiske bilde.
Ut fra denne oppfatning av historieberetterens situasjon vil jeg kommentere noe av det Nillsens sier i sin artikkel.
For det første: jeg kan ikke annerledes på R-avtalens krav om at "Kosovos økonomi skall fungere i overensstemmelse med prinsippet om det frie marked" (Kap. 4 - artikkel 1 om "Økonomiske spørsmål" i min engelske utgave av R-avt.) enn at det er begrunnet i den ideologi at det "frie" marked er en velsignelse for Kosovo - og er en allmenn forutsetning for frihet.
Vi vet vel at dette er en borgerlig-kapitalistiske økonomiske filosofi som nå - inntil videre - råder grunnen alene. Men - hva/hvem er det som sier at den er det svaret menneskene vil gjøre til sitt - la oss si om ett til ti år?
Hvorfor skal man ikke da la dette være kosovanernes eget valg når de får den selvstendighet - fullstendig eller i en eller annen konføderativ sammenheng - de må få?
Hele resten av artikkel 1og artikkel 2 er en ytterligere bestemmelse av hvordan etableringen av et slikt "fritt" marked skal innebære og sikres.
Nillsen viser til R-avtalens kapittel 7 om iverksettelsen.
Det er ganske riktig dette som er hovedinnvendingen fra venstresida i europeisk og amerikansk politikk vis a vis avtaleutkastet.
Det er karakterisert som punkter i en okkupasjonsbestemmelse (ikke avtale!). Jeg er imidlertid ikke villig til å gå så langt i min karakteristikk, men grensen ligger faretruende nær.
Det vil antakelig føre for langt å gjengi hva som står i visse paragrafer, men en hver kan skaffe seg den nødvendige viten ved å lese R-avtalen og studere Tillegg B om "Den flernasjonale militære styrkes status" - i sær punktene 6,7, 8, 9, 10, 11 og 15 - spesielt det siste.
Nillsen sier at "Slik må det være". Fordi Jugoslavia har vist at det ikke kan skape fred - en oppgave som derfor må overtas av NATO.
Den argumentasjon minner meg om at den tyske okkupasjon av Norge bl.a. ble begrunnet med at Norge ikke hadde vist evne til å beskytte sin nøytralitet.
Derfor måtte Tyskland overta beskyttelsen av vårt land!
Folkeretten gir ingen adgang for noen til å intervenere på et slikt grunnlag - noe bl.a. N=FBrnberg-dommene slo fast.(Jeg diskuterer gjerne en ny folkerett som utvider det eksisterende begrep).
Nillsen sidestiller videre visse bestemmelser i Dayton-avtalen med R-avtalens
Punkter (se ovenfor).
Jeg kan ikke lese disse avtalene slik, men også dette må overlates til den enkelte tolker.
Jeg vil imidlertid se litt nærmere på Nillsens kommentarer i forbindelse med Tysklands eventuelle ansvar for den ulykkelige utvikling i det gamle Jugoslavia.
Jeg synes ikke at "utgangspunktet for denne tesen" om Tysklands interesse "for å sikre sin gamle posisjon i Kroatia" er uviktig.
Og den stammer slett ikke fra Beograd!
Utgangspunktet for tragedien ligger i den oppløsning av det gamle kommunistiske imperium som fant sted fra 1989, Sovjet-Unionens oppløsning fra 1991 og de nasjonalistiske vinder som blåste sørover fra sentral- og øst-Europa.
Det var den historiske utvikling som ble dreid tilbake til 1918 - oppløsningen av de tre keiserlige imperier - Russland, Østerrike -Ungarn og Det Ottomanske rike.
Det var i realiteten en gjenfødelse av den europeiske situasjon fra før de to verdenskriger.
Ja, kanskje vi må trekke historien langt lengre tilbake - til Det Store Skisma i europeisk historie - skillet mellom den latinske og den ortodokse kristenhet(1054) hvor kroater og slovener ble liggende i den tyske kulturelle og politisk-økonomiske innflytelsessfære, mens serber, montenegriner, makedoner og bulgarer ble hyllet inn i det ortodokse slør sammen med grekere.
Tyrkerne var besettelsesmakten som i visse tilfelle forente disse folkegruppene i kampen for friheten.
Både før og under den første verdenskrig gjorde Tyskland det klart at Balkan hørte med til dets interessesfære, oppdelingen (!) av Balkan var en sak for dem -og Østerike-Ungarn som alliansepartner før 1914.
Det skulle i tillegg være nok å vise til planen om "Berlin-Bagdad" - jernbanen
for å forstå den tyske interesse sør-østover.
Under den annen verdenskrig var Kroatien tyskernes allierte på Balkan.
Så den tyske orientering er ikke noe som er funnet på i Bagdad!
Jeg vil derfor påstå at den tyske interesse i Balkankrigen er nøye knyttet til denne gamle tyske ønske om innflytelse i denne ustabile delen av Europa!
Den vestlige interesse for hva som begynte å skje på Balkan var i begynnelsen - rundt 1989/90 - ikke særlig stor.
Det var bare USA som syntes å være opptatt av denne delen av Europa, og amerikanerne utviste en viss aktivitet i noen deler av området.
Dersom Vesten hadde forstått hva som var underveis og støttet en fredelig oppdeling av Jugoslavia, ikke minst økonomisk hadde vi kanskje ikke hatt den situasjon vi har i dag og som kan betegnes som den fjerde Balkan-krig etter at krigsoperasjonene mellom slovener, kroater, muslimer og (den tredje Balkan-krig) var brakt til opphør gjennom Dayton.
Jeg tror det ikke kan være tvil om at Milosovic var én av de ansvarlige for den feilbehandling som foregikk gjennom sitt forsøk på å hindre en "nødvendig"(?) historisk utvikling - oppdelingen av føderasjonen.
Det er riktig at mens Tyskland ønsket å presse fram en anerkjennelse av Slovenia og Kroatia, ønsket både USA og England på det tidspunkt, en helhetlig politisk løsning.
Dette var for så vidt en parallell til president Bush`s håp om å beholde en samlet Sovjet-Union.
Amerikanerne var utvilsomt redd for den destabiliserende virkning disse oppløsningstendenser kunne få for Europa og for deres egen sikkerhet.
Hvilke interesser USA seinere har arbeidet ut fra, er ganske annerledes vanskelig å tolke.
Én ting er sikkert: hensynet til kosovanerne kommer ganske langt ned på en slik liste!
Derimot tror jeg vi vil finne svarert dersom vi stiller spørsmål om USA`s strategisk, økonomiske og maktpolitiske interesser ( det skulle vel ikke ligge et lite Iran-syndrom her?)- slik de er definert ikke minst av aktører som betyr mer og mer i formuleringen av USA`s utenrikspolitiske konsept: de transnasjonale gigantene.
Det er neppe tvilsomt at Milosovic så anerkjennelsen av især Kroatia som en gjenoppleving av tysk interessepolitikk på Balkan og i en misforstått tro på å kunne redde stumpene ved å føre en ytterliggående nasjonalistisk politikk med restene, bidro han sterkt til krigen i Bosnia og dermed til å øke hatet og den indre oppsplittingen blant "jugoslaverne".
Det er merkelig at ingen har stilt spørsmål om de økonomiske årsaker bak ønskene om Slovenias og Kroatias ønsker om å gravlegge føderasjonen.
Det skulle høre med til vår viten at de økonomiske forholdene i Jugoslavia hadde utviklet seg svært uheldig - og at de uheldige konsekvenser var svært ulikt fordelt mellom nord og sør.
Dersom noe skulle bli gjort med denne situasjonen, ville det være nær på umulig med seks regjeringer og seks nasjonalbanker.
Og dette var IMF og Beograd enige om!
Dermed står vi overfor spørsmålet om det "fornuftige" i å drive fram oppløsningen?
Kanskje vesten skulle forsøkt å holde føderasjonen sammen. Men det ville ha fordret en ganske annen økonomisk politikk vis a vis Jugoslavia enn den som ble ført.
Den jugoslaviske statsminister Ante Markovic, forsøkte å holde føderasjonen samlet og hadde vestens noe famlende støtte i denne politikken.
Markovic ble bl.a. sett på som en person som ville arbeide for at Jugoslavia ikke misligholdt sine gjeldsforpliktelser - en situasjon med en forhistorie som vil kreve an beretning for seg!
Men tiden var ikke lenger for de moderate!
Vi kan ikke forstå hva som skjer på Balkan dersom ikke søker inn under huden på den balkanske mentalitet slik den er formet av historien, men det er kanskje enda viktigere å undersøke hvilke grunnleggende strategiske og økonomisk-politiske interesser vesten og særlig Tyskland og USA men også Russland, har i området.
La oss også huske én ting: det er nødvendig å se Balkan videre enn til Serbia og Kosovo.
Ikke minst ligger det store problemer skjult i det makedonske spørsmål, i grekernes interesser, i at Tyrkia kan nære håp om å revitalisere gamle ottomanske imperiale drømmer.
Balkan var før verdenskrigene et objekt for europeisk intervensjonsønsker - både fra vest, nord og øst.
Den samme situasjon lever vi med i dag.
------=_NextPart_000_0006_01BE9F06.53467860
Content-Type: text/html;
charset="iso-8859-1"
Content-Transfer-Encoding: quoted-printable
<!DOCTYPE HTML PUBLIC "-//W3C//DTD W3 HTML//EN">
Odd Andreassen. 13.05.99.
Den fjerde Balkan-krig.
Et forsøk på et "bakgrunnsbilde" for hva som skjer på Balkan.
Tirsdag 11. Mai hadde NTB-journalist Kjell Arild Nillsen en interessant artikkel i Aftenposten om Balkan – situasjonen.
Den gir meg anledning til å si noe om dette som jeg tror er nødvendig.
Siden jeg ikke har lest verken Kristin Clement eller Pål Steigan, kan jeg kun bruke Nillsens artikkel som utgangspunkt for mine egne betraktninger.
Artikkelens overskrift : "Tvilsom historieskriving" er et utmerket utgangspunkt for en kommentar til et hvert forsøk på å trylle fram fortiden – dvs. skrive historie.
Jeg er historiker og noe av det viktigste jeg har lært er at den objektive historieskriving ikke finnes og kan ikke finnes.
Simpelthen på grunn av "fagets" "tvilsomme" og faktisk "farlige" karakter.
Jeg benytter hermetegn for disse tre ord eller begrep fordi jeg innrømmer det upresise i alle tre.
Det "tvilsomme" ved historieberetteren ligger i kravet om å være "et fag".
"Historie" som skriftlig og eller muntlig beretning bygger på såkalte "fakta" – forhold hvor det ikke er mulig å trenge inn til "det som egentlig skjedde og hvorfor".
En hver historieskildring må altså bygge på "kilder" som ofte ikke kan kontrolleres eller verifiseres.
De "kilder" som anvendes, er for det første et resultat av en utvelgelse og allerede her ligger det en prioritering som styres ut fra beretterens grunnleggende livs- og "historiesyn".
Det foreligger altså en tolking hvis utgangspunkt ofte er ukjent – både for beretteren og for de som leser/hører.
Men også behandlingen av de prioriterte eller foretrukne kilder, vil være gjenstand for en fortolkning.
Beretteren tolker altså inn i begivenhetene sine egne – bevisste eller ubevisste
holdninger til det som skal skildres.
Alt dette er både forståelig - og uunngåelig som en følge av å leve i en virkelighet og ta stilling til den.
Historien slik den "var", vil altså alltid forbli en hemmelighet.
Det er ikke mulig og vil forhåpentligvis aldri bli mulig å etablere forutsetninger for å trenge inn i hva som "egentlig" skjedde og i aktørenes innerste hensikter og motiv.
Derfor står også historieberetteren nærmere kunstneren enn vitenskapen.
Det "farlige" kommer inn i den situasjon at man ikke selv er oppmerksom på hvordan man forholder seg, og – hva som er utillatelig –i den fristelse at man ikke gjør leser eller hører oppmerksom på at det man skriver eller sier kunne vært sagt annerledes – dvs. det kunne bli lagt til grunn en annen tolking og dermed ville vi også fått også en annen beretning, et annet bilde av "virkeligheten".
Kjell Arild Nillsen avslører disse forhold allerede i sin første setning hvor han karakteriserer en bestemt oppfatning av Rambouillet-avtalen som "en bærebjelke i ytterste venstres argumentasjon mot NATOSs angrep på Slobodan Milosovic regime".
Nå er tiden inne for meg til å avsløre min grunnlagsholdning til den historiske utvikling i sin allminnelighet og dermed antakelig også til det Nillsen ganske riktig(!) kaller "NATOs angrep på ---".
Jeg er som sagt historiker og bygger mine tolkninger av den historiske utvikling på de analyser og den metode Karl Marx la til grunn for sin framstilling av det økonomiske system som vi kaller "kapitalismen" og dens konsekvenser både for den enkelte og for den generelle utvikling.
Dette betyr at det for meg ikke er mulig å prøve å forstå hva skjer uten å ta i bruk spørsmål av bl.a. denne karakter: "hva er drivkreftene i den historiske utvikling – for eksempel på Balkan nå", "hvilke økonomiske og strategiske interesser ligger til grunn for utviklingen", "tjener de argumenter som aktørene bruker som et skalkeskjul for deres grunnleggende økonomiske og strategiske interesser" – kort sagt: "hva er deres egentlige (slik min grunnholdning forstår dette) beveggrunner og hvorfor fordreier de "sannheten"(legg merke til hermetegnene!) - osv. osv..
Jeg hører altså til på venstresida i det europeiske og amerikanske (!) politiske bilde.
Ut fra denne oppfatning av historieberetterens situasjon vil jeg kommentere noe av det Nillsens sier i sin artikkel.
For det første: jeg kan ikke annerledes på R-avtalens krav om at "Kosovos økonomi skall fungere i overensstemmelse med prinsippet om det frie marked" (Kap. 4 – artikkel 1 om "Økonomiske spørsmål" i min engelske utgave av R-avt.) enn at det er begrunnet i den ideologi at det "frie" marked er en velsignelse for Kosovo - og er en allmenn forutsetning for frihet.
Vi vet vel at dette er en borgerlig-kapitalistiske økonomiske filosofi som nå – inntil videre – råder grunnen alene. Men – hva/hvem er det som sier at den er det svaret menneskene vil gjøre til sitt – la oss si om ett til ti år?
Hvorfor skal man ikke da la dette være kosovanernes eget valg når de får den selvstendighet – fullstendig eller i en eller annen konføderativ sammenheng - de må få?
Hele resten av artikkel 1og artikkel 2 er en ytterligere bestemmelse av hvordan etableringen av et slikt "fritt" marked skal innebære og sikres.
Nillsen viser til R-avtalens kapittel 7 om iverksettelsen.
Det er ganske riktig dette som er hovedinnvendingen fra venstresida i europeisk og amerikansk politikk vis a vis avtaleutkastet.
Det er karakterisert som punkter i en okkupasjonsbestemmelse (ikke avtale!). Jeg er imidlertid ikke villig til å gå så langt i min karakteristikk, men grensen ligger faretruende nær.
Det vil antakelig føre for langt å gjengi hva som står i visse paragrafer, men en hver kan skaffe seg den nødvendige viten ved å lese R-avtalen og studere Tillegg B om "Den flernasjonale militære styrkes status" – i sær punktene 6,7, 8, 9, 10, 11 og 15 – spesielt det siste.
Nillsen sier at "Slik må det være". Fordi Jugoslavia har vist at det ikke kan skape fred – en oppgave som derfor må overtas av NATO.
Den argumentasjon minner meg om at den tyske okkupasjon av Norge bl.a. ble begrunnet med at Norge ikke hadde vist evne til å beskytte sin nøytralitet.
Derfor måtte Tyskland overta beskyttelsen av vårt land!
Folkeretten gir ingen adgang for noen til å intervenere på et slikt grunnlag – noe bl.a. Nûrnberg-dommene slo fast.(Jeg diskuterer gjerne en ny folkerett som utvider det eksisterende begrep).
Nillsen sidestiller videre visse bestemmelser i Dayton-avtalen med R-avtalens
Punkter (se ovenfor).
Jeg kan ikke lese disse avtalene slik, men også dette må overlates til den enkelte tolker.
Jeg vil imidlertid se litt nærmere på Nillsens kommentarer i forbindelse med Tysklands eventuelle ansvar for den ulykkelige utvikling i det gamle Jugoslavia.
Jeg synes ikke at "utgangspunktet for denne tesen" om Tysklands interesse "for å sikre sin gamle posisjon i Kroatia" er uviktig.
Og den stammer slett ikke fra Beograd!
Utgangspunktet for tragedien ligger i den oppløsning av det gamle kommunistiske imperium som fant sted fra 1989, Sovjet-Unionens oppløsning fra 1991 og de nasjonalistiske vinder som blåste sørover fra sentral- og øst-Europa.
Det var den historiske utvikling som ble dreid tilbake til 1918 – oppløsningen av de tre keiserlige imperier – Russland, Østerrike -Ungarn og Det Ottomanske rike.
Det var i realiteten en gjenfødelse av den europeiske situasjon fra før de to verdenskriger.
Ja, kanskje vi må trekke historien langt lengre tilbake – til Det Store Skisma i europeisk historie – skillet mellom den latinske og den ortodokse kristenhet(1054) hvor kroater og slovener ble liggende i den tyske kulturelle og politisk-økonomiske innflytelsessfære, mens serber, montenegriner, makedoner og bulgarer ble hyllet inn i det ortodokse slør sammen med grekere.
Tyrkerne var besettelsesmakten som i visse tilfelle forente disse folkegruppene i kampen for friheten.
Både før og under den første verdenskrig gjorde Tyskland det klart at Balkan hørte med til dets interessesfære, oppdelingen (!) av Balkan var en sak for dem -og Østerike-Ungarn som alliansepartner før 1914.
Det skulle i tillegg være nok å vise til planen om "Berlin-Bagdad" - jernbanen
for å forstå den tyske interesse sør-østover.
Under den annen verdenskrig var Kroatien tyskernes allierte på Balkan.
Så den tyske orientering er ikke noe som er funnet på i Bagdad!
Jeg vil derfor påstå at den tyske interesse i Balkankrigen er nøye knyttet til denne gamle tyske ønske om innflytelse i denne ustabile delen av Europa!
Den vestlige interesse for hva som begynte å skje på Balkan var i begynnelsen – rundt 1989/90 - ikke særlig stor.
Det var bare USA som syntes å være opptatt av denne delen av Europa, og amerikanerne utviste en viss aktivitet i noen deler av området.
Dersom Vesten hadde forstått hva som var underveis og støttet en fredelig oppdeling av Jugoslavia, ikke minst økonomisk hadde vi kanskje ikke hatt den situasjon vi har i dag og som kan betegnes som den fjerde Balkan-krig etter at krigsoperasjonene mellom slovener, kroater, muslimer og (den tredje Balkan-krig) var brakt til opphør gjennom Dayton.
Jeg tror det ikke kan være tvil om at Milosovic var én av de ansvarlige for den feilbehandling som foregikk gjennom sitt forsøk på å hindre en "nødvendig"(?) historisk utvikling – oppdelingen av føderasjonen.
Det er riktig at mens Tyskland ønsket å presse fram en anerkjennelse av Slovenia og Kroatia, ønsket både USA og England på det tidspunkt, en helhetlig politisk løsning.
Dette var for så vidt en parallell til president Bush`s håp om å beholde en samlet Sovjet-Union.
Amerikanerne var utvilsomt redd for den destabiliserende virkning disse oppløsningstendenser kunne få for Europa og for deres egen sikkerhet.
Hvilke interesser USA seinere har arbeidet ut fra, er ganske annerledes vanskelig å tolke.
Én ting er sikkert: hensynet til kosovanerne kommer ganske langt ned på en slik liste!
Derimot tror jeg vi vil finne svarert dersom vi stiller spørsmål om USA`s strategisk, økonomiske og maktpolitiske interesser ( det skulle vel ikke ligge et lite Iran-syndrom her?)– slik de er definert ikke minst av aktører som betyr mer og mer i formuleringen av USA`s utenrikspolitiske konsept: de transnasjonale gigantene.
Det er neppe tvilsomt at Milosovic så anerkjennelsen av især Kroatia som en gjenoppleving av tysk interessepolitikk på Balkan og i en misforstått tro på å kunne redde stumpene ved å føre en ytterliggående nasjonalistisk politikk med restene, bidro han sterkt til krigen i Bosnia og dermed til å øke hatet og den indre oppsplittingen blant "jugoslaverne".
Det er merkelig at ingen har stilt spørsmål om de økonomiske årsaker bak ønskene om Slovenias og Kroatias ønsker om å gravlegge føderasjonen.
Det skulle høre med til vår viten at de økonomiske forholdene i Jugoslavia hadde utviklet seg svært uheldig - og at de uheldige konsekvenser var svært ulikt fordelt mellom nord og sør.
Dersom noe skulle bli gjort med denne situasjonen, ville det være nær på umulig med seks regjeringer og seks nasjonalbanker.
Og dette var IMF og Beograd enige om!
Dermed står vi overfor spørsmålet om det "fornuftige" i å drive fram oppløsningen?
Kanskje vesten skulle forsøkt å holde føderasjonen sammen. Men det ville ha fordret en ganske annen økonomisk politikk vis a vis Jugoslavia enn den som ble ført.
Den jugoslaviske statsminister Ante Markovic, forsøkte å holde føderasjonen samlet og hadde vestens noe famlende støtte i denne politikken.
Markovic ble bl.a. sett på som en person som ville arbeide for at Jugoslavia ikke misligholdt sine gjeldsforpliktelser – en situasjon med en forhistorie som vil kreve an beretning for seg!
Men tiden var ikke lenger for de moderate!
Vi kan ikke forstå hva som skjer på Balkan dersom ikke søker inn under huden på den balkanske mentalitet slik den er formet av historien, men det er kanskje enda viktigere å undersøke hvilke grunnleggende strategiske og økonomisk-politiske interesser vesten og særlig Tyskland og USA men også Russland, har i området.
La oss også huske én ting: det er nødvendig å se Balkan videre enn til Serbia og Kosovo.
Ikke minst ligger det store problemer skjult i det makedonske spørsmål, i grekernes interesser, i at Tyrkia kan nære håp om å revitalisere gamle ottomanske imperiale drømmer.
Balkan var før verdenskrigene et objekt for europeisk intervensjonsønsker – både fra vest, nord og øst.
Den samme situasjon lever vi med i dag.